Fotografier hultertibulter

Dere har snøen - jeg har blomstene!

Bedre føre var enn etter snar. Youghurt har mange gunstige melkesyrebakterier for ustabile mager og desto bedre innvirkning på psyken. Med sugerør blir jo alt så mye morsommere å spise/drikke - jeg minines gelebråket i barndommens brusdager.

Små barneføtter i slitte sko en lørdag formiddag.

Romantisk og grønt

Hvem er sterkest - Aina Marie eller vannkreftene i Bujagali Falls?

Dagene flyr og desember er like rundt hjørnet. Men hvor er snøen, gløggduften og pepperkakesmaken? Kan jeg fremkalle julestemning ved hjelp av papaya, ananas og mango? Den søm prøver får se!

1. Bryllup
Vet ikke om det er med stolthet eller skam jeg skal si at jeg har adoptert den afrikanske tiden? Da det på lørdag var duket for det første bryllupet, var verken jeg eller Ingrid klare som egg. To timer før kirkeklokkene klang bega vi oss ut på sko- og veskejakt. Et minutt før bruden trakk pusten dypt inn og begynte ferden oppover kirkegulvet satte vi oss på en bodaboda for å – dra til skredderen. En time uti bryllupet ble den siste knapp sydd i og vi kunne vagge ut til taxien på nye, høyhelte (!) finsko. Sjåføren kjørte slalom i trafikkaoset og var ivrig på gassen helt til motoren plutselig sluknet. Tanken er tom. Vi, med vår vertsmor Esther i spissen, hev oss på bodabodaer.

Vel hadde jeg gått med på å kjøpe finkjole, finsko og en veske så fin at den godt kunne vært Askepotts – men når det kom til bodabodaer kan ingen på noen måte få meg til å sitte som en jente igjen – det har jeg gjort en gang for mye. Dro derfor opp min finfine ballkjole og satte meg som en gutt – stor underholdning.

Vi fikk med oss en halvtime av den to timer lange gudstjenesten og hele festen etterpå.

Perlemor
Afrikas perle – det uttrykket har fått mer dybde etter at vi på søndag tok en liten dagsutflukt til Jinja med vår venn Jeb. G R Ø N T og frodig er dette landet. Trærne tårner opp som var de en regnskog, te- og sukkerplantasjene strekker seg utover åsene og blomstene bærer blendende farger. Vi tok en kikk på ”the source of the Nile” og Bujagali Falls. Herlig å blir litt bedre kjent med landet også utenfor Kampala.

Sjuklinger
Her i forrige uke ble Ingrid liggende dehydrert og matforgiftet - og jeg måtte klare meg på egenhånd i hovedstaden. Oppdrag gjennomført – men følelsen av at noe manglet var ikke til å bli kvitt. Ingen å smile til i taxien. Ingen å vinke til når bodabodaene kjører om kapp. Ingen å snakke med på norsk. Ingen Ingrid. Tror nok det var grunnen til at magen min bestemte seg for å bli syk den også - så kunne vi i det minste holde sengen sammen.

Formen er nå tipptopp igjen, rastaflettene har sluttet å klø, oppgaven om afrikansk tid er i det minste påbegynt (Vesten har klokkene, Afrika har tiden!) og en tur til Rwanda står på timeplanen. April virker langt unna – ikke langt unna – langt unna – ikke langt unna.

Glimt

Victoriasjøen.

Frokosten på LeaderShip Summiten: melkete, smultering og et egg.

Aina Marie og Ingrid - nyflettede
Kay er nybadet i Victoriasjøen
Per på en luftig bodabodatur

Frisert

Hårfin blogger kaller omverdnen. over!

(først en liten parentes til alle som gleder meg med kommentarer; selv om det er varmt her nede, varmer slike små ansamlinger av ord! Takk takk, tusen takk)

Bort fra alt som heter bilkø, eksos og bystøy bar det da vi satte kursen mot FOCUS sin Leader Ship Summit 2006 sent torsdag kveld forrige uke. Plassert idyllsk til ved Victoriasjøens vannkant var freden sikret fra første øyeblikk og helt fram til søndag ettermiddag. Gode talere, god lovsang på afrikansk vis, gode samtaler med studenter over store porsjoner mat som ble inntatt med hendene og morgenbad i den store innsjø. Da flertallet av ugandere ikke er svømmedyktige, ble vi fort utpekt som potensielle svømmelærere. Personlig synes jeg det var litt vanskelig å forklare hva som skal til for at hodet skal være over vann når man svømmer, så mine svømmeelever gjorde størst fremskritt under overflaten.

Vi ble satt som ledere for noen Bibel Study gruppene. Godt å få litt ansvar selv om det er en smule skummelt å skulle ta ledelsen i en gruppe på nærmere 20 personer hvis samtlige har flere år på baken enn en selv har. De sitter inne med mye bibelkunnskap, det skal være sagt. Oppholdet ved Victoriasjøen fylte opp overskuddtanken – og det er med ny iver jeg og Ingrid venter på at Makarere Universitet skal åpne igjen. Har hørt rykter om at det kan drøye til uti januar.

Men hvem lar seg vel stoppe av en streik? Ikke jeg. Ikke FOCUS. Det er nok av jern i ilden til å fylle dagene. For øyeblikket jobber vi med å lage en Bibelleseplan sammen med de andre STEM-workerne (Short Term Experience in Ministry), vi læres opp i å lytte under counselling-timene og får innføringer i hvorfor FOCUS, som er en student organisasjon, driver barnearbeid. ”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.” Det var dette med å ha omsorg for HELE mennesket 24 timer i døgnet og ikke bare under gudstjenesten på søndag! Kjenner det langt ned i magesekken og dypt inn i hjertet når det snakkes om barna som sier at lørdagene på FOCUS er en drøm som aldri blir med når realiteten møter dem utenfor portene. Mange inntrykk å fordøye.

Ellers har vi en nokså hektisk fritid for tiden. Giftig mange giftemål ligger og venter i den nærmeste framtid. På fem helger er planen at jeg (og Ingrid (og delvis Kay og Per)) skal gå i seks bryllup. Toppen av kaka er at vi er blitt spurt om å synge i to bryllup hvis begge finner sted den 9.desember. Sist gang jeg våget meg til en mikrofon med solo i tankene endte det opp med latterkrampe! Forhåpentligvis blir ”O store Gud” noe renere.

Ettersom bryllup er en finfin anledning til å være flott og fjong (hvilket er en utfordring for en som stortrives i hverdagsklær), har jeg og Ingrid tatt affære og gått til en skredder. Våre kjoler ligger for øyeblikket under nålen og resultatet er enda ikke i boks. Jeg grugleder meg til å se min kjole, den som er brun som en kakerlakk.

Når det gjelder å være fin har vi også gjort et tappert forsøk på å integrere oss med afrikanerne ved å gå til anskaffelse av rastasveis. Tre og en hal time satt vi lydige mens opptil fem flittige frisører lot fingrene flette. Som et resultat har jeg for øyeblikket 170 fletter og fem pakker løshår på hodet – det føles som en hatt. Nå kan man påstå at det er en hårfin balanse mellom å se komisk ut og ikke se ut - og vi har vel konkludert med at vi ”ikke ser verst ut”. Når det kommer til stykket skal det mye til å slå en oransje hokeysveis (jeg minnes med gru syvende klasse).

Karius hilser alle vinterkalde nordmenn og håper dere ser til å kaste noen ekstra snøballer for meg. En ting er i alle fall sikkert - jeg får ikke mark i magen av å være her nede. Over og ut!

Streik og banantall

Det begynte med foreleserne. For to år siden ble de lovet et lønnspålegg som fortsatt ikke har vist seg på noens konto. Tålmodigheten tok slutt og det ble erklært streik. Tirsdag var dagen. Så var det studentene som hadde betalt i dyre dommer for en undervisning som nå uteble. Misnøye og opptøyer. Arbeidsløse i område drar nytte av situasjonene og slenger seg med på butikktyveri, vandalisering og bråk. Politiet kommer inn med tåregass og vannkanoner. Veier stenges. I dag kunne vi lese i avisa at det er planer om å stenge hele universitetsområdet. Jeg og Ingrid må smøre oss med tålmodigheten foreleserne har mistet og vente på å få begynne vårt arbeid med studentene.

St. Francis, kirken vi går i, ligger inne på universitetområdet. Etter gudstjenesten i dag og etter at utallige hender hadde blitt shaked (vi håndhilser HELE tiden her nede), kom det plutselig Isak for øre at hovedporten var stengt og at opptøyer var i vente. Vi forter oss i bilen og sikter mot den østre port. På veien passerer vi politiet der de står parat med tåregass. Under en streik noen år tilbake var det en student som ble skutt og drept av politiet. Det er ikke akkurat noen ønskelig situasjon å være mitt oppi sinnet og massesuggesjonen som finner sted. Vi kom oss trygt hjem uten noe dramatikk.

Vi lever for øyeblikket uten vann i rørene og har gjort det en snau uke. Grunnen er ukjent. Vi har vann store kanner, bruker hendene som dusjhode og har gått over til utedoen i hagen. Etter mørkets frembrudd legger jeg derfor all velvilje til og prøver å bli venn med de grandiose kakerlakkene (vi snakker størrelse på omkring en god lillefinger) som søker ly ute ved hullet i bakken. Har foreløpig bare tråkket på en, men jeg tror det holder.

Hvorfor heter Kampala Kampala? Før i hine håre dager var det området som i dage er Kampala jaktområdet for kongen når han ville knerte noen impalaer (som er en antiloperase). Ka = hos, mpala = impala. Altså, hos impalaen.

Regnet ut at jeg kommer til å spise rundt 41 kilo med bananer før 11.april.
(med utgangspunkt i at en banan veier rundt 150 gram og at det gjennomsnittlige inntaket ligger på 1,5 om dagen). Going bananas bokstavelig talt!

Vår venn Jeb inviterte oss på BBQ - pølser og bananer samt loff, cornflakes, tørrmelk, kjeks og juice. Benket på gulvet hadde vi det helt konge (eventuelt Kongo ettersom jeg er i Afrika). Før vi gikk hver til vårt rundet vi av med bønn og deling av vise ord. Det er da en kan snakke om at freden senker seg over huset.

Bruk hodet - JA

Det har kommet en dame fra England hvis yrke er rådgiver. Cathrine. Herlig kvinnemenneske med et herlig tonefall. De kommende seks ukene skal hun blant annet undervise oss nordmenn og resten av STEMworkerne (Short Term Experience in Ministry) i rådgiving. I dag var første session. Stjempe stjekt, for å si det med Ingrids dialekt. Empati er evnen til å gå inni andres følelser samtidig som du klarer å se situasjonen fra utsiden (fritt gjengitt og oversatt). Vi har to ører og en munn, men målet om å lytte mer og gi færre råd er vanskelig å følge. Likefullt er det ofte løsningene vi selv har resonert oss fram til, som er mest givende å begi seg ut på. Mange gulrøtter å ta meg seg vider i livet der. Godt å bruke hodet litt.

Ryktene sier det er streik på MUK (Makarere University Kampala) og de er nok sanne. Hvordan kjenner man det på kroppen? En; møtet vi skulle på blir ikke noe av ettersom streik kan ”bli litt voldelig”. To; desto lengre bilkøer da veiene rundt universitetet er stengte. I dag brukte vi nærmere to og en halv time på å komme oss hjem. På en ”vanlig” dag tar det rundt en time.

For hver gang køen stopper opp, og det gjør den så og si hele tiden, skrur sjåføren av motoren for så å vri om nøkkelen igjen minutter senere for å kjøre en meter før han igjen lar maskineriet gå inni stillheten. Ved hver oppstart skrangler Toyota Hiaceen som en rusten blikkboks og følelsen av å være sardiner i, nettopp en, (blikk)boks forsterkes.

Vi satt i en full taxi i dag også . Jeg sier satt. For etter hvert som bilkøen så mer ut som en parkeringsplass og de andre passasjerene hadde ristet og sukket ut alt som heter tålmodighet, forsvant de en etter en til fordel for raskere fremkomstmidler (som i bena eller bodaboda). Til slutt var det bare meg, Ingrid, pengeinnkreveren (konduktøren) og sjåføren igjen. Komisk. Intet mindre. En god latter forlenger livet. (for bilder ta en tit på Ingrids blogg, link finnes HELT nederst på denne siden)

Hadde rikelig med tid til å filosofere over livets store spørsmål der jeg satt i taxien. Fant ut, etter et tids fundering, at det siste jeg vil gå til innkjøp av for øyeblikket er – hold dere fast – en nesehårfjerner. Grunnen er ingen annen enn all forurensningen jeg vasser rundt i. Trenger litt filtrering. Ettersom jeg fra barnsben av er oppdratt i trå med Blekkulfs mange slagord (Skru av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk ), vet jeg ikke helt hva godt (eventueltt vondt) jeg kan gjøre mot alle bilene som spyr ut eksos. Og dette er jo bare toppen av isberget. Jeg mener, hvor stor prosent av den blå planets biler befinner egentlig i Kampala? Verden er så stor at det er lett å bli overmannet. Vi har bare en klode!

Kom omsider fram til Bweyogerere – det var da blitt mørkt - og satte kursen mot klysen av bodabodaer som alltid står klare til oppdrag. Tøff i trynet som jeg leker at jeg er tenkte jeg med meg selv den kloke tanken: La meg for en gangs skyld prøve å sitte som en jente. Altså med begge bena på samme side. H j e l p ! Utropstegn. Klamret meg livredd fast til det tynne setet og kjente hjerte fare opp i halsen der sjåføren suste forbi den ene bodabodaen etter den andre. Det var da voldsomt til fart. Prøvde meg på et nervøst ”Not so fast” uten at det ga resultater. Og så, som om ikke jeg hadde nok bekymringer å tenke på, åpnet himmelens sluser seg. Glatt asfalt.

”Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere” (1. Peter 5,7)

Jeg er fortsatt i like hel og i live. For å si det som en ugander. Hallelu- (og så svarer alle andre:) JA.

Falt for fristelsen

Dataen var i godlynnet i dag. Tar noen flere bilder i samme slengen når det funket så bra.

Ønsk velkommen: vår kjære venn flaggermusa i husmønen. Sovende oppned gjør den ingen skade.
Klesvask. Et kapittel for seg selv. Det går nok litt i rykk og napp. Da vannet er delvis fraværende, må jeg innrømme rene klær prioriteres etter både ren kropp og rene tenner. Men er det først vasket så tørker det raskt ute på snora.
Bodabodaen og Ingrid. Herlig og luftig selv om det tidvis går fort i nedoverbakkene. Det er da man prøver å ikke tenke på at man ikke har hjelm for å si det sånn. Uh! Fordelen med å ha omslagskjørt (eller bukse) er at man faktisk kan sitte som en gutt og ikke (som Ingrid gjør på bildet) som i en damesal. Ettersom vi bor litt på utsiden av byen er vi nok, som de blekansiktene vi er, blitt nokså kjente. Andre gangen vi tok en bodaboda og jeg sa at jeg skulle til Kakago sa føreren av mopeden "I know". Ikke noen gullfiskhukommelse akkurat. Ikke hver dag man skal mixe sammen pizzafyll på en kullovn på gulvet i gangen. Men smaken blir den sammen. Jammy!

Sånn er det

Det kan jo være kjekt å få noe annet enn ord en gang innimellom. Utfordringen har vært å få lagt ut bilder da dette er et område datamaskinen ikke har vist seg villig til å sammarbeide. Men nå, etter å ha redusert størreslen, ser det ut til å funke.

Et bybilde. Bodaboda og trafikkaos. Syltetøy! Hadde denne planen om å spare "et lite stykke Norge" til rundt jultider. Men våre venner i pianoet og klesskapet (og i det hele tatt overalt), musene, klarte ikke vente. Og for å si det sånn så er det ikke bare sjokoladen som har blir utsatt for musespising. Jeg nevner i fleng: vårt grove mel, risgrøtposen, kjeksen og vestlandslefsepakka. Jaja, det er vel ved å gi at vi får! Typing books til den store gullmedalje. Ingrid og Kay.Herlige barn. Herlige smil.
Dette er hvor jeg og Ingrid bor. Bak røde porter (som er låst). Når vi kommer kjørende i bil (altså som passajerer) tuter vi to ganger (et hemmelig signal) før hushjelpen, Janet, kommer og åpner opp. For noen dager siden kunne jeg smykke meg med replikken " Jeg går bare ut i hagen og jogger litt". Det høres ut som en vits - men er ingen. Ble fortalt før vi dro ned her at en joggende muzungo (hviting) er som et fesjå. Hva gjør man vel ikke for å unngå å bli beglodd? Gjemmer seg bak røde murer. Lattervekkende var det uansett.

Søvnløse netter og andre prosjekter

Som en trekkfugl flyr tiden sørover. Det går fort. Helgen som nå er historie bar preg av mange prosjekter.

Prosjekt 1) Norsk Aften i Sams hus
Det er ikke hver dag en dag man har fått beskjed om å lage mat til rundt 10 stykker. Lørdag er ikke en hverdag. Jentene (les: Ingrid og Aina Marie) stakk innom Shoprite (som er et noe vestlig kjøpesenter her nede) og saumfarte hyllene for pizzaingredienser, salatfyll og melk til to TOROposer med risgrøt. Da Sam ikke har stekeovn opprettet vi en pizzarute mellom hans hus og naboens (Vincent), og etter gode tre timer kunne vi boltre oss i kjente smaker. Resultatet ble godkjent av Per, som i lange tider har gått og drømt om ”THE hjemmelagede pizza”, og kan vel dermed sies å være vellykket. Oppmøtet av ugandere ble ikke like stort som først kalkulert, men de som var der smilte og sa at risgrøten smakte som dårlig kokt ris.

Prosjekt 2) Staff overnight
Lørdag natt deltok vi på det som enkelt forklart var et nattmøte. Det holdes en gang i måneden og fylles med lovsang, bibelundervisning, planlegging og bønn. Fra 21.00 (med forbehold om et afrikansk forhold til tid: kom i gang nærmere 22) til rundt 04.00. En hard kamp ble kjempet mot sandpapirtunge øyelokk og smittende gjesp. Spesielt vanskelig er det å holde seg våken når strømmen går klokka ett og det kun er en parafinlampe som lar sitt søvndyssende lys flakke omkring i rommet. Skulle gjerne skrytt på meg et gjennomført prosjekt, men sannheten er en annen. Jeg duppet av – som så mange andre. Halv tre forlot tre norske (Kay gjennomførte med gals) og en engelsk (Cathrine som skal være her i to måneder) møtet til fordel for en seng.

Prosjekt 3) Bli frisk
Beklageligvis er ikke alle skapt for rangling. Om det var den uteblivende skjønnhetssøvnen, et eller annet mystisk jeg hadde spist eller noe helt annet er usikkert – men store deler av søndagen lå jeg flat som en kvalm pannekake med hodepine på Kays seng. I dag (som er mandag) har jeg bedt 50 millioner gunstige melkesyrebakterier (ifølge IDO-FORManvisningen) ta seg en prat med tarmen og holdt meg hjemmeværende i den tro at morgendagen vil bringe en frisk Aina Marie ut av sengen. Utsiktene ser gode ut.

Prosjekt 4) Lommelyktgjemsel
For de av dere som lurer på rent praktiske ting. Temperaturen holder seg som en vanlig, norsk sommerdag. Det blir lyst rundt kvart over seks og mørkt i syv tiden. Den dystre (?) novemberfølelsen har jeg ikke sett snurten til, og i det hele tatt virker det rart at noen kan gå rundt et annet sted på kloden innpakket i mer enn noen lette klær. Ettersom den norske befolkningen nå har gått over i vintertidmodus, ligger Uganda to timer i forkant. Når vekkerklokka setter i gang å ule klokken seks, hjelper det ikke stort å tenke at klokka kun er fire hjemme. Men en kald dusj (vi snakker kald dusj eller ingen dusj) gjør underverker på en trøtt kropp. Du verden. Ellers tok jeg i dag fram sjongleringsballene fra innerst i skapet og prøvde å friske opp some skills helt til ”the power went off” og alt ble bare mørkt. Skal tro når jeg lærer meg å legge hodelykten på ET bestemt sted. Hittil har jeg måttet gå på jakt i en liten evighet med mobilen som lyskilde før jeg finner den under et eller annet. Hodelykt – gi et lite pip

Skal tro om noen trekkfugler fra Norge finner veien helt ned hit? Fugleeksperters svar tas i mot med takk (andres synsing likeså).