O jul med din glede...

...og barnlige lyst (eller er det barnslige? har alltid lurt paa det!)

Julemiddagen foor den ble middag.

Chapatibaking paa "kjokkenet"

Det er lillejulaften og Focus-plassen har kledd seg i sin finstas – klar til å gi fattige barn mat, morro og en grunn til å smile. Det er klart for barneprosjektets christmasparty.

Skoleuniformen er byttet ut med finklær og fra ”kjøkkenet” siver det ut matlukter som får små munner til å renne i vann – chapati, samosa, mzungopoteter (vanlige poteter) og tropiske frukter. Kyllingene som i går spankulerte rundt i et klasserom frityrstekes i en panne og kaken med den blå kremen står bortgjemt i en krok. Et festmåltid som skal fortæres når dansingen, underholdningen og latteren tar en pause. Barnas andre hjem flyter over av julestemning.

Det blir et høydepunkt – for dem sågar som for meg, og det er godt å kunne si at vi kommer til å være her helt fram til april. Likefullt kan jeg ikke annet en tenke på hva for en jul mine små lekekamerater går i møte når julefesten denne lille julaften er over? Er det noe mat hjemme? Er det noen hjemme? Et det noe hjem?

Det er da det blir halvveis bakvendt å sukke over mangelen på en norsk jul.

Mootet med frooken Moo

Har i lengre tider fundert paa om jeg skal berette om kuene som staar i midtrabatten og spiser sooppel - men naa er fenomenet blitt utkonkurrert av en annen kuopplevelse.

Glad og fornoyd spaserte jeg over "gaardsplassen" til Focus i dag tidlig. Maalrettet ettersom min destinasjon var klar - jeg var, nok en gang, paa vei for aa laere meg aa flette tabelmats. Saa, ut av det blaa, kommer det, ikke bare en men, TO svarte kuer lopende. Med kurs mot meg.

Lamslaat er jeg paa nippen til aa se livet passere i revy foor jeg tar til vettet og kommer i hu historien om bestefar Jon som tok bena fatt da oksen kom farende etter ham paa Jonsetra. Jeg loper.

At jeg loper uten grunn forstaar jeg foorst naar et barnekor av lattere stiger opp til himmelen. En kritthvit, loopende mzungo paa flukt fra det hun tror er to illsinte, svarte kuer er som en torr vits for overtrotte mennesker - hysterisk komisk. Kuene i Uganda gaar ikke rundt kriminelle planer om aa angripe en liten norsk reddhare.

En latter forlenger livet uansett.

Med onske om en gledelig og forhaapentligvis lattermild julefeiring fra Aina Marie (som naa har kurert alt som maatte ha eksistert av kufobi)!

Integritet og ordforråd

Ingrid utkjørt på vei hjem fra nok et bryllup.

Mitt navn er Sikkerhetsnål. Aina Marie Sikkerhetsnål.

Danseøving før det store Christmaspartyet som går av stabelen lille julaften.

Ti og tusen tommeltotter å holde styr på når "the tabelmats" skal flettes.
Barbente mennesker er STOR underholdning. Tok likevel ikke skotøyet serriøst før noen fortalte meg om de små "markene" som kan krype inn i fotsålen.

Jeg setter meg i bilen. Klokken nærmer seg halv åtte. Har vært våken i nesten halvannen time alt. Dusjet, kledd meg og spist. Nå er det bare en kjøretur som skiller meg fra focuskontoret på andre siden av Kampala.

Kontoret er ikke bare et kontor men en ansamling bygninger innefor porter. Selve kontoret er av murstein, men ellers gjør mange containere jobben som småkontor, lagringsplass og bokbutikk. Barneprosjektets klasserom har blikktak og vegger. Pultene hører er oldfashion sett med norske briller. Disse to ukene før jul er satt av for de eldste prosjektbarna. Det er juleferie fra vanlige skoler, men hos Focus er det aktivitet. Mandag til fredag kommer de for å lære håndverk – eller lifeskills. Rastafletter, perlesmykker og sivkurver. En klasse sitter foran skjermen fordypet i tastaturet, en annen læres opp i en strikkemaskin. Det blir utviklet evner som kan hjelpe på et trangt budsjett senere i livet. Et alternativ til en kriminell framtid hvis studiene ikke går i boks.

Med målrettede skritt går jeg mot min klasse – i fem dager har jeg flettet ”tabelmats”. I fem dager har jeg sittet og hørt seks jenter i fnisealderen snakke luganda, snappet om noen ord og fått den eldre læreren til å knekke av latter. ”Bampita Kikwnso”. Det er ikke alle som klarer å snekre sammen setningen ”De kaller meg Sikkerhetsnål”. Men om vokabularets ikke er særlig stort, tar jentenes latter større og større plass i mitt hjerte. Mengden har blitt latter – latter kommer fra munner og munnene bærer historier jeg fortsatt bare aner. Barna som kommer her har ikke den reklamens ideale barndom rundt nakken.

Det slår meg, der vi sitter og drikker grøten gitt av World Food Program fra fargerike plastikkopper, at Focus har integritet. Politikken ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er lagt på hylla og naboens nød er tatt på alvor. En organisasjon som ikke bare peker på lyset med ord men også med gjerning –blir nesten en smule stolt av å # være ansatt”.

Jeg reiser meg opp, småstiv av å sitte på trebenken hele dagen. Det er på tide å sette nesen hjemover mot Bweyogerere. Heldigvis er mit ordforråd vokst i løpet av dagen.

Tunala Bagana.
Vi sees.

Mitt hjerte fryder seg

- når stjernehimmelen er så slående vakker at jeg må holde meg fast for ikke å falle av bodabodaen på vei hjem
- når en politimann hilser meg med "Good Evening Muzungo" - et ord jeg for det meste hører barna skrike når vi passerer
- når det er min dag i sjokoladekalenderen jeg og Ingrid har over senga
- når jeg plutselig oppdager at vannet er tilbake for en stund og jeg faktisk kan ta en dusj
- når vi ommøblerer rommet og får masse gulvplass
- når det er mangosesong
- når vi fletter stråmatter med barna på barneprosjektet og prøver å lære noe fraser på luganda (et av nærmere 50 stammespråk i Uganda)
- når en utrolig koselig Ole Brum-konvolutt venter på meg på kontoret (dessverre er det noe tilfeldig om brev kommer fram til oss i det hele tatt - det virker som om postvesenet tidvis har litt problemer)
- når det annonseres (med et smil) at bruden er kjøpt for to kuer i et tradisjonelt bryllup (og senere fikk familien en geit)
- når jeg og Ingrid synger gjennom vårt reportoar av julesanger for å få tiden til å gå mens vi venter på en matatu (taxibuss)

.. da blir jeg glad

O store Gud og andre glimt

På vei til Rwanda kjørte vi over ekvator. Man veier visstnok tre prosent mindre når man står midt oppå streken!
I gårsdagens to bryllup ble det synging til den stor gullmedalje. Først ut var jeg og Ingrid som sang "O store Gud" i kirken (det var en nordmann som giftet seg med en ugandisk dame). Vi sang versene og et helt lite kor av ugandere kom inn og sang refrenget på norsk (!). Aritg. I neste bryllup tok Team Kampala mot til seg og sang , nok en gang, "O store Gud" for vår vår sjef Sam og hans kone Alice for flere hundre gjester. I ugandiske bryllup trenger du ikke nødvendigvis invitasjon. Det er bare å komme. Det var en som fortale at å ha bryllup på landsbygda er skikkelig dyrt ettersom du må beregne mat til samtlige innbyggere! Det som e mest festlig er når bestemødre går ut på dansegulvet og jubler og svinger seg til musikken med høye rop. Utrolig! Aina Marie og Ingrid i skreddersydde kjoler - hittil har vi brukt dem i tre bryllup!
Bybilde over Kigali (hovedstaden i Rwanda). Roligere. renere og mer lovlydig (alle bodabodaførerene og passasjerene brukte faktisk hjelm) enn Kampala.
Sardiner i boks. Team Kampala presset sammen i baksetet på en taxi. Fra venstre: Per, Aina Marie, Ingrid og Kay.

Rwanda, regn og reise

Når det stormer
Onsdag (29.11.06) til søndag slo vi ut vingene og bega oss på en tur sørvestover med Rwanda som hovedmål. Etter å ha nytt utsikten til Haldjentene i Bushenyi, satte vi kursen mot Kigali (Rwandas hovedstad). Rwandas fortid er ikke lys. Under folkemordet i 1994 ble nærmere en million mennesker brutalt slaktet ned. Vi besøkte Niamata kirken hvor 10 000 mistet livet. Taket var fortsatt gjennomhullet av granatsplinter, alterduken flekkete av blod og massegravene utenfor overfylte med hodeskaller og ben. Ufattelig og umulig å forstå hva mennesker har gått gjennom. Hva som skjer i dette øyeblikk. Som nordmann er jeg virkelig født med gullhår et visst sted. Urettferdig og ufortjent heldig.

Når det regner
For øyeblikket står himmelens sluser ofte på vid gap her nede (hvilket i seg selv er nokså pussig ettersom kalenderen sier det er tørketid – global oppvarming kalles det kanskje?). Dette går ikke hen uten konsekvenser. Veiene, som i utgangspunktet er mer hull med vei enn vei med hull, forvandles til store sølekrater. En begynner å lure på om en skal døpe bilen sin båt og trafikkaoset er uten sidestykket! Det forekommer meg å være kø til alle døgnets tider. Regn er derfor på mange arbeidsplasser regnet som ”gyldig” grunn for ikke å komme presis!

Når man reiser
Vet ikke hva som er mest imponerende– å få åtte voksne mennesker inni en femseter eller 21 voksne mennesker inni en minibuss som på papiret tar 14 mennesker. Begge deler er i alle fall mulig, og begrepet ”journey mercy” (på godt norsk ”engler langs veien”) synes plutselig å gi mer mening. Bussen legger seg i svingene der vi suser av gårde i over hundre og koffertene på bagasjehylla komme et faretruende hopp nærmere – jeg håper guds engler har god kondisjon.

På bussturen fra Kigali til Kampala var busselskapets politikk å ikke kjøre videre før samtlige seter var besatt. Det resulterte i timer med venting og en nesten 12 timer lang busstur. Livet er en reise var det ikke sånn å forstå?

Når man lurer
- Hvor bor kakerlakkene om dagen?
- Hvordan klarer uganderne å ikke bli sølete oppover alt som heter buksebein og skjørtekant når det regner?
- Er pepperkakene norske?
- Hvor mye hår mister man av å ta ut rastafletter (har en følelse av at halve håret har gått med!)?
- Hvorfor har ikke minibanken en generator som tar over før strømmen går og VISAkortet er inni?

Denne helgen skal jeg i tre bryllup på to dager! Tror jeg skal unne meg et utropstegn etter den setningen.

En velsignet adventstid ønskes til samtlige.