lørdag, oktober 28, 2006

Åja Åja a a a

Seriøst. Mer seriøst. Mest seriøst; Har valgt å dele denne bloggposten opp etter kindereggprinsippet, tre i en. Vel og vrak eller si ja takk alle deler.

1) Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Det florerer av venner her nede, de være seg tobente, firbente eller flyvende. Selv om skogens brannkonstabel, fornemme bavianer og skravlepappegøyer hittil ikke har vært i vår omgangskrets, lever vi tett opp i Ugandas yrende dyreliv. Det er kakkelakker i kjøkkenskapet, maur i vinduskarmen, blodtørstige mygg sirklende rundt min myggnetting og firfirsler krypende oppetter veggene. I går oppdaget vi sovende flaggermus i husmønen og de tidligere nevnte gnagerne i pianoet (om det er rotter eller mus er uavklart) hørte jeg i går i klesskapet. Det som overrasker meg mest er hvor fort jeg egenlig slutter å overraske meg over nye skapninger. Selv storkene, som de første dagene ble sett på med STORE øyne der de suste over trafikkaoset, er nå blitt en integrert del av Kampalas bybilde sett gjennom en nordmanns øyne. Nevnte jeg forresten naboens gale valp som finner det festelig å bite folk i tærne? Tror jeg glemte det – men altså; den stikker innom med jevne mellomrom til stor skrekk for meg og Ingrid.

2) Livet mitt i Afrika og alt jeg har å gjøre.

Jeg innser at husmor er et altfor lite anerkjent yrke etter å ha brukt store deler av dagen på å vaske klær rene for svette og rødt støv. Fra den ene baljen til den andre. Skrubbing, skylling og atter skylling – hvordan klærne får til å glinse av såpe når jeg henger dem opp på snora vet ikke jeg. Kjenner forøvrig at det er blitt vasket mer hud av hendene enn skitt fra klærne – øvelse gjør vel mester med tiden?

Vi gjorde i går stor suksess da vi disket opp med norsk middag her hjemme: tomatsuppe (med spagetti) og pannekaker. Suppa falt bokstavelig talt i smak og våre vertsforeldre ble sittende å pønske hvordan suppeposer fra TORO best kunne importeres til Uganda. Snadder.

Ellers har den siste uka på FOCUS-kontoret stort sett gått med til ”typing” av boklister. Det er en stor ressurs når fire ungdommer fra Norge har med seg fire laptopper. Vel har håndskriften tidvis vært krevende og arkene mange, men nå som digitaliseringen er i boks, blir eventuell motløshet et tilbakelagt kapittel. Framtiden på universitetet virker lys og lovende (samt en smule skummel, det skal være sagt).

3) Barna i Afrika og alt de har å gjøre.

De finnes i Afrika – barna hvis framtidsutsikter er heller dårlige. I Uganda regner man med at halvparten av befolkningen er mellom 0 og 14 år. Av og til undres jeg på hva som egentlig må til for å tine en kald nordmann. Jeg lurer på hvor det brennende engasjementet mitt gjemmer seg der jeg går forbi - hvor treg reaksjonsevne er det mulig å få?

Riktignok er hovedvisjonene til FOCUS å ”gjøre Jesus kjent på skoler og universitet så han blir trodd, elsket og etterfulgt”, likefullt har de latt det holistiske menneskesynet fått konsekvenser og tatt nøden i området til etterretning. Hver lørdag fylles FOCUS arealet med levende latter og lek – det er barna som inntar området. Kapasiteten når det gjelder antall unger ligger på 300, men av mangel på sponsorer er det rundt 150 som er en del av prosjektet på det nåværende tidspunktet – en god halvpart kommer hver lørdag for å lære, leke og ete. Deler av staben som har ansvaret for prosjektet gikk selv en gang rundt i uniform en lørdag. De vet hvor mye det betyr – mer enn jeg kan ane.

Det er smilene jeg ser, småkranglene dem i mellom om hvem sin tur det egentlig er til å hoppe strikk. Jeg hører dem hive etter pusten etter å ha lekt sisten. Jeg kjenner dem klemme. Men bak alt sammen. Sanser jeg matlysten som får dem til å skule på poshoen som ligger igjen på tallerkenen min? Leser jeg mellom skolissene på det slitte fottøyet. Skjønner jeg at livet ikke en dans på palmeblader men en kamp utenfor FOCUS sine porter?

Det er godt å være med på å gi en flik av en hverdag til de som ingen har. Det er godt å se at noen ikke lar seg overmanne av håpløsheten, men går sammen om å bli mannssterke mot nød og fattigdom.

Alle, alle vil vi ha med... var det ikke sånn?

mandag, oktober 23, 2006

Et vandrene museums hverdag

Kan jeg tegne et bybilde med ord? Fremkalle lukter med bokstaver og visualisere levende mennesker gjennom setninger?

En mann med tre dressjakker dulter borti meg der jeg går og knuger på min beige veske som, sammen med de svarte sandalene, har begynt å adoptere sandens rustrøde farge. Han vil nok selge dem – dressjakkene altså, men jeg er allerede to skritt avgårde før han rekker å åpne munnen.

Det lukter mais, popcorn og beis fra nymalte køyesenger utstilt hos en av gatens mange møbelbutikker. I nabobutikken er det kister som snekres. Bananer bæres i en kurv på hodet, en geit hopper roter i et søppelberg, MTNs (telefonselskap) lett gjengkjennelige, gule ”kiosker” lyser opp i bybildet og en taxi med typiske lyseblå striper tuter spørrende. Konduktøren sitter klar til å åpne skyvedøra ”Do I need a lift?” Jeg føler meg som et vandrende museum, en offentlig eiendom kalt muzungu. Men det er kanskje ikke så rart at en kritthvit nordmann skaper litt oppstyr?

Jeg og Ingrid øver oss på å ikke se altfor ”lost” ut når vi skal ta taxi hjem. Vi bor rundt en time unna – i Bweyogerere. Da mørkets frembrudd er relativt tidlig her nede (rundt 19.30) er det ikke alltid like lett å rekke hjem i dagslys. I teorien tar hver taxi max 15 mennesker, men i går var vi rundt 20 individer (men da har jeg regnet med en høne). Trafikken i seg selv er en kunst. Det er visst en radiokanal som har utlovet en premie på en million ugandiske shilling til den som klarer å oppdrive en vei uten hull. Ingen har hittil fått fingrene i de pengene. Når det gjelder bilbelte for passasjerer i baksetet er det få som tenker som det en nødvendighet – hittil vet jeg bare om fire nordmenn som tar det på av ren rutine.

Artige samtaler rundt bordet mens vi sitter og spiser chapati, ris, bønner og kjøtt. Det er ikke alle som har betalt tre kuer og seks geiter for kona si! Det har Isak. Eller betalt og betalt fru Blom, kan hende bedre å si at det er en måte verdsetter sin kommende kone på. En god latter fikk vi oss også når det viste seg at alder er et lite tabuområde her nede – kanskje ikke så rart da at jeg var den eneste som nevnte på mine år da vi hadde bli-kjent-runde med deler av staben.

På lørdag leker vi med barn og deltar i timer hvor alt fra Bibelen til gutt-jente forhold blir tatt opp. I friminuttene gir ivrige unger oss en kjapp gjennomgang av en leks regler – på flytende luganda (stammespråk). Ikke alltid like lett å vite hva som egenlig er lov, men du verden så mye en kan få sagt med kroppsspråk.

Søndag var vi på gudstjeneste i St. Francis Church. Trøkket under sangene kan vanskelig sammenlignes med Norge. Hele kirken står under sangene. Hele kirken klapper. Hele kirken synger av full hals – utrolig. Som førstegangsbesøkende blir en bedt om å vinke så de som sitter nærmest kan få ønsket deg velkommen i kirken. Vi dro i kirken klokka elleve – da hadde det allerede vært to gudstjenester allerede. U t r o l i g.

By the way: ja, det stemmer at kommentarer på bloggen min gjør meg glad. Jeg er lett å glede.

torsdag, oktober 19, 2006

Ingrid og Benji leker med bokstavkort.
Guesthouse. Matoke inn. Her tilbrakte vi vaare forste netter. Myggnetting.
Hvordan skrelle en banan som skal kokes og blir til matoke (smaker noe alla potetstappe)?
Soloppgang paa flytur fra Torp (Sandefjord) til Amsterdam.

Frika i Afrika (ordspill uten videre mening)

Syv dager på baken i Uganda. Det er onsdag.

Vi, dvs. Ingrid og jeg, leker til den store gullmedalje med vår nye lillebror på to år – Benjamin. Han er proppfull av energi enten det er morgen eller kveld. Enten det gjelder kortspill eller ren herjing. Bærer på en hemmelig visjon om å lære ham noen norske fraser før utgangen av april, og allerede har han fattet cluet bak ”borte – tittit” – stort potensial i den gutten.

Stadig overraskes jeg over hvor mange hyggelige mennesker det er mulig å få plass til i ett og samme land. Det er som om vi møter på dem overalt. I går var vi på middag hos Vincent (general sekretæren i FOCUS Uganda) og frue pluss barn. Fantastiske mennesker, fantastisk mat, fantastisk mye latter rundt bordet. Da vi tidligere på dagen var en tur innom den norske ambassaden for å registrere oss, var plutselig deler av den varme inkluderingen forsvunnet. Som om det ble satt to streker under kulturforskjellen når det gjelder gjestfrihet. Men vi fikk da lest litt norske aviser – fra mai.

Det er flott å oppleve forholdet mange har til kristendommen her nede. Takk, bønn og lovprisning tas med i hverdagen sågar som i kirken på søndagen. For en statskirkegjenger i Norge kan det tidvis bli mye Halleluja, Amen og Bless the Lord – men det jeg sitter igjen med er likefullt noe som på mange måter drukner i den norske overfloden og materialismen. Vi har mange ting, men ofte ikke tid. Å kjenne på freden som senker seg over huset, når vi, sammen med Isak og Ester, ber for kvelden er gratis –men forekommer meg likevel å være av større verdi.

Afrikansk tid er noe vi opplever både på kropp og tålmodighet. De ti minuttene som blir til to timer, Middagen som blir en time forsinket. Møtet som starter litt når menneskene kommer. Makter fortsatt å ta det med stoisk ro og et muntert smil (det er jo tross alt ingenting som egentlig haster) – men fortsatt har vi bare en spinkel uke i Afrika på samvittigheten. Ble fortalt at man faktisk får bot dersom man som brud eller brudgom kommer for seint til sitt eget bryllup!

Verdens forskjeller kommer tettere på her nede. Det er vanskelig å øyne rettferdighet når en liten gutt i slitte klær roper ” Bye Mozongo” etter deg fra sitt hjem i slummen. Det blir så ovenfra og ned der vi går med kameraer rundt halsen, penger i banken og en fremtid foran oss. Kjennes nesten litt som en skam å være hvit og rik. Mens man her på mange områder deler det som en har til rådighet, knuger vi ofte i Norge på de godene vi har fått. Tenkt så heldig å trossalt kunne ha velferdsstatens fallskjerm på ryggen når livet butter i mot! Hva gjør vel slumboer uten forsikring og særlig penger dersom sykdommen melder seg? Og hvordan er det mulig å overleve av å drive en butikk hvis varer er spredt ut på et lite teppe og helt sikkert hadde fått plass i èn plastikkpose?

I dag, som er vår ”day off”, har Janet (kombinert hushjelp, barnepasser og strålende jente) gitt oss en leksjon i hvordan vaske klær i kaldt såpevann – en lifeskill jeg som nordmann har gått glipp av. I løpet av de neste ukene skal vi dessuten lære å ta ”taxi” (en liten minibuss hvor det er plass til alle og en til) og bodaboda (liten motorsykkeltaxi med plass til passasjer bak). For å komme oss fra FOCUSkontoret og hjem må jeg og Ingrid nemlig ta to taxier og en bodaboda. Det blir artig.

Jeg hadde lenge før avreise forberedt meg på å ikke føle tangenter på et halvt år– men hva er det ikke som står midt i stua her hjemme (jeg tillater meg å kalle det hjem) – ET PIANO. For godt til å være sant! I dag har det kommet en pianoreparatør for å reparere det rottene har gnaget i stykker. Har allerede lovet bort pianotimer til Isak og Ester.

By the way er jeg blitt hetende Marie her nede ettersom flertallet faar kroll paa tunga av aa prove seg paa Aina.

A bit in English:

How to describe the hostility we experience here? I find it hard. It amazes me in so many ways. Today, we have a day off just to relax a bit, still, as me and Ingrid live with this wonderful (truly wonderful) hostfamily, we play a lot with our new brother Benjamin (2 years).

In many ways the world’s differences become more visible as we live down here. To see how people manages their everyday lives living in a slum area are impressing but at the same time sad. As we pass children who shout ” Bye Mozongo”, I almost feel like being a famous person. Still I do not feel proud of being rich and white. Not at all.

We are still trying to adjust to the African time – it’s actually quite fun. To find the right taxi is still a challenge, but as time pass I guess we will become more familiar with both the name of places and prices, this making it easier. The food is different (and more often warm), but I like it (at leat most of the time).

I guess we will make a schedule the coming days/week sorting out when to work at the university (Makarere), when to play with the children and when to study/work with other things. We joined this meeting for care group (that’s almost like a Biblestudy group) leaders on Monday. It was great and I’m really looking forward to start working.

Hope you all are doing well!

mandag, oktober 16, 2006

I Afrikas perle

Forrige tirsdag: forlater Kajas hus rundt halv fire. Setter kursen mot Torp og Sandefjord. Deretter Amsterdam. Deretter Entebbe, Uganda.

Nesten en uke siden dette- selv om det foles som en evighet da dagene fylles til randen med inntrykk. Vi er mostly welcomed overalt hvor vi kommer og menneskefrykten forsvinner i det store, vennlige smil sprekker opp i den ene ansiktet etter det andre. Ettersom min tid paa internett er kort skal jeg uttrykke meg i korthet.

Bodde forst pa et guesthouse. Ble derfra forflyttet til Sam (vaar kontatkpersons) hus. Det viser seg at der det er husrom er det hjerterom - i gar flyttet jeg og Ingrid til en vertsfamilie som er ubeskrivelig koselige (Isak og Ester med toaringen Benjamin( en herlig, liten propell forovrig)). For a si det som en ekte ugander: I feel blessed. Amen. Hallelu JA.

Strommen er av og paa som den lyster. Trafikksyltettoyet (jam) er en del av hverdagen. Det er varmt. Vi driver aa over oss opp paa aa vaere talmodige. Jeg tror Hakuna matata er et passende motto. Har deltatt paa bonnedag med FOCUS-staben og lekt til den store gullmedalje sammen med ugandiske barn (barneprosjektet, lordag). Jeg storkoser meg med maten, men fordoyelsessystemet har bedt om en tilvenningsfase. Overalt hvor vi gaar ropes det Mosongo (hvitt menneske) etter oss, og jeg faar tidvis folelsen av aa vaere meget beromt (uten at det egentlig er en saerlig god folelse).

Konkusjon dras her da tiden renner ut: jeg har det bra. Ser fram til aa bli bedre kjent med omgivelsene, menneskene og arbeidet vi skal gjore. Haaper alt star bra til hjemme.

Briefly in English.
I'm having a great time so far in Uganda. New impressions every minute, still everyone tells us that we are mostly welcomed. My hostfamily couldn't have been better. Really - they are wonderful. Guess there will be time to update more later.

mandag, oktober 02, 2006

Alarmen går, hør alarmen går!

Det er ikke alle forunt å bli vekket opp av en skrikende brannalarm kvart på fire - nattestid. For så å, med hjerte i halsen og noen litt varmere klær en pysj hurtig inntullet rundt en søvnig kropp, hive seg på dør.

Eller gjør jeg det?

Kjenner at mitt "ulv-ulv-forhold-til-brannalarmer" begynner å bekymre meg en smule. Selvfølgelig går jeg hurtig ut, men jeg løper ikke. Dessuten tar jeg meg tid til å låse døra! Ute lyser brannbilens blålys opp nattemørke på en uhyggelig måte, og en noe forvirret brannmann ikledd røykdykkerutstyr setter seg inn igjen i den røde bilen.

Det er ikke alle forunt å nok en gang oppdage at det bare var en teknisk feil uten røyk og ild. Heldigvis.