tirsdag, desember 26, 2006

O jul med din glede...

...og barnlige lyst (eller er det barnslige? har alltid lurt paa det!)
Julemiddagen foor den ble middag.
Chapatibaking paa "kjokkenet"


Det er lillejulaften og Focus-plassen har kledd seg i sin finstas – klar til å gi fattige barn mat, morro og en grunn til å smile. Det er klart for barneprosjektets christmasparty.

Skoleuniformen er byttet ut med finklær og fra ”kjøkkenet” siver det ut matlukter som får små munner til å renne i vann – chapati, samosa, mzungopoteter (vanlige poteter) og tropiske frukter. Kyllingene som i går spankulerte rundt i et klasserom frityrstekes i en panne og kaken med den blå kremen står bortgjemt i en krok. Et festmåltid som skal fortæres når dansingen, underholdningen og latteren tar en pause. Barnas andre hjem flyter over av julestemning.

Det blir et høydepunkt – for dem sågar som for meg, og det er godt å kunne si at vi kommer til å være her helt fram til april. Likefullt kan jeg ikke annet en tenke på hva for en jul mine små lekekamerater går i møte når julefesten denne lille julaften er over? Er det noe mat hjemme? Er det noen hjemme? Et det noe hjem?

Det er da det blir halvveis bakvendt å sukke over mangelen på en norsk jul.

onsdag, desember 20, 2006

Mootet med frooken Moo

Har i lengre tider fundert paa om jeg skal berette om kuene som staar i midtrabatten og spiser sooppel - men naa er fenomenet blitt utkonkurrert av en annen kuopplevelse.

Glad og fornoyd spaserte jeg over "gaardsplassen" til Focus i dag tidlig. Maalrettet ettersom min destinasjon var klar - jeg var, nok en gang, paa vei for aa laere meg aa flette tabelmats. Saa, ut av det blaa, kommer det, ikke bare en men, TO svarte kuer lopende. Med kurs mot meg.

Lamslaat er jeg paa nippen til aa se livet passere i revy foor jeg tar til vettet og kommer i hu historien om bestefar Jon som tok bena fatt da oksen kom farende etter ham paa Jonsetra. Jeg loper.

At jeg loper uten grunn forstaar jeg foorst naar et barnekor av lattere stiger opp til himmelen. En kritthvit, loopende mzungo paa flukt fra det hun tror er to illsinte, svarte kuer er som en torr vits for overtrotte mennesker - hysterisk komisk. Kuene i Uganda gaar ikke rundt kriminelle planer om aa angripe en liten norsk reddhare.

En latter forlenger livet uansett.

Med onske om en gledelig og forhaapentligvis lattermild julefeiring fra Aina Marie (som naa har kurert alt som maatte ha eksistert av kufobi)!

søndag, desember 17, 2006

Integritet og ordforråd

Ingrid utkjørt på vei hjem fra nok et bryllup.
Mitt navn er Sikkerhetsnål. Aina Marie Sikkerhetsnål.
Danseøving før det store Christmaspartyet som går av stabelen lille julaften.
Ti og tusen tommeltotter å holde styr på når "the tabelmats" skal flettes.
Barbente mennesker er STOR underholdning. Tok likevel ikke skotøyet serriøst før noen fortalte meg om de små "markene" som kan krype inn i fotsålen.
Jeg setter meg i bilen. Klokken nærmer seg halv åtte. Har vært våken i nesten halvannen time alt. Dusjet, kledd meg og spist. Nå er det bare en kjøretur som skiller meg fra focuskontoret på andre siden av Kampala.

Kontoret er ikke bare et kontor men en ansamling bygninger innefor porter. Selve kontoret er av murstein, men ellers gjør mange containere jobben som småkontor, lagringsplass og bokbutikk. Barneprosjektets klasserom har blikktak og vegger. Pultene hører er oldfashion sett med norske briller. Disse to ukene før jul er satt av for de eldste prosjektbarna. Det er juleferie fra vanlige skoler, men hos Focus er det aktivitet. Mandag til fredag kommer de for å lære håndverk – eller lifeskills. Rastafletter, perlesmykker og sivkurver. En klasse sitter foran skjermen fordypet i tastaturet, en annen læres opp i en strikkemaskin. Det blir utviklet evner som kan hjelpe på et trangt budsjett senere i livet. Et alternativ til en kriminell framtid hvis studiene ikke går i boks.

Med målrettede skritt går jeg mot min klasse – i fem dager har jeg flettet ”tabelmats”. I fem dager har jeg sittet og hørt seks jenter i fnisealderen snakke luganda, snappet om noen ord og fått den eldre læreren til å knekke av latter. ”Bampita Kikwnso”. Det er ikke alle som klarer å snekre sammen setningen ”De kaller meg Sikkerhetsnål”. Men om vokabularets ikke er særlig stort, tar jentenes latter større og større plass i mitt hjerte. Mengden har blitt latter – latter kommer fra munner og munnene bærer historier jeg fortsatt bare aner. Barna som kommer her har ikke den reklamens ideale barndom rundt nakken.

Det slår meg, der vi sitter og drikker grøten gitt av World Food Program fra fargerike plastikkopper, at Focus har integritet. Politikken ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er lagt på hylla og naboens nød er tatt på alvor. En organisasjon som ikke bare peker på lyset med ord men også med gjerning –blir nesten en smule stolt av å # være ansatt”.

Jeg reiser meg opp, småstiv av å sitte på trebenken hele dagen. Det er på tide å sette nesen hjemover mot Bweyogerere. Heldigvis er mit ordforråd vokst i løpet av dagen.

Tunala Bagana.
Vi sees.

onsdag, desember 13, 2006

Mitt hjerte fryder seg

- når stjernehimmelen er så slående vakker at jeg må holde meg fast for ikke å falle av bodabodaen på vei hjem
- når en politimann hilser meg med "Good Evening Muzungo" - et ord jeg for det meste hører barna skrike når vi passerer
- når det er min dag i sjokoladekalenderen jeg og Ingrid har over senga
- når jeg plutselig oppdager at vannet er tilbake for en stund og jeg faktisk kan ta en dusj
- når vi ommøblerer rommet og får masse gulvplass
- når det er mangosesong
- når vi fletter stråmatter med barna på barneprosjektet og prøver å lære noe fraser på luganda (et av nærmere 50 stammespråk i Uganda)
- når en utrolig koselig Ole Brum-konvolutt venter på meg på kontoret (dessverre er det noe tilfeldig om brev kommer fram til oss i det hele tatt - det virker som om postvesenet tidvis har litt problemer)
- når det annonseres (med et smil) at bruden er kjøpt for to kuer i et tradisjonelt bryllup (og senere fikk familien en geit)
- når jeg og Ingrid synger gjennom vårt reportoar av julesanger for å få tiden til å gå mens vi venter på en matatu (taxibuss)

.. da blir jeg glad

søndag, desember 10, 2006

O store Gud og andre glimt

På vei til Rwanda kjørte vi over ekvator. Man veier visstnok tre prosent mindre når man står midt oppå streken!
I gårsdagens to bryllup ble det synging til den stor gullmedalje. Først ut var jeg og Ingrid som sang "O store Gud" i kirken (det var en nordmann som giftet seg med en ugandisk dame). Vi sang versene og et helt lite kor av ugandere kom inn og sang refrenget på norsk (!). Aritg. I neste bryllup tok Team Kampala mot til seg og sang , nok en gang, "O store Gud" for vår vår sjef Sam og hans kone Alice for flere hundre gjester. I ugandiske bryllup trenger du ikke nødvendigvis invitasjon. Det er bare å komme. Det var en som fortale at å ha bryllup på landsbygda er skikkelig dyrt ettersom du må beregne mat til samtlige innbyggere! Det som e mest festlig er når bestemødre går ut på dansegulvet og jubler og svinger seg til musikken med høye rop. Utrolig! Aina Marie og Ingrid i skreddersydde kjoler - hittil har vi brukt dem i tre bryllup!
Bybilde over Kigali (hovedstaden i Rwanda). Roligere. renere og mer lovlydig (alle bodabodaførerene og passasjerene brukte faktisk hjelm) enn Kampala.
Sardiner i boks. Team Kampala presset sammen i baksetet på en taxi. Fra venstre: Per, Aina Marie, Ingrid og Kay.

lørdag, desember 09, 2006

Rwanda, regn og reise

Når det stormer
Onsdag (29.11.06) til søndag slo vi ut vingene og bega oss på en tur sørvestover med Rwanda som hovedmål. Etter å ha nytt utsikten til Haldjentene i Bushenyi, satte vi kursen mot Kigali (Rwandas hovedstad). Rwandas fortid er ikke lys. Under folkemordet i 1994 ble nærmere en million mennesker brutalt slaktet ned. Vi besøkte Niamata kirken hvor 10 000 mistet livet. Taket var fortsatt gjennomhullet av granatsplinter, alterduken flekkete av blod og massegravene utenfor overfylte med hodeskaller og ben. Ufattelig og umulig å forstå hva mennesker har gått gjennom. Hva som skjer i dette øyeblikk. Som nordmann er jeg virkelig født med gullhår et visst sted. Urettferdig og ufortjent heldig.

Når det regner
For øyeblikket står himmelens sluser ofte på vid gap her nede (hvilket i seg selv er nokså pussig ettersom kalenderen sier det er tørketid – global oppvarming kalles det kanskje?). Dette går ikke hen uten konsekvenser. Veiene, som i utgangspunktet er mer hull med vei enn vei med hull, forvandles til store sølekrater. En begynner å lure på om en skal døpe bilen sin båt og trafikkaoset er uten sidestykket! Det forekommer meg å være kø til alle døgnets tider. Regn er derfor på mange arbeidsplasser regnet som ”gyldig” grunn for ikke å komme presis!

Når man reiser
Vet ikke hva som er mest imponerende– å få åtte voksne mennesker inni en femseter eller 21 voksne mennesker inni en minibuss som på papiret tar 14 mennesker. Begge deler er i alle fall mulig, og begrepet ”journey mercy” (på godt norsk ”engler langs veien”) synes plutselig å gi mer mening. Bussen legger seg i svingene der vi suser av gårde i over hundre og koffertene på bagasjehylla komme et faretruende hopp nærmere – jeg håper guds engler har god kondisjon.

På bussturen fra Kigali til Kampala var busselskapets politikk å ikke kjøre videre før samtlige seter var besatt. Det resulterte i timer med venting og en nesten 12 timer lang busstur. Livet er en reise var det ikke sånn å forstå?

Når man lurer
- Hvor bor kakerlakkene om dagen?
- Hvordan klarer uganderne å ikke bli sølete oppover alt som heter buksebein og skjørtekant når det regner?
- Er pepperkakene norske?
- Hvor mye hår mister man av å ta ut rastafletter (har en følelse av at halve håret har gått med!)?
- Hvorfor har ikke minibanken en generator som tar over før strømmen går og VISAkortet er inni?

Denne helgen skal jeg i tre bryllup på to dager! Tror jeg skal unne meg et utropstegn etter den setningen.

En velsignet adventstid ønskes til samtlige.

tirsdag, november 28, 2006

Fotografier hultertibulter





Dere har snøen - jeg har blomstene!







Bedre føre var enn etter snar. Youghurt har mange gunstige melkesyrebakterier for ustabile mager og desto bedre innvirkning på psyken. Med sugerør blir jo alt så mye morsommere å spise/drikke - jeg minines gelebråket i barndommens brusdager.

Små barneføtter i slitte sko en lørdag formiddag.

Romantisk og grønt

Hvem er sterkest - Aina Marie eller vannkreftene i Bujagali Falls?


Dagene flyr og desember er like rundt hjørnet. Men hvor er snøen, gløggduften og pepperkakesmaken? Kan jeg fremkalle julestemning ved hjelp av papaya, ananas og mango? Den søm prøver får se!

1. Bryllup
Vet ikke om det er med stolthet eller skam jeg skal si at jeg har adoptert den afrikanske tiden? Da det på lørdag var duket for det første bryllupet, var verken jeg eller Ingrid klare som egg. To timer før kirkeklokkene klang bega vi oss ut på sko- og veskejakt. Et minutt før bruden trakk pusten dypt inn og begynte ferden oppover kirkegulvet satte vi oss på en bodaboda for å – dra til skredderen. En time uti bryllupet ble den siste knapp sydd i og vi kunne vagge ut til taxien på nye, høyhelte (!) finsko. Sjåføren kjørte slalom i trafikkaoset og var ivrig på gassen helt til motoren plutselig sluknet. Tanken er tom. Vi, med vår vertsmor Esther i spissen, hev oss på bodabodaer.

Vel hadde jeg gått med på å kjøpe finkjole, finsko og en veske så fin at den godt kunne vært Askepotts – men når det kom til bodabodaer kan ingen på noen måte få meg til å sitte som en jente igjen – det har jeg gjort en gang for mye. Dro derfor opp min finfine ballkjole og satte meg som en gutt – stor underholdning.

Vi fikk med oss en halvtime av den to timer lange gudstjenesten og hele festen etterpå.

Perlemor
Afrikas perle – det uttrykket har fått mer dybde etter at vi på søndag tok en liten dagsutflukt til Jinja med vår venn Jeb. G R Ø N T og frodig er dette landet. Trærne tårner opp som var de en regnskog, te- og sukkerplantasjene strekker seg utover åsene og blomstene bærer blendende farger. Vi tok en kikk på ”the source of the Nile” og Bujagali Falls. Herlig å blir litt bedre kjent med landet også utenfor Kampala.

Sjuklinger
Her i forrige uke ble Ingrid liggende dehydrert og matforgiftet - og jeg måtte klare meg på egenhånd i hovedstaden. Oppdrag gjennomført – men følelsen av at noe manglet var ikke til å bli kvitt. Ingen å smile til i taxien. Ingen å vinke til når bodabodaene kjører om kapp. Ingen å snakke med på norsk. Ingen Ingrid. Tror nok det var grunnen til at magen min bestemte seg for å bli syk den også - så kunne vi i det minste holde sengen sammen.

Formen er nå tipptopp igjen, rastaflettene har sluttet å klø, oppgaven om afrikansk tid er i det minste påbegynt (Vesten har klokkene, Afrika har tiden!) og en tur til Rwanda står på timeplanen. April virker langt unna – ikke langt unna – langt unna – ikke langt unna.

onsdag, november 22, 2006

Glimt

Victoriasjøen.
Frokosten på LeaderShip Summiten: melkete, smultering og et egg.
Aina Marie og Ingrid - nyflettede
Kay er nybadet i Victoriasjøen
Per på en luftig bodabodatur

Frisert

Hårfin blogger kaller omverdnen. over!

(først en liten parentes til alle som gleder meg med kommentarer; selv om det er varmt her nede, varmer slike små ansamlinger av ord! Takk takk, tusen takk)

Bort fra alt som heter bilkø, eksos og bystøy bar det da vi satte kursen mot FOCUS sin Leader Ship Summit 2006 sent torsdag kveld forrige uke. Plassert idyllsk til ved Victoriasjøens vannkant var freden sikret fra første øyeblikk og helt fram til søndag ettermiddag. Gode talere, god lovsang på afrikansk vis, gode samtaler med studenter over store porsjoner mat som ble inntatt med hendene og morgenbad i den store innsjø. Da flertallet av ugandere ikke er svømmedyktige, ble vi fort utpekt som potensielle svømmelærere. Personlig synes jeg det var litt vanskelig å forklare hva som skal til for at hodet skal være over vann når man svømmer, så mine svømmeelever gjorde størst fremskritt under overflaten.

Vi ble satt som ledere for noen Bibel Study gruppene. Godt å få litt ansvar selv om det er en smule skummelt å skulle ta ledelsen i en gruppe på nærmere 20 personer hvis samtlige har flere år på baken enn en selv har. De sitter inne med mye bibelkunnskap, det skal være sagt. Oppholdet ved Victoriasjøen fylte opp overskuddtanken – og det er med ny iver jeg og Ingrid venter på at Makarere Universitet skal åpne igjen. Har hørt rykter om at det kan drøye til uti januar.

Men hvem lar seg vel stoppe av en streik? Ikke jeg. Ikke FOCUS. Det er nok av jern i ilden til å fylle dagene. For øyeblikket jobber vi med å lage en Bibelleseplan sammen med de andre STEM-workerne (Short Term Experience in Ministry), vi læres opp i å lytte under counselling-timene og får innføringer i hvorfor FOCUS, som er en student organisasjon, driver barnearbeid. ”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.” Det var dette med å ha omsorg for HELE mennesket 24 timer i døgnet og ikke bare under gudstjenesten på søndag! Kjenner det langt ned i magesekken og dypt inn i hjertet når det snakkes om barna som sier at lørdagene på FOCUS er en drøm som aldri blir med når realiteten møter dem utenfor portene. Mange inntrykk å fordøye.

Ellers har vi en nokså hektisk fritid for tiden. Giftig mange giftemål ligger og venter i den nærmeste framtid. På fem helger er planen at jeg (og Ingrid (og delvis Kay og Per)) skal gå i seks bryllup. Toppen av kaka er at vi er blitt spurt om å synge i to bryllup hvis begge finner sted den 9.desember. Sist gang jeg våget meg til en mikrofon med solo i tankene endte det opp med latterkrampe! Forhåpentligvis blir ”O store Gud” noe renere.

Ettersom bryllup er en finfin anledning til å være flott og fjong (hvilket er en utfordring for en som stortrives i hverdagsklær), har jeg og Ingrid tatt affære og gått til en skredder. Våre kjoler ligger for øyeblikket under nålen og resultatet er enda ikke i boks. Jeg grugleder meg til å se min kjole, den som er brun som en kakerlakk.

Når det gjelder å være fin har vi også gjort et tappert forsøk på å integrere oss med afrikanerne ved å gå til anskaffelse av rastasveis. Tre og en hal time satt vi lydige mens opptil fem flittige frisører lot fingrene flette. Som et resultat har jeg for øyeblikket 170 fletter og fem pakker løshår på hodet – det føles som en hatt. Nå kan man påstå at det er en hårfin balanse mellom å se komisk ut og ikke se ut - og vi har vel konkludert med at vi ”ikke ser verst ut”. Når det kommer til stykket skal det mye til å slå en oransje hokeysveis (jeg minnes med gru syvende klasse).

Karius hilser alle vinterkalde nordmenn og håper dere ser til å kaste noen ekstra snøballer for meg. En ting er i alle fall sikkert - jeg får ikke mark i magen av å være her nede. Over og ut!

søndag, november 12, 2006

Streik og banantall

Det begynte med foreleserne. For to år siden ble de lovet et lønnspålegg som fortsatt ikke har vist seg på noens konto. Tålmodigheten tok slutt og det ble erklært streik. Tirsdag var dagen. Så var det studentene som hadde betalt i dyre dommer for en undervisning som nå uteble. Misnøye og opptøyer. Arbeidsløse i område drar nytte av situasjonene og slenger seg med på butikktyveri, vandalisering og bråk. Politiet kommer inn med tåregass og vannkanoner. Veier stenges. I dag kunne vi lese i avisa at det er planer om å stenge hele universitetsområdet. Jeg og Ingrid må smøre oss med tålmodigheten foreleserne har mistet og vente på å få begynne vårt arbeid med studentene.

St. Francis, kirken vi går i, ligger inne på universitetområdet. Etter gudstjenesten i dag og etter at utallige hender hadde blitt shaked (vi håndhilser HELE tiden her nede), kom det plutselig Isak for øre at hovedporten var stengt og at opptøyer var i vente. Vi forter oss i bilen og sikter mot den østre port. På veien passerer vi politiet der de står parat med tåregass. Under en streik noen år tilbake var det en student som ble skutt og drept av politiet. Det er ikke akkurat noen ønskelig situasjon å være mitt oppi sinnet og massesuggesjonen som finner sted. Vi kom oss trygt hjem uten noe dramatikk.

Vi lever for øyeblikket uten vann i rørene og har gjort det en snau uke. Grunnen er ukjent. Vi har vann store kanner, bruker hendene som dusjhode og har gått over til utedoen i hagen. Etter mørkets frembrudd legger jeg derfor all velvilje til og prøver å bli venn med de grandiose kakerlakkene (vi snakker størrelse på omkring en god lillefinger) som søker ly ute ved hullet i bakken. Har foreløpig bare tråkket på en, men jeg tror det holder.

Hvorfor heter Kampala Kampala? Før i hine håre dager var det området som i dage er Kampala jaktområdet for kongen når han ville knerte noen impalaer (som er en antiloperase). Ka = hos, mpala = impala. Altså, hos impalaen.

Regnet ut at jeg kommer til å spise rundt 41 kilo med bananer før 11.april.
(med utgangspunkt i at en banan veier rundt 150 gram og at det gjennomsnittlige inntaket ligger på 1,5 om dagen). Going bananas bokstavelig talt!

Vår venn Jeb inviterte oss på BBQ - pølser og bananer samt loff, cornflakes, tørrmelk, kjeks og juice. Benket på gulvet hadde vi det helt konge (eventuelt Kongo ettersom jeg er i Afrika). Før vi gikk hver til vårt rundet vi av med bønn og deling av vise ord. Det er da en kan snakke om at freden senker seg over huset.

tirsdag, november 07, 2006

Bruk hodet - JA

Det har kommet en dame fra England hvis yrke er rådgiver. Cathrine. Herlig kvinnemenneske med et herlig tonefall. De kommende seks ukene skal hun blant annet undervise oss nordmenn og resten av STEMworkerne (Short Term Experience in Ministry) i rådgiving. I dag var første session. Stjempe stjekt, for å si det med Ingrids dialekt. Empati er evnen til å gå inni andres følelser samtidig som du klarer å se situasjonen fra utsiden (fritt gjengitt og oversatt). Vi har to ører og en munn, men målet om å lytte mer og gi færre råd er vanskelig å følge. Likefullt er det ofte løsningene vi selv har resonert oss fram til, som er mest givende å begi seg ut på. Mange gulrøtter å ta meg seg vider i livet der. Godt å bruke hodet litt.

Ryktene sier det er streik på MUK (Makarere University Kampala) og de er nok sanne. Hvordan kjenner man det på kroppen? En; møtet vi skulle på blir ikke noe av ettersom streik kan ”bli litt voldelig”. To; desto lengre bilkøer da veiene rundt universitetet er stengte. I dag brukte vi nærmere to og en halv time på å komme oss hjem. På en ”vanlig” dag tar det rundt en time.

For hver gang køen stopper opp, og det gjør den så og si hele tiden, skrur sjåføren av motoren for så å vri om nøkkelen igjen minutter senere for å kjøre en meter før han igjen lar maskineriet gå inni stillheten. Ved hver oppstart skrangler Toyota Hiaceen som en rusten blikkboks og følelsen av å være sardiner i, nettopp en, (blikk)boks forsterkes.

Vi satt i en full taxi i dag også . Jeg sier satt. For etter hvert som bilkøen så mer ut som en parkeringsplass og de andre passasjerene hadde ristet og sukket ut alt som heter tålmodighet, forsvant de en etter en til fordel for raskere fremkomstmidler (som i bena eller bodaboda). Til slutt var det bare meg, Ingrid, pengeinnkreveren (konduktøren) og sjåføren igjen. Komisk. Intet mindre. En god latter forlenger livet. (for bilder ta en tit på Ingrids blogg, link finnes HELT nederst på denne siden)

Hadde rikelig med tid til å filosofere over livets store spørsmål der jeg satt i taxien. Fant ut, etter et tids fundering, at det siste jeg vil gå til innkjøp av for øyeblikket er – hold dere fast – en nesehårfjerner. Grunnen er ingen annen enn all forurensningen jeg vasser rundt i. Trenger litt filtrering. Ettersom jeg fra barnsben av er oppdratt i trå med Blekkulfs mange slagord (Skru av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk ), vet jeg ikke helt hva godt (eventueltt vondt) jeg kan gjøre mot alle bilene som spyr ut eksos. Og dette er jo bare toppen av isberget. Jeg mener, hvor stor prosent av den blå planets biler befinner egentlig i Kampala? Verden er så stor at det er lett å bli overmannet. Vi har bare en klode!

Kom omsider fram til Bweyogerere – det var da blitt mørkt - og satte kursen mot klysen av bodabodaer som alltid står klare til oppdrag. Tøff i trynet som jeg leker at jeg er tenkte jeg med meg selv den kloke tanken: La meg for en gangs skyld prøve å sitte som en jente. Altså med begge bena på samme side. H j e l p ! Utropstegn. Klamret meg livredd fast til det tynne setet og kjente hjerte fare opp i halsen der sjåføren suste forbi den ene bodabodaen etter den andre. Det var da voldsomt til fart. Prøvde meg på et nervøst ”Not so fast” uten at det ga resultater. Og så, som om ikke jeg hadde nok bekymringer å tenke på, åpnet himmelens sluser seg. Glatt asfalt.

”Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere” (1. Peter 5,7)

Jeg er fortsatt i like hel og i live. For å si det som en ugander. Hallelu- (og så svarer alle andre:) JA.

mandag, november 06, 2006

Falt for fristelsen

Dataen var i godlynnet i dag. Tar noen flere bilder i samme slengen når det funket så bra.
Ønsk velkommen: vår kjære venn flaggermusa i husmønen. Sovende oppned gjør den ingen skade.
Klesvask. Et kapittel for seg selv. Det går nok litt i rykk og napp. Da vannet er delvis fraværende, må jeg innrømme rene klær prioriteres etter både ren kropp og rene tenner. Men er det først vasket så tørker det raskt ute på snora.
Bodabodaen og Ingrid. Herlig og luftig selv om det tidvis går fort i nedoverbakkene. Det er da man prøver å ikke tenke på at man ikke har hjelm for å si det sånn. Uh! Fordelen med å ha omslagskjørt (eller bukse) er at man faktisk kan sitte som en gutt og ikke (som Ingrid gjør på bildet) som i en damesal. Ettersom vi bor litt på utsiden av byen er vi nok, som de blekansiktene vi er, blitt nokså kjente. Andre gangen vi tok en bodaboda og jeg sa at jeg skulle til Kakago sa føreren av mopeden "I know". Ikke noen gullfiskhukommelse akkurat. Ikke hver dag man skal mixe sammen pizzafyll på en kullovn på gulvet i gangen. Men smaken blir den sammen. Jammy!

Sånn er det

Det kan jo være kjekt å få noe annet enn ord en gang innimellom. Utfordringen har vært å få lagt ut bilder da dette er et område datamaskinen ikke har vist seg villig til å sammarbeide. Men nå, etter å ha redusert størreslen, ser det ut til å funke.
Et bybilde. Bodaboda og trafikkaos. Syltetøy! Hadde denne planen om å spare "et lite stykke Norge" til rundt jultider. Men våre venner i pianoet og klesskapet (og i det hele tatt overalt), musene, klarte ikke vente. Og for å si det sånn så er det ikke bare sjokoladen som har blir utsatt for musespising. Jeg nevner i fleng: vårt grove mel, risgrøtposen, kjeksen og vestlandslefsepakka. Jaja, det er vel ved å gi at vi får! Typing books til den store gullmedalje. Ingrid og Kay.Herlige barn. Herlige smil.
Dette er hvor jeg og Ingrid bor. Bak røde porter (som er låst). Når vi kommer kjørende i bil (altså som passajerer) tuter vi to ganger (et hemmelig signal) før hushjelpen, Janet, kommer og åpner opp. For noen dager siden kunne jeg smykke meg med replikken " Jeg går bare ut i hagen og jogger litt". Det høres ut som en vits - men er ingen. Ble fortalt før vi dro ned her at en joggende muzungo (hviting) er som et fesjå. Hva gjør man vel ikke for å unngå å bli beglodd? Gjemmer seg bak røde murer. Lattervekkende var det uansett.

Søvnløse netter og andre prosjekter

Som en trekkfugl flyr tiden sørover. Det går fort. Helgen som nå er historie bar preg av mange prosjekter.

Prosjekt 1) Norsk Aften i Sams hus
Det er ikke hver dag en dag man har fått beskjed om å lage mat til rundt 10 stykker. Lørdag er ikke en hverdag. Jentene (les: Ingrid og Aina Marie) stakk innom Shoprite (som er et noe vestlig kjøpesenter her nede) og saumfarte hyllene for pizzaingredienser, salatfyll og melk til to TOROposer med risgrøt. Da Sam ikke har stekeovn opprettet vi en pizzarute mellom hans hus og naboens (Vincent), og etter gode tre timer kunne vi boltre oss i kjente smaker. Resultatet ble godkjent av Per, som i lange tider har gått og drømt om ”THE hjemmelagede pizza”, og kan vel dermed sies å være vellykket. Oppmøtet av ugandere ble ikke like stort som først kalkulert, men de som var der smilte og sa at risgrøten smakte som dårlig kokt ris.

Prosjekt 2) Staff overnight
Lørdag natt deltok vi på det som enkelt forklart var et nattmøte. Det holdes en gang i måneden og fylles med lovsang, bibelundervisning, planlegging og bønn. Fra 21.00 (med forbehold om et afrikansk forhold til tid: kom i gang nærmere 22) til rundt 04.00. En hard kamp ble kjempet mot sandpapirtunge øyelokk og smittende gjesp. Spesielt vanskelig er det å holde seg våken når strømmen går klokka ett og det kun er en parafinlampe som lar sitt søvndyssende lys flakke omkring i rommet. Skulle gjerne skrytt på meg et gjennomført prosjekt, men sannheten er en annen. Jeg duppet av – som så mange andre. Halv tre forlot tre norske (Kay gjennomførte med gals) og en engelsk (Cathrine som skal være her i to måneder) møtet til fordel for en seng.

Prosjekt 3) Bli frisk
Beklageligvis er ikke alle skapt for rangling. Om det var den uteblivende skjønnhetssøvnen, et eller annet mystisk jeg hadde spist eller noe helt annet er usikkert – men store deler av søndagen lå jeg flat som en kvalm pannekake med hodepine på Kays seng. I dag (som er mandag) har jeg bedt 50 millioner gunstige melkesyrebakterier (ifølge IDO-FORManvisningen) ta seg en prat med tarmen og holdt meg hjemmeværende i den tro at morgendagen vil bringe en frisk Aina Marie ut av sengen. Utsiktene ser gode ut.

Prosjekt 4) Lommelyktgjemsel
For de av dere som lurer på rent praktiske ting. Temperaturen holder seg som en vanlig, norsk sommerdag. Det blir lyst rundt kvart over seks og mørkt i syv tiden. Den dystre (?) novemberfølelsen har jeg ikke sett snurten til, og i det hele tatt virker det rart at noen kan gå rundt et annet sted på kloden innpakket i mer enn noen lette klær. Ettersom den norske befolkningen nå har gått over i vintertidmodus, ligger Uganda to timer i forkant. Når vekkerklokka setter i gang å ule klokken seks, hjelper det ikke stort å tenke at klokka kun er fire hjemme. Men en kald dusj (vi snakker kald dusj eller ingen dusj) gjør underverker på en trøtt kropp. Du verden. Ellers tok jeg i dag fram sjongleringsballene fra innerst i skapet og prøvde å friske opp some skills helt til ”the power went off” og alt ble bare mørkt. Skal tro når jeg lærer meg å legge hodelykten på ET bestemt sted. Hittil har jeg måttet gå på jakt i en liten evighet med mobilen som lyskilde før jeg finner den under et eller annet. Hodelykt – gi et lite pip

Skal tro om noen trekkfugler fra Norge finner veien helt ned hit? Fugleeksperters svar tas i mot med takk (andres synsing likeså).

lørdag, oktober 28, 2006

Åja Åja a a a

Seriøst. Mer seriøst. Mest seriøst; Har valgt å dele denne bloggposten opp etter kindereggprinsippet, tre i en. Vel og vrak eller si ja takk alle deler.

1) Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Det florerer av venner her nede, de være seg tobente, firbente eller flyvende. Selv om skogens brannkonstabel, fornemme bavianer og skravlepappegøyer hittil ikke har vært i vår omgangskrets, lever vi tett opp i Ugandas yrende dyreliv. Det er kakkelakker i kjøkkenskapet, maur i vinduskarmen, blodtørstige mygg sirklende rundt min myggnetting og firfirsler krypende oppetter veggene. I går oppdaget vi sovende flaggermus i husmønen og de tidligere nevnte gnagerne i pianoet (om det er rotter eller mus er uavklart) hørte jeg i går i klesskapet. Det som overrasker meg mest er hvor fort jeg egenlig slutter å overraske meg over nye skapninger. Selv storkene, som de første dagene ble sett på med STORE øyne der de suste over trafikkaoset, er nå blitt en integrert del av Kampalas bybilde sett gjennom en nordmanns øyne. Nevnte jeg forresten naboens gale valp som finner det festelig å bite folk i tærne? Tror jeg glemte det – men altså; den stikker innom med jevne mellomrom til stor skrekk for meg og Ingrid.

2) Livet mitt i Afrika og alt jeg har å gjøre.

Jeg innser at husmor er et altfor lite anerkjent yrke etter å ha brukt store deler av dagen på å vaske klær rene for svette og rødt støv. Fra den ene baljen til den andre. Skrubbing, skylling og atter skylling – hvordan klærne får til å glinse av såpe når jeg henger dem opp på snora vet ikke jeg. Kjenner forøvrig at det er blitt vasket mer hud av hendene enn skitt fra klærne – øvelse gjør vel mester med tiden?

Vi gjorde i går stor suksess da vi disket opp med norsk middag her hjemme: tomatsuppe (med spagetti) og pannekaker. Suppa falt bokstavelig talt i smak og våre vertsforeldre ble sittende å pønske hvordan suppeposer fra TORO best kunne importeres til Uganda. Snadder.

Ellers har den siste uka på FOCUS-kontoret stort sett gått med til ”typing” av boklister. Det er en stor ressurs når fire ungdommer fra Norge har med seg fire laptopper. Vel har håndskriften tidvis vært krevende og arkene mange, men nå som digitaliseringen er i boks, blir eventuell motløshet et tilbakelagt kapittel. Framtiden på universitetet virker lys og lovende (samt en smule skummel, det skal være sagt).

3) Barna i Afrika og alt de har å gjøre.

De finnes i Afrika – barna hvis framtidsutsikter er heller dårlige. I Uganda regner man med at halvparten av befolkningen er mellom 0 og 14 år. Av og til undres jeg på hva som egentlig må til for å tine en kald nordmann. Jeg lurer på hvor det brennende engasjementet mitt gjemmer seg der jeg går forbi - hvor treg reaksjonsevne er det mulig å få?

Riktignok er hovedvisjonene til FOCUS å ”gjøre Jesus kjent på skoler og universitet så han blir trodd, elsket og etterfulgt”, likefullt har de latt det holistiske menneskesynet fått konsekvenser og tatt nøden i området til etterretning. Hver lørdag fylles FOCUS arealet med levende latter og lek – det er barna som inntar området. Kapasiteten når det gjelder antall unger ligger på 300, men av mangel på sponsorer er det rundt 150 som er en del av prosjektet på det nåværende tidspunktet – en god halvpart kommer hver lørdag for å lære, leke og ete. Deler av staben som har ansvaret for prosjektet gikk selv en gang rundt i uniform en lørdag. De vet hvor mye det betyr – mer enn jeg kan ane.

Det er smilene jeg ser, småkranglene dem i mellom om hvem sin tur det egentlig er til å hoppe strikk. Jeg hører dem hive etter pusten etter å ha lekt sisten. Jeg kjenner dem klemme. Men bak alt sammen. Sanser jeg matlysten som får dem til å skule på poshoen som ligger igjen på tallerkenen min? Leser jeg mellom skolissene på det slitte fottøyet. Skjønner jeg at livet ikke en dans på palmeblader men en kamp utenfor FOCUS sine porter?

Det er godt å være med på å gi en flik av en hverdag til de som ingen har. Det er godt å se at noen ikke lar seg overmanne av håpløsheten, men går sammen om å bli mannssterke mot nød og fattigdom.

Alle, alle vil vi ha med... var det ikke sånn?

mandag, oktober 23, 2006

Et vandrene museums hverdag

Kan jeg tegne et bybilde med ord? Fremkalle lukter med bokstaver og visualisere levende mennesker gjennom setninger?

En mann med tre dressjakker dulter borti meg der jeg går og knuger på min beige veske som, sammen med de svarte sandalene, har begynt å adoptere sandens rustrøde farge. Han vil nok selge dem – dressjakkene altså, men jeg er allerede to skritt avgårde før han rekker å åpne munnen.

Det lukter mais, popcorn og beis fra nymalte køyesenger utstilt hos en av gatens mange møbelbutikker. I nabobutikken er det kister som snekres. Bananer bæres i en kurv på hodet, en geit hopper roter i et søppelberg, MTNs (telefonselskap) lett gjengkjennelige, gule ”kiosker” lyser opp i bybildet og en taxi med typiske lyseblå striper tuter spørrende. Konduktøren sitter klar til å åpne skyvedøra ”Do I need a lift?” Jeg føler meg som et vandrende museum, en offentlig eiendom kalt muzungu. Men det er kanskje ikke så rart at en kritthvit nordmann skaper litt oppstyr?

Jeg og Ingrid øver oss på å ikke se altfor ”lost” ut når vi skal ta taxi hjem. Vi bor rundt en time unna – i Bweyogerere. Da mørkets frembrudd er relativt tidlig her nede (rundt 19.30) er det ikke alltid like lett å rekke hjem i dagslys. I teorien tar hver taxi max 15 mennesker, men i går var vi rundt 20 individer (men da har jeg regnet med en høne). Trafikken i seg selv er en kunst. Det er visst en radiokanal som har utlovet en premie på en million ugandiske shilling til den som klarer å oppdrive en vei uten hull. Ingen har hittil fått fingrene i de pengene. Når det gjelder bilbelte for passasjerer i baksetet er det få som tenker som det en nødvendighet – hittil vet jeg bare om fire nordmenn som tar det på av ren rutine.

Artige samtaler rundt bordet mens vi sitter og spiser chapati, ris, bønner og kjøtt. Det er ikke alle som har betalt tre kuer og seks geiter for kona si! Det har Isak. Eller betalt og betalt fru Blom, kan hende bedre å si at det er en måte verdsetter sin kommende kone på. En god latter fikk vi oss også når det viste seg at alder er et lite tabuområde her nede – kanskje ikke så rart da at jeg var den eneste som nevnte på mine år da vi hadde bli-kjent-runde med deler av staben.

På lørdag leker vi med barn og deltar i timer hvor alt fra Bibelen til gutt-jente forhold blir tatt opp. I friminuttene gir ivrige unger oss en kjapp gjennomgang av en leks regler – på flytende luganda (stammespråk). Ikke alltid like lett å vite hva som egenlig er lov, men du verden så mye en kan få sagt med kroppsspråk.

Søndag var vi på gudstjeneste i St. Francis Church. Trøkket under sangene kan vanskelig sammenlignes med Norge. Hele kirken står under sangene. Hele kirken klapper. Hele kirken synger av full hals – utrolig. Som førstegangsbesøkende blir en bedt om å vinke så de som sitter nærmest kan få ønsket deg velkommen i kirken. Vi dro i kirken klokka elleve – da hadde det allerede vært to gudstjenester allerede. U t r o l i g.

By the way: ja, det stemmer at kommentarer på bloggen min gjør meg glad. Jeg er lett å glede.

torsdag, oktober 19, 2006

Ingrid og Benji leker med bokstavkort.
Guesthouse. Matoke inn. Her tilbrakte vi vaare forste netter. Myggnetting.
Hvordan skrelle en banan som skal kokes og blir til matoke (smaker noe alla potetstappe)?
Soloppgang paa flytur fra Torp (Sandefjord) til Amsterdam.

Frika i Afrika (ordspill uten videre mening)

Syv dager på baken i Uganda. Det er onsdag.

Vi, dvs. Ingrid og jeg, leker til den store gullmedalje med vår nye lillebror på to år – Benjamin. Han er proppfull av energi enten det er morgen eller kveld. Enten det gjelder kortspill eller ren herjing. Bærer på en hemmelig visjon om å lære ham noen norske fraser før utgangen av april, og allerede har han fattet cluet bak ”borte – tittit” – stort potensial i den gutten.

Stadig overraskes jeg over hvor mange hyggelige mennesker det er mulig å få plass til i ett og samme land. Det er som om vi møter på dem overalt. I går var vi på middag hos Vincent (general sekretæren i FOCUS Uganda) og frue pluss barn. Fantastiske mennesker, fantastisk mat, fantastisk mye latter rundt bordet. Da vi tidligere på dagen var en tur innom den norske ambassaden for å registrere oss, var plutselig deler av den varme inkluderingen forsvunnet. Som om det ble satt to streker under kulturforskjellen når det gjelder gjestfrihet. Men vi fikk da lest litt norske aviser – fra mai.

Det er flott å oppleve forholdet mange har til kristendommen her nede. Takk, bønn og lovprisning tas med i hverdagen sågar som i kirken på søndagen. For en statskirkegjenger i Norge kan det tidvis bli mye Halleluja, Amen og Bless the Lord – men det jeg sitter igjen med er likefullt noe som på mange måter drukner i den norske overfloden og materialismen. Vi har mange ting, men ofte ikke tid. Å kjenne på freden som senker seg over huset, når vi, sammen med Isak og Ester, ber for kvelden er gratis –men forekommer meg likevel å være av større verdi.

Afrikansk tid er noe vi opplever både på kropp og tålmodighet. De ti minuttene som blir til to timer, Middagen som blir en time forsinket. Møtet som starter litt når menneskene kommer. Makter fortsatt å ta det med stoisk ro og et muntert smil (det er jo tross alt ingenting som egentlig haster) – men fortsatt har vi bare en spinkel uke i Afrika på samvittigheten. Ble fortalt at man faktisk får bot dersom man som brud eller brudgom kommer for seint til sitt eget bryllup!

Verdens forskjeller kommer tettere på her nede. Det er vanskelig å øyne rettferdighet når en liten gutt i slitte klær roper ” Bye Mozongo” etter deg fra sitt hjem i slummen. Det blir så ovenfra og ned der vi går med kameraer rundt halsen, penger i banken og en fremtid foran oss. Kjennes nesten litt som en skam å være hvit og rik. Mens man her på mange områder deler det som en har til rådighet, knuger vi ofte i Norge på de godene vi har fått. Tenkt så heldig å trossalt kunne ha velferdsstatens fallskjerm på ryggen når livet butter i mot! Hva gjør vel slumboer uten forsikring og særlig penger dersom sykdommen melder seg? Og hvordan er det mulig å overleve av å drive en butikk hvis varer er spredt ut på et lite teppe og helt sikkert hadde fått plass i èn plastikkpose?

I dag, som er vår ”day off”, har Janet (kombinert hushjelp, barnepasser og strålende jente) gitt oss en leksjon i hvordan vaske klær i kaldt såpevann – en lifeskill jeg som nordmann har gått glipp av. I løpet av de neste ukene skal vi dessuten lære å ta ”taxi” (en liten minibuss hvor det er plass til alle og en til) og bodaboda (liten motorsykkeltaxi med plass til passasjer bak). For å komme oss fra FOCUSkontoret og hjem må jeg og Ingrid nemlig ta to taxier og en bodaboda. Det blir artig.

Jeg hadde lenge før avreise forberedt meg på å ikke føle tangenter på et halvt år– men hva er det ikke som står midt i stua her hjemme (jeg tillater meg å kalle det hjem) – ET PIANO. For godt til å være sant! I dag har det kommet en pianoreparatør for å reparere det rottene har gnaget i stykker. Har allerede lovet bort pianotimer til Isak og Ester.

By the way er jeg blitt hetende Marie her nede ettersom flertallet faar kroll paa tunga av aa prove seg paa Aina.

A bit in English:

How to describe the hostility we experience here? I find it hard. It amazes me in so many ways. Today, we have a day off just to relax a bit, still, as me and Ingrid live with this wonderful (truly wonderful) hostfamily, we play a lot with our new brother Benjamin (2 years).

In many ways the world’s differences become more visible as we live down here. To see how people manages their everyday lives living in a slum area are impressing but at the same time sad. As we pass children who shout ” Bye Mozongo”, I almost feel like being a famous person. Still I do not feel proud of being rich and white. Not at all.

We are still trying to adjust to the African time – it’s actually quite fun. To find the right taxi is still a challenge, but as time pass I guess we will become more familiar with both the name of places and prices, this making it easier. The food is different (and more often warm), but I like it (at leat most of the time).

I guess we will make a schedule the coming days/week sorting out when to work at the university (Makarere), when to play with the children and when to study/work with other things. We joined this meeting for care group (that’s almost like a Biblestudy group) leaders on Monday. It was great and I’m really looking forward to start working.

Hope you all are doing well!

mandag, oktober 16, 2006

I Afrikas perle

Forrige tirsdag: forlater Kajas hus rundt halv fire. Setter kursen mot Torp og Sandefjord. Deretter Amsterdam. Deretter Entebbe, Uganda.

Nesten en uke siden dette- selv om det foles som en evighet da dagene fylles til randen med inntrykk. Vi er mostly welcomed overalt hvor vi kommer og menneskefrykten forsvinner i det store, vennlige smil sprekker opp i den ene ansiktet etter det andre. Ettersom min tid paa internett er kort skal jeg uttrykke meg i korthet.

Bodde forst pa et guesthouse. Ble derfra forflyttet til Sam (vaar kontatkpersons) hus. Det viser seg at der det er husrom er det hjerterom - i gar flyttet jeg og Ingrid til en vertsfamilie som er ubeskrivelig koselige (Isak og Ester med toaringen Benjamin( en herlig, liten propell forovrig)). For a si det som en ekte ugander: I feel blessed. Amen. Hallelu JA.

Strommen er av og paa som den lyster. Trafikksyltettoyet (jam) er en del av hverdagen. Det er varmt. Vi driver aa over oss opp paa aa vaere talmodige. Jeg tror Hakuna matata er et passende motto. Har deltatt paa bonnedag med FOCUS-staben og lekt til den store gullmedalje sammen med ugandiske barn (barneprosjektet, lordag). Jeg storkoser meg med maten, men fordoyelsessystemet har bedt om en tilvenningsfase. Overalt hvor vi gaar ropes det Mosongo (hvitt menneske) etter oss, og jeg faar tidvis folelsen av aa vaere meget beromt (uten at det egentlig er en saerlig god folelse).

Konkusjon dras her da tiden renner ut: jeg har det bra. Ser fram til aa bli bedre kjent med omgivelsene, menneskene og arbeidet vi skal gjore. Haaper alt star bra til hjemme.

Briefly in English.
I'm having a great time so far in Uganda. New impressions every minute, still everyone tells us that we are mostly welcomed. My hostfamily couldn't have been better. Really - they are wonderful. Guess there will be time to update more later.

mandag, oktober 02, 2006

Alarmen går, hør alarmen går!

Det er ikke alle forunt å bli vekket opp av en skrikende brannalarm kvart på fire - nattestid. For så å, med hjerte i halsen og noen litt varmere klær en pysj hurtig inntullet rundt en søvnig kropp, hive seg på dør.

Eller gjør jeg det?

Kjenner at mitt "ulv-ulv-forhold-til-brannalarmer" begynner å bekymre meg en smule. Selvfølgelig går jeg hurtig ut, men jeg løper ikke. Dessuten tar jeg meg tid til å låse døra! Ute lyser brannbilens blålys opp nattemørke på en uhyggelig måte, og en noe forvirret brannmann ikledd røykdykkerutstyr setter seg inn igjen i den røde bilen.

Det er ikke alle forunt å nok en gang oppdage at det bare var en teknisk feil uten røyk og ild. Heldigvis.

torsdag, september 28, 2006

På tampen

I går fikk vi utdelt veiledende pakkeliste, flybiletter og (for min del) en liten porsjon reisefeber.

I dag ble de siste sprøyter satt og prinsessenett (les: myggnett) kjøpt - det nærmer seg slutten på et høstkurs og starten på en praksisperiode.

Men; først litt høst. Først litt mer latter, litt mer Fantasi om kveldene, litt mer pensumlesing i de grønne sofaene. Enda en fruktpause. Enda en morgenjogg etterfulgt av bading i sjøen. Enda en kveld hvor klokka på mobilen for lengst har passert det som kalles "fornuftig leggetid".

Enda litt mer av det som gir verdifullt overskudd til utreise.

torsdag, september 21, 2006

Kortspill i basecampen

Du trodde kanskje ikke det var mulig å lære noe om kultursjokk og kommunikasjon gjennom kortspill - men det er det altså. De to siste undervisningsdagene har aktiviteten i timene vært større/lengre enn forelesningene. Gjennom forvirrende regler, puslespill i fellesskap med munnkurv og "gruppepsykologi" når det gjelder deling av bekymringer, har vi fylt opp ryggsekkene og hjernen med ting som vil vise seg nyttige på praksisstedet. For å si det sånn - har du følelsessvingninger som en tenåring, hodepine i fire uker og isolerer deg med mp3 -spiller, så skal du ikke se bort i fra et det er et lite kultursjokk som har sneket seg med i bagasjen. Men utfordringer er til for å takles og vokses på - det gjelder bare å ikke drukne in "the comfort zone".

Faith and Mind (eller Tro og Tanke kveld som vi ville sagt på godt norsk) er givende. Ikke kun fordi vi fores opp på vestlandslefser og kaffe, men rett og slett fordi "Gud og sånn" er samtaletema som er verdt en prat.

Dessuten vil min mac snart arrive og hva annet kan jeg si en Halleluja for det? Ingen andre forslag ser ut til å appear, derfor: Halleluja!

Jeg innser at jeg er så språkforvirret at en tur til sengen ville vært fordelaktig. Still, the question is om jeg kommer til å klare å pass by peisestua. Tiden will show!

Fortellende bilder

Her visualiseres noen mer eller mindre daglige hendelser etter at et nytt digitalt speilreflekskamera slo seg til blant eiendelene mine (flaks for meg). Toppen av et isberg med gode minner.

Tais facer realitetene og tar seg en tur ned på vaskerommet - til tross for at hennes vaskedag tilhører historiebøkene (det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse (men hun hadde spurt!))
Marte gjør mer eller mindre villig sin duty - hybelkaninene jages på dør og dør.
"Hald Kjeft", for uteforstående; koret på Hald, skal opptre under "Verden i Mandal". Guttestemmen tørrtrenes med Andreas på piano.
Kristina og Per i dyp konsentrasjon over armbåndknytting.
Hvem blir ikke som barn igjen når Erick finner frem armbåndsakene?
Camilla og Aina Marie sitt mer eller mindre ryddige rom. vår form for rengjøring er å feie over rommet med et blikk!
Paulette hadde en gang fletter. Helt til hun, en sen kveld, ble overrumplet av en gjeng utflettere!

Neat og Aina Marie lager kveldsmat og tar oppvasken med radioen på full styrke og med et smil om munnen!

På Oslotur for å besøke organinsasjonen (NKSS). Fire "kjipinger" tok bussen hjem klokken tre - overraskende langt mellom Oslo og Mandal for en som har bodd store deler av livet mer eller mindre "i nærheten" av hovedstaden. Sue, Robert og Tais.

lørdag, september 16, 2006

Stillestående smaksløker

Om fire uker er alt snudd på hodet.

Nå sitter jeg her foran datamaskinen i et norskt hjem med visshet om at brødboksen i naborommet inneholder grovbrød og at det finnes god, gammeldags brunost i kjøleskapet. Jeg vet at strømtilførselen er jevn og pålitelig. Jeg har ikke et fnugg av problemer med å gjøre meg forstått i samtale med andre beboere i dette relativt kalde landet. Avisene er velkjente. Drikkevannet tappes rett fra springen. Den velvante luksusen når meg til godt over låret. Jeg sitter her og er i grunnen hjemme.

Den som har begge beina på jorda står stille, sier et gammelt regnskogordtak.

Om en måned. Eller for å være mer nøyaktig; om 24 dager befinner alt dette vante og velkjente der det er den dag i dag, men jeg. Jeg har forflyttet meg til en mer sørlig breddegrad. Ut av komfortsonen bærer det med fly først til Amsterdam og videre til Uganda. Det nærmer seg med stormskritt.

Sam, eller Samuel, fra Uganda var på besøk her forleden. Han foret oss med informasjon av ulikt kaliber. Per og Kay er forflyttet til hovedstaden og antallet Haldstudenter i Kampala er dermed fordoblet fra bare å være Ingrid og meg til å bli Ingrid, meg, Per og Kay. I tillegg kunne han informere oss om at vi kommer til å jobbe på hvert vårt universitet, så med unntak av lørdagene - da vi sammen skal vie vår tid til slumbarn (barn mellom 2-24 år) - kommer vi stort sett jobbe hver for oss, riktignok i samarbeid med andre "ikke-nordmenn". Det er helt sikkert både fordeler å ulemper ved det, men ettersom jeg uansett kommer til å måtte face situasjonen ser jeg ingen grunn til å skulle fokusere på annet enn de positive konsekvensene for øyeblikket. Forhåpentligvis gir dette oss muligheten til å lære desto mer om Uganda og lære menneskene der nede enda bedre å kjenne.

Undervisningen er variert og relevant. Hvordan møte og takle barn som er i vanskelige situasjoner? Hvordan formidle erfaringene og opplevelsene gjennom bilder, ord og foredrag? Hvordan står det til med CHRISC i Sør-Afrika? Hva tenker vi om nådegaver? Og så videre og så videre. Mye kunnskap som pakkes ned i små nistepakker som vil vise seg nyttige de neste seks månedene.

Men uansett hvor mange nistepakker vi tar med i bagasjen er det sikkert at vi kommer til å måtte smake på de lokale rettene. Det blir en utfordring både for gane og mage. Forhåpentligvis kommer vi hjem med erfarne smaksløker.

lørdag, september 02, 2006

Bildesession


Et bilde sier mer enn tusen ord. Likevel velger jeg å skrive noen utfyllende kommentarer for å gjøre det hele fullkomment. Noen glimt fra flott hverdager.


Sandvolleyball på stranda en av de første dagene. Pet, Salome, Milly, Marte, Gillian.

Milly fra Kenya øver opp sykkelferdighetene med god hjelp fra Eivind.


Salsadansetimer med Dino i "the great hall"

Daniel klimprer strenger på bussen mot Hynnekleiv (teambuldinghelg).

Teambuldingaktivitet på Hynnekleiv. Pass opp for krokodillene på grusbanen.

Gloseøving ved kveldsmaten. Miriam og Ingelill. Teambuldingsoppgave: stoler du nok på teamet ditt til å la all kontroll gå?

Kenyansk bursdagsfeiring av Daniel. Smøres inn med syltetøy, melk og vann - så blir den i alle fall minnerik.