Fnugg av innsyn

my life as Maria

2009-08-23T17:28:00.014+02:00

I Marias sko.
Maria sover under myggnetting.
Hun er med på å slakte haner i hagen og
hun tisser i et hull.
Maria er hvit og synlig.
De som ikke kjenner henne kaller henne muzungu.
Når kvelden kommer lengter Maria etter å vaske kroppen fra en balje,
for Marias tær er røde av jorden.
Og skuldrene hennes.
Og ansiktet hennes.
Maria elsker å spise med hendene.
Og hun kjører bodaboda i 50 uten hjelm.
I nattemørket.
Maria blir rørt av møter med mennesker
som hun er glad i
og som hun lærer av.

I Uganda blir jeg Maria.
Maria er Aina Marie.

Lillebror Benji på kjøkkenet.

Frøken Svendsen og miss Langariti en søndag ettermiddag.

Steven full av liv.

Daniella.

Jeg prøvde meg på et "prosjekt fingermaling" med FOCUSbarna.

På store hvite gardiner fra Kid malte de sine gleder, håp og drømmer.

Det ble fargerikt.

Grøttid.

Julius, Sadat og Musa drikker grøt.

Fnisejenter.

Sandras smil.

Her kommer Julius som alle vil se. Han slenger seg på toppen av min rygg.

Naer ekvator

2009-08-13T12:27:00.002+02:00

Et lite livstegn foer mine Uganda-dager er forbi. Lengre fortellinger faar komme siden.

Tiden har gaat fort. Samtidig er det som om jeg har vaert her lenge. De siste tre dagen har jeg vaert paa retreat med barneprosjektets frivillige og ansatte i Muyenga. Foer var det barneprosjektet, Sanyubabies Home og besoek til kjente og kjaere. Gode dager...

I dag stod jeg opp klokka seks for aa se demringen forvandle natten til dag. Lyset gis nye aspekt her nede.

Jeg merker, naa etter ti dager som gjest, at jeg setter pris paa hverdagen. Aa vaere paa besoek og midlertidig tilstede er spesielt paa en maate. Det er blitt uvant aa vaere saa hvit og synlig. En smule skamfullt aa vaere rik og heldig.

Men enda tre dager skal jeg befinne meg her nede og glede meg over gode moeter!

Uganda igjen

2009-08-06T11:05:00.002+02:00

Det er nesten to og et halvt år siden jeg skrev et blogginnlegg fra Uganda. Her kommer et igjen.

Denne gangen er det annerledes. På en måte i alle fall. Jeg kom mandag kveld, i dag er det torsdag. Allerede. Tiden flyr, men likevel føles det som om jeg aldri har vært noen andre steder. Vet ikke hvordan jeg kan forklare det annerledes. Luktene, smakene, lydene - alle de gode gjensynene med gode venner - det er på en måte velkjent alt sammen selv om denne virkelighetens plass i meg har ligget brakk en stund. Hele tiden forventer jeg at Ingrid, Kay og Per skal dukke opp fra et eller annet sted.

Kontrastene utfordrer. Sånn sett er det mange inntrykk selv om jeg er her kort. I dag morres ble jeg skremt av hane ute i hagen da jeg skulle på do. Tror den blir middag i kveld.

Neste tirsdag til torsdag blir jeg med Children`s department på en retreat/training. På lørdag er det FMCP (FOcus Mulago Childrens Project) og forhåpentligvis et besøk til Sanyu Babies Home. Besøk til Dorcas, Moses, Vincent ... I går møtte jeg tidligere Hald-studenter (Eivind, Anne Margrethe, Prince, Faith, Neat, Pamela) - veldig kjekt!

Jeg er frisk og fin og har det bra og før jeg vet ord av det er jeg vel tilbake nord. Men fortsatt her jeg noen netter igjen under myggnettingen i Bweyogerere.

Olje

2009-07-31T13:57:00.003+02:00

I går lente jeg meg mot vinden på Tangen.
I natt gikk en båt på grunn ved Såstein.
I dag våknet vi opp til oljelukt og forurenset skjærgård.

Sommermåneder

2009-07-30T10:01:00.009+02:00

Jeg var i Lofoten i juni.
I morgen er det årets siste julidag.
Og i august letter mitt fly til Uganda.

Midnattsol.

Hennigsvær.

Sommerbris

2009-06-24T22:38:00.003+02:00

Disse deilige dagene som dufter av døs.
Har ferie og lar humla suse.
Siste setning kunne vel fort blitt en facebook-status.
Men jeg er ikke på facebook, jeg er hjemme;
maler brygge, spiser is og bader.
17 grader i vannet.

God sommer!

Sogn og Fjordane

2008-10-24T20:06:00.002+02:00

Den siste uka har jeg blitt overveldet av Sogn og Fjordanes storslåtte natur. For en som valser rundt i Oslo til vanlig skal det ikke mye friluft og horisont til før hverdagen blir satt i perspektiv. Nå har jeg kommet tilbake og går fortsatt rundt og tror at turen har gjort meg til et mer fredfyllt mennesker. Måtte det vare.

Grunnen til min fredsreise var forøvrig Operasjon Dagsverk som i år sammarbeider med Strømmestiftelsen - organisasjonen som har tro på fiskestenger framfor fisk. Fantastisk konspet som jeg mer enn gjerne går god for. Har engasjert ungdomsskoleelever og VGS-elever til å bli gira på Shonglap og jenter i Bangladesh gjennom et engasjerende foredrag (litt inhabil i omtalen, men dog).

Dette er meg på en stein i Måløy. Virkeligheten er selvfølgelig mange ganger så storslått! Neste uke inntar jeg Nordland! Og denne gangen skal jeg huske fotoapparatet.

Sommerminner

2008-10-18T20:55:00.005+02:00

Våt teltduk. Beroligende voggesang.

Et glass isvann. Kaldt ned halsen.
En hådfull bjørnebær. Godt å spise.
Solvarmet sand. Tung å trø i.

Høstens sjarm er likefullt å kunne vasse i løv, tenne telys til frokost og bli kald i kinnen når jeg tar bysykkel til fakultetet.

Kiilpi

2008-07-09T21:48:00.003+02:00

Säg till om jag stör,

sa han när han steg in,

så går jag med detsamma.

Du inte bara stör, svarade jag,

du rubbar hela min existens.

Välkommen.

Eeva Kiilpi

Øyhopping og en kommende brud

2008-06-19T18:13:00.010+02:00

Dette er flotte Martine. Hun skal i løpet av sommeren stå brud - og i den forbindelse dro vi ut på et utdrikknigslag alla øyhopping i Oslo-fjorden.

Aina Marie og Randi venter og venter på følget som aldri kommer.

Lappede seigmenn (og damer!)

Bokstavelig talt hoppende glad for å vinne kubbespillet!

Grilling på gressplen.

Fiskeboller og smil

2008-06-07T18:05:00.005+02:00

Sånn føles lesesalen når man skal lese til eksamen

- men nå er den tid forbi (halleluja) og jeg har hevet meg over nedpakking av rommet mitt (ettersom jeg skal flytte). Blant rotet mitt fant jeg en lapp hvor det stod gjennomsnittlig innhold i ulik hermetikk og annen embalasje.

Tomatbønner - 382 stk
Hermetiske erter - 461 stk.
Sølvløk i glass -52 stk
Joikakaker - 22 stk
Smarties - 43 drops
Kremtopper - 30 stk.
Fiskeboller - 17-20 stk
Smilpakke - 13 stk

Etter å ha lest på eksamen i det som føles som en e v i g h e t, kjennes det godt å kunne fylle topplokket med helt unyttig informasjon igjen.

Dette er herlige Faith!

Og til slutt sommerens hete potet på bokfronten:
The Irresistible Revolution - living as an ordinary radical (Shane Claiborne - det er han med brillene og skautet).

"Most good things have been said far too many times and just need to be lived."

Bekymringsløs

2008-06-03T21:45:00.000+02:00

Mirakuløst

2008-05-24T13:14:00.005+02:00

Dette vindunderet er min nye og etterlengtede fetter. På bildene rundt 27 timer.
Velkommen kjekken - du er det mest fantastiske jeg har sett på lenge!

From my point of view

2008-05-23T14:55:00.001+02:00

Nok

2008-05-12T21:49:00.003+02:00

Noen har etterlyst et innlegg. Nå skal det være sagt at jeg sjelden skriver særlig bra på kommando, derfor nøyer jeg meg med tre utvalgte ord etterfulgt av et spørsmålstegn. Tre ord som utfordrer meg og mine tanker om balanse, om det livgivende samt valgene mine.

Hva er nok?

Vår i Oslo

2008-04-20T23:41:00.005+02:00

Hestehov i grøftekantene (og på kjøkkenbordet etterhvert), kvitrende fugler i buskaset og lyse kvelder - F A N T A S T I S K. I tillegg har jeg allerede unnagjort 10 studiepoeng og i helga var det knallvær. Kom hjem fra jobb og grillet i hagen. De tre kommende helgene skal jeg i tre (!) konfirmasjoner - godt for meg at jeg liker kakebord!

Og gjett hvem som fikk tvillingplomme en dag hun skulle lage seg speilegg? Meg! Viste ikke at det gikk an en gang!

Ha en god dag folkens!

Påskebilder

2008-04-02T22:53:00.011+02:00

Påskeferien fant sted i London, Langesund og Oslo. Her er noen (nesten) ordløse øyeblikk.

Hey - guess who I met at Hampton Court!
Tuben er beveger seg som i et tannpastanettverk under Londons overflate.

Påskefrokost med lillesøster

Og så til slutt mine joggeskos varierte påskeferie.
Først i en blomstrende , engelsk parkDeretter i Londons stenlagte gater (eller er det mosaikk?)Og til slutt i Langesunds snø

Minnenes oppblomstring

2008-03-02T21:09:00.009+01:00

I helgen har jeg snakket, husket, mimret, delt, ledd, tenkt og gitt klemmer. Sam, Faith og Pamela var i Oslo og sammen med mitt tidligere teammedlem Kay var det nesten som å ha et lite mini-uganda i hovedstaden.

Vigelandsparken - eller kanskje bedre kjent som "the park with the naked people".

Pamela er like sinna som sinnataggen.
Sam snakker i telefon med votter (måtte låne litt klær så han ikke frøs seg hvit)
Faith i sitt vanlige, livgivende humør.
Sjokolade- og rosinboller spises mens vi venter på en trikk.
Frokost søndag morgen - amerikanske pannekaker i solsteken utenfor kjøkkenet.

Ting jeg ikke har tenkt på på lenge, som plutselig ble så virkelig:
-hvor glad jeg er i matoke
-hvordan man sier "ih", "eh" og andre begeistrede lyder
-hvilken "tids-ro" ugandere utstråler"
-hvor god Sam er til å lage rymter med hendene
-sangen "how deep the Father's love for us" vi memorerte på vår vei mot Lira
-mengden sukker i teen
-smaken av chapati
-uttrykket: That ka-boy
-hvor glad man kan bli i mennesker

Nåden er din dagligdag

2008-02-03T16:33:00.000+01:00

Nåden er din dagligdag,

hverdagen, det nære.
Mennesker at leve med
nåden er: at være.

Nåden er den kærlighed
som ble grundløst givet.
Nåden er den hverdag
som binder dig til livet.

Nåden er et ord fra Gud
over alle dage,
Nåden er når alt er tabt
at få alt tilbage.

Nåden er hver levet dag,
hvært tilfældigt møde.
Nåden er det levende,
som står op af døde.

Uden håp og uden Gud
la'r vi døden råde.
Tro og håb og kærlighed
får vi kun af nåde.

(t:Johannes Møllehave)

Da treet som snart skal ut kom inn

2008-01-03T21:04:00.000+01:00

Man får ikke mer morro enn man lager selv - og jammen er det morro og ta treet ved rota.

"Oi oi oi dere, dette treet var fint det!" "Neih! Åh! Kom å se på dette!"

Estetisk vinterlandskap.

Det perfekte treet dukker plutselig opp.

Lenge leve innpakning - det er det ytre som teller.

Linselus går bersjerk.

Pepperkakebaking II

2007-12-22T18:49:00.000+01:00

Mitt forrige innlegg krever en (etterspurt) oppfølging. Grunnen til at jeg likevel har drøyet med skriv nummer to kommer etterhvert til å bli klart.

Jeg spoler tilbake til meg selv den dagen deigen nettopp var satt. Etter et par timer var utbakingens tid kommet. Jeg gikk, en smule forventningsfull, bort til kjøleskapet. Luket det opp. Tok den røde bollen ut. Smilte fornøyd da deigens farge så upåklagelig perfekt ut. Så oppdaget jeg at deigen var hard. Unormalt hard til pepperkakedeig å være. Tragediens innsikt innså jeg likevel ikke før noen minutter senere da jeg skulle varme den myk igjen og kjevle den ut. Den forble hard. Etterhvert smuldret deig-steinen også opp i deig-grus. Alt selvfølgelig til min store overraskelse og fortvilelse.

Hvorfor meg? Hvilket nederlag? Min egen eksprimentelle deig rett i vasken.

Kriseløsningen ble fort satt i verk. Bånn gass til nærmeste butikk som solgte (beklager å måtte innrømme det) ferdiglaget deig. Psykisk innstilt som vi var, både jeg og mine søsken, på å bake måtte vi ty til denne konserveringsmiddelens vei. Jeg vet dette høres ut som en unnskyldning - og det er det.

Stein-deigen ble maule-deig (samt et brett med noe som kan minne om (smuldrete) peppernøtter. Resten av den gikk i søppla.

Et nytt kritisk punkt kom da vi skulle sette opp pepperkake-julekrybben. Den var både bakt, pyntet og montert med kjærlighet.

Krybben før den fatale kjele-hendelse.

I det vi skulle til å ta et fornøyd skritt tilbake for å beskue kveldens verk, klarte jeg (!) å miste taket i kjelen så den fallt med en faretruende stor kraft mot den skjøre krybbe. Jeg ropte i fortvilelse, min søster løp skremt til seng mens min lillebror øste ut med kompliment da jeg (noe sint) reparerte krybbens tak som nå hadde fått en ny vri. "Dette ble jo mye bedre Aina Marie. Kom og se Randi - dette ble mye finere".

Når enden er god er allting godt.
Mulig at det stemmer i dette tilfellet i alle fall.

Krybbetak med vri

Nok en gang: GOD JUL.

2007-12-18T17:47:00.000+01:00

Jeg har juleferie.
Det kjennes nesten litt pussig.

Laget nettopp en pepperkakedeig som jeg sammen med mine søsken skal angripe med mann og kone former for å lage mann og kone kaker. Har aldri vært særlig fan av å følge oppskrifter slavisk. Det går som regel greit, men denne gangen er jeg redd oppskriftene har tatt hevn. Jeg klarte nemlig - da jeg var i mitt kreative hjørne og puttet revet appelsinskall i gryta - å glemme de to eggene. Mon tro hva det vil føre til. Ser for meg de fire følgende alternativer:

1) det blir noen smuldrete kaker som forårsaker kakesmuler i sofaen
2) kakene blir så eksepsjonelt gode at folk spør meg om oppskriften
3) man merker ingen forskjell
4) man spiser pepperkakene og tenker "det er noen som mangler, jeg kan bare ikke sette fingeren på hva."

Bilder fra Langesund og (delvis) Oslo.

God advent videre.

Høstglimt

2007-11-15T09:12:00.000+01:00

Lia gård i morgentåke.

Bollebaking en høstkveld. Kollektivet.

Har prestekragene gått på MF?

Kollektivtur til Nordmarkskapellet

Lillesøster på hovedstadbesøk.

Bladene faller, eksamen kryper nærmere og ute blir det mørkt klokka fire.

Et lite, enkelt varsko under teppet

2007-10-20T16:45:00.000+02:00

Ved første øyekast er det svart. Et glupsk, altoppslukende hull. Lyset drukner i det grådige mørket og en tom maktesløshet vaker lydløst og alene i vannoverflaten. Fortvilet leter jeg etter kreftene jeg trodde var der. Nyttesløst?

April var måneden jeg kom hjem til et Norge ikledd hvitveisens uskyldige kappe. Vårsolen hadde tint opp vinterskye nordboere og velkjente klager over dårlige veier og høye drivstoffpriser sneglet gjennom avisens spalter. I daglige samtaler om været ble klimapolitikk unnet en setning som for å rettferdiggjøre rutinenes likegyldighet. Det enkle er ofte det beste.

For meg ble det et ekstremt møte med forskjeller. Alt vi tar for gitt som er oss gitt. Alt som blir rettferdiggjort fordi ”jeg fortjener det”. Velstandens vaner var etter et halvt år i Uganda ute av trening og det varme vannet i dusjen overrasket meg. Skuffende rask var jeg likevel tilbake i gamle spor. Det enkle er ofte det beste. Hvorfor ta bryet å svømme mot strømmen når majoriteten lar seg drive med?

Jeg mottok et brev fra Julius, mitt fadderbarn fra Kampalas slum for ikke lenge siden. Det var skrevet på grønt papir. En seksårings fargerike barnetegninger som sidedekor. Ugandas hovedstad skal i løpet av høsten huse CHOGM, The Commonwealth Heads of Government Meeting. Verden skal besøke landet som Churchill engang kalte Afrikas perle. Og i spissen for det hele hennes kongelige høyhet dronning Elisabeth. Kampala er gjenstand for ekstrem oppussingen. En rå sannhet blir ikledd fløyelmyke fasader – verdens skeivhet skal under teppet.

”We are not fine”, skrev Julius. I, over og mellom linjene tegnet det seg en virkelighet i stor kontrast til min egen. Et søskenpar som lider av hoste. En mor som ikke får lage mat utenfor det mørke rommet de kaller hus. Grunn: myndighetene mener det ikke tar seg ut i bybildet – spesielt ikke med tanket på at selveste her royal highness står på CHOGMs gjesteliste.

Balansegangens grøftekanter er en stor del av min egen vandring i det som kalles livet. Materialismen er forlokkende farlige og egoismens likegyldighet vinker utspekulert fra sitt skjulested. Det er skremmende enkelt å la seg friste til å være innkrøkket i seg selv. Men likevel, det er noe i meg som protesterer. Et lite varsko på nippen til å overdøves av reklamens proklamasjoner, men fortsatt kan jeg kjenne hjertet slå. ”We are not fine” – det er noe som skurrer.

Teoretisk er jeg villig, praktisk vingler jeg fra grøftekant til grøftekant. Er det behagelig å kjempe for rettferdighet? Har krig noen gang vært en dans på roser? Skal ikke grønt være en livgivende farge? Er det enkle alltid det beste?

Fylt av motløshet skriker lungene mot luft og jeg sparker fra av all gjenværende kraft. Klamrende fast til lysstrålen som bryter mørket svømmer jeg opp mot mulighetens overflate. Jeg nekter å gi opp enda. Det bølger på håpets hav.

oktober

2007-10-08T21:10:00.000+02:00

tiden flyr. oioioi. sommeren er hermetisert.

lillesøster i Frankrike - tar seg en slurk hellig vann

volleyballturnering på Finnsnes

storfangsten

Hyllandsfossen

Abrakadabra og filliokus. Studenttilværelsen er et faktum.

17. mai

2007-05-19T17:45:00.000+02:00

1 dag
2 tog
3 ganger 3 hurra
4 is og en pølse
5 små skyer på himmelen
6 gnagsår i finskoene
7 (sju)kt deilig å ta av bunaden etter 13 timer
8 hopp før det gikk hull i søppelsekken
9 par som danset polka
10 dlig til sengs grunnet utmattelse

En måned på baken i Norge (one month on my kabina in Norway)

2007-05-11T16:47:00.000+02:00

I'll start in English as I hope that some of my Ugandan/Hald friends find their way to my blog. Sometimes I start wondering whether I left my blogspirit in Uganda - but anyway; I'll try to catch up.

One month since I left the pearl of Africa; time is flying that's for sure. My days at Hald (which is my school) is filled with a lot of good teaching, friends and Norwegian nature. I've somehow settled in Norway now but there were some week when I just felt so alienated. The church was so so quiet and everybody was just sitting as if that was all they could do. The rooms I entered were stuffed with things which I bet were rather unnecessary, and matoke and chapatti were no where to be seen. After eating brown cheese, makrell i tomat and potatoes for a while, I've now started to realise that I’m really back. But when me and Ingrid look at the pictures from Uganda, we keep on telling each other that one day we will be back.

Anyway: I hope you’re doing well. There is no need of doubting: You’re all missed. Nyo Nyo Nyo. And don’t hesitate leaving me comments on this blog.

Astrid Katrine
Marshmellowsgrilling.
Paulette, Miriam og Ingrid
Aina Marie og Ingrid (I don't think we've changed that much...)
Hoppe sa gåsa.
Rafaela

Martemor

Oversette eller nytenke det er spørsmålet. Jeg ringer en venn, spør publikum og går for det siste alternativet.

I dag er det altså på dagen en måned siden flyet forlot Uganda. I overkant av tre uker på Hald er overstått og fortsatt skal vi holde det gående til 16. juni. Her maler vi ut vårt kultursjokk, lærer teorien bak det å sette opp telt i fremmed land og får innsikt i viktigheten i å stå på sine egne ord. Hald er et godt sted som flyter over av brunsaus og brunost, skjønt jeg mangler mine brune venner fra Uganda. En kan kanskje ikke få i pose og sekk bestandig.

Bare døde fisker følger strømmen og jeg vil helst være en levende torsk med (fiske)bena godt plassert på jorda og hjertet i himmelen. (takk frøken Gudefjern for gode gullkorn)

Slit våren med helsa folkens og tunala bagana!

I hus

2007-04-14T23:34:00.000+02:00

Du merker at du har vært borte i Uganda en stund når:
- lillbror og lillesøster har skutt som raketter til vers og nærmest nådd ditt høydenivå
- din far sier følgende til deg på første biltur: "nå kjører du på venstre side Aina Marie (hvorpå jeg svarer: er det feil?)
- du bare må ha ullsokker på bena konstant fordi det er så skrekkelig kaldt
- alle ser rart på deg hvis du slumper til å si noen lugandaord
- alle tingene du ikke har savnet på et halv år får deg til å krympe ned i skamfullhet og tankene leker med lysten på å arrangere et garasjesalg

Randi og Aina Marie

Knut (pappa) finner barnet i seg på Jomfruland.

Vår.

På båttur til Jomfruland.

På reise inn i det ukjente

2007-04-10T07:21:00.000+02:00

Julius (mitt fadderbarn) og Aina Marie

Gonja (rosted banana).

Ingrid og Aina Marie

Om tre døgn er jeg hjemme. Om tre døgn har jeg allerede fløyet i åtte og en halv time, ventet ni timer i Amsterdam og klemt min lillesøster til det ikke er mer pust igjen. Om tre døgn er ikke jeg og min røde koffert lenger i Uganda.

Nå – står jeg på den andre siden. Jeg skal forlate det som er blitt min hverdag og reise tilbake til det som virker skremmende ukjent. Som å vente i spenning på julegavene under treet mens mor og far langsomt tygger ribbesvoren. Er pakkene myke eller harde? Er mine forventninger skyhøye eller minimale? Gjemmer det seg et omvendt kultursjokk under gavepapiret?

Når blir neste gang jeg vasker bil med Omo? Neste gang jeg spiser matoke, chapati, sweet potato og bønner med hendene. Neste gang lille Dennis med verdens største smil kommer springende med vid åpne armer for en klem. Neste gang jeg ”dusjer” med koppen. Neste gang jeg grønn av irritasjon innser at internett ikke er samarbeidsvillig. Neste gang jeg møter mine gode venner kakerlakkene på do. Neste gang hårets skyllevann er rødt av sand. Neste gang jeg sier ”God natt” til Ingrid som ligger under nabo-myggnettingen. Neste gang med morning devotion på Focus kontoret. Neste gang jeg deler madrass på gulvet hos Faith. Neste gang det er amen og halleluja under gudstjenesten. Neste gang det blir rumpemassasje på humpete veier. Neste vi kjøper gonja av damen med smilet. Neste gang noen roper ” Bye Mzungu”.

Siste gang. Neste gang. Nesten siste gang?

Ngenda waffe. Tunala Bagana.

Innspurt

2007-04-03T14:10:00.000+02:00

Det går en del i ”åh, dette er kanskje siste gang jeg...” for tiden. Men selv om det skal bli godt å lukte på hestehov og spise skonrokk med gulost, er det litt vemodig å kunne telle sine dager i Uganda på fingrene.

Den siste tiden har vi formelig løpt fra det ene til det ande, og la meg i den sammenheng komme opp med en liten bildekavalkade (dersom internett tillater det vel og merke) fra paaskespillet til barneprosjektet.
Soldatfootter paa rood sand. Paaskespillet.

En av kvinnen paa markedet ( i synagogen). Fra paaskespillet.

Fra barneprosjektet sitt paaskeskuespill i "the community". Sener fra passjonsfortellingen ble dramatisert ulike steder i slumomraadet og endte med korsfestelsen. Utrolig mange mennesker som fulgte nysgjerrig med.

Jesus paa korset. Paaskespillet.

Konferanserefleksjoner

2007-03-30T14:20:00.000+02:00

Jeg setter meg for å skrive en blogg, men blir grepet av valgets kvaler. For hva skal broderes i ord?
- møte med sped- og småbarna på Sanyo baby’s Home som er funnet forlatt og forkastet i alt fra søppelbøtter til under en busk hvis yngste nurk var knapt en uke.
- det karismatiske møtet under en palme og i lyset fra tusenvis av stjerner da Ingrid og jeg ble presentert som ivrige misjonærer!
- undervisningen min på barneprosjektet

Men nei, alt som skjer mellom blogglinjene får spares til jeg har landet trygt på norsk landjord om snaue to uker. Denne bloggen skal vies til konferansen som satte tanker i sving selv om den var så fin og profesjonell at Ingrid fikk latterkrampe; The 5th Afircan Conference on Child Abuse and Neglect.

Mellom menn i skjorte og slips smyger jeg meg frem i skjørt og på høyhelte sko (Aina Marie i høyhelte sko tenker du kanskje, og det på en helt vanlig tirsdag – men for å si det sånn, kleskodene i Kampala har ikke akkurat forandret meg til en bushkvinne!). Et meget fancy navneskilt avslører at mitt navn og over skulderen henger konferansens skulderveske hvis innhold blant annet er en middagsinvitasjon der Ugandas president Museveni er æresgjest (dessverre dukket han ikke opp). Save the children (Redd barna) er her. UNICEF er her. Fredskorpset. ANPPCAN. Og så Aina Marie og Ingrid som ler og må smile når en dame spør om vi fortsatt holder på med mastergraden. ”Tja”, sier vi, drar på det og ror oss bort fra hele temaet om alder.

Vel er det artig å trippe rundt på høye heler, få en ny pen hver dag og se voksen ut over en kaffekopp, men konferansen setter også tanker i sving. Tanker som, hvis de blir skrevet på en blogg, fort lyder klisjéaktige og veslevoksne. Tanker som en helst skal tenke selv. Ha meg likevel unnskyldt når denne bloggen ender med en liten moral, eller skal jeg si tankevekker.

Livet er en gave.
Hver dag en ny pakke.
40 barn dør i timen av HIV/AIDS.
Hvordan bruker jeg denne gaven?
Pakker jeg den opp?

Håp er livets næring. Mangel på håp er kvelende. Det ondes problem er at jeg er lysets barn og tjener.

Grilla

2007-03-20T16:10:00.000+01:00

Aina Marie og Per spiser kjott paa FOCUS sitt nyamachoma (=grillparty).

Med nesa nordover

2007-03-20T15:49:00.000+01:00

Det er innsekter overalt. En bille i sofaen gjør tilnærmelser jeg slettes ikke liker, myggen tørster etter mitt blod, et ensomt, lite kadaver har endt sine insektdager i sluket og en liten mark med vinger kjemper tappert sin dødskamp i kyllingsausen på tallerkenen min. Jeg ser stygt på kakerlakken i dusjen helt til den spurter av gårde.

Vi er i Lira, Nord Uganda. Nord Uganda med en blodig historie. Med FN biler og World Food Program trailere på veiene. Med flyktningleirer et steinkast unna og en sprø stamme, i følge Monica som hostet oss, hvis kultur er å stjele kuer etter å ha drept gjeteren. ”Senest i forrige uke...”, sier hun. ”Huff og huff ,”sier jeg og søker med blikket etter gaffelen som slettes ikke er der.

Vi er i Lira for å inspirere og motivere våre medarbeidere i Nord. Aina Marie, Kay, Faith, Eddie, Brian og Michael. Det snakkes om KRA (Key Result Areas) for FATT (Focus Associate Trainer’s Team) medlemmene i Lira, det holdes andakter, fortelles om Bibelstudieteknikker og spises lunsj i en stråhytte som er overraskende kjølig hvis man tar varmen utenfor i betraktning.

Monica forteller om barna i Afrika mens vi spiser kveldsmat. Barn som blir kidnappet for å hjernevaskes til soldater. ”Drikk din fars blod”. ”Drep din mor”. Stigmatisering av HIV/AIDS barn. Desperat prostitusjon i flyktningleirer. Et hjerteløst løp for livet i skuddregn og en lillebror som blir liggende igjen. Såret.

Tenk på barna i Afrika. Hvis du klarer. For meg blir det for mye. For uvirkelig og sterkt. For fjernt – selv når jeg sitter rundt et middagsbord og vet at like nedi gata ligger barna og skal tilbringe nok en kald natt på en hard pappeskebit.

Det er mørkt ute. Det var det lyset som ikke skal settes under bøtta, tenker jeg og kryper under myggnettingen. Madrassen er myk.

Redningsvestminner fra em baattur paa Vioctoriasjoen paa vei til en sjimpanseooy. Ingrid og Aina Marie.

Kay huker seg ut av en straahytte.

Sisten!

2007-03-14T15:55:00.000+01:00

Lenge leve barndommen! Et bloggens kjedebrev er oppfunnet. Tikk takk Stine.

"Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Seks rare ting om meg selv
1) Jeg har aldri doogna (dersom det regnes som rart)
2) I syvende klasse mistet jeg alt som heter vett i topplokket og byttet ut mitt lange, fine (toor jeg paastaa) haar med kort oransje hokeysveis. Som jeg hater de bildene
3) Jeg sover med oynene paa glott (har jeg blitt fortalt)
4) Jeg elsker aa vaske biler (det gir meg ro i sjelen)
5) Jeg har en liten drom om aa bestige mount everest paa min bryllupsreise (det er jo lov aa dromme)
6) Jeg kan le hooyt av aa lese dikt jeg faar paa mail (for aa demonstrere det hele ender jeg med et jeg nettopp mottok)

I huset er det også en mage
som aldri blir mett.
Det er magen til Ingen.
For Ingen spiser brune bananer
og svidd grøt.
Og Ingen spiser epler på do
og tisser i vasken.

(fra "Ingen" av Svein Nyhus)

Og jeg sender sisten videre til folgende (trommevirvler): Per, Kay, Ingrid (teamterror), Marianne, Nina og Finni

Kirkegjengere

2007-03-12T13:47:00.000+01:00

Vi bestemte oss for å bli med en bekjent i hans kirke, Ingrid og jeg – en pinsemenighet. Til vanlig går vi i en anglikansk kirke (hvilket i grunnen er nokså likt den norske protestantiske kirken), men forandring fryder som man sier.

Heldige som vi var viste det seg at taleren brant for emne han skulle preke over, og ordene ble ropt ut som om han ikke hadde mikrofon. Men han hadde mikrofon. Tolken, som stod bak og oversatte det hele til luganda (som er stammespråket i Kampala-området), var like ivrig og høylytt som hovedtaleren.

Etter en times karismatisk preken skreket utover menigheten var ørene mine ømme og hodet mitt tungt, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom ikke de to forkynnerne er håse i morgen så har Gud virkelig gjort et mirakel.

Det som er rart og tenke på er at det er dette andre mennesker vil lengte tilbake til dersom de kom inn på en helt vanlig og stillferdig gudstjeneste i Norge.

I korridorene

2007-03-09T14:08:00.000+01:00

Korridorpasienter – ordet får en helt annen betydning der vi går i gangene på Mulago Hospital – Ugandas største sykehus. På stråmatter ligger og sitter mennesker. Noen prøver å tyde ordene fra en skurrete radio. Noen deler en kjekspakke. Noen sover. Hjulet på en båre er punktert. En katt smyger seg inn døren.

Vi går. Opp den ene korridoren. Ned den andre korridoren. Ser ting som ikke er morsomt å se. Tenker at kjære vene hvor er det blitt av hygienereglene? Rister på hodet når det fortelles at ukentlig hives uidentifiserte lik i en massegrav. Ser ned når vi får høre om AIDS pasienter som prøvde vingene fra øverste etasje. Vet skamfullt at det er de private luksusrommene som ville vært vår skjebne dersom ulykken var ute.

Kommer tilbake og tror et øyeblikk at meningen med livet ikke kan være annet enn å ta fatt på medisinstudiene. For så – når ting har sunket litt ned – å huske at ” Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.” (1.Kor 12:5)

Så er vi tilbake igjen. I korridorene. Denne gangen med en pose babyklær under armen. Prøver å gi noen trengende. Ser et nurk som kom tilverden for ti timer siden. Ber for en gutt som har drukket parafin. Har våre tvil om barnet noen gang kommer til å vokse inn i genseren fra posen. Gir sokker til en jente med så tynne armer at det er som på TV.

Dette skjer ikke i virkeligheten, tenker jeg. Dette er bare på TV.

Men sykehuset lyver ikke. Og jeg vet at barna som ligger i sengene er de få utvalgte. Mange dør i landsbyene langt borte fra alt som heter medisinsk behandling.

Andre er født i Norge.

Janet - en engel paa barneprosjektet

To knips paa tampen

2007-02-28T16:31:00.000+01:00

Skopusser i Mbale.

Skal det vaere en sootpotet?

Hobbymisjonærer på tur

2007-02-28T16:21:00.000+01:00

Alt er rødt støv og vi har stablet oss inn i Eddis bil. Jeg er fortsatt ikke kommet over ”det-er-ikke-belte-i-baksetet”-sjokket der vi suser av gårde i nærmere hundre og ber i mitt stille sinn om at vi ikke må forville oss over i motgående kjørefelt. Skjønt motgående kjørefelt er vel et heller ukjent fenomen. Pottehullene (the potholes= hullene i veien) er mange, veien er smal og satser man på å komme fra kjøreturen med rompa i behold gjør en lurest i å kjøre slalåm. Fyllekjørere er dem som kjører rett fram – alle andre er ivrige på rattet.

Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.

Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.

Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.

Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.

Stolte føtter

2007-02-17T22:03:00.000+01:00

Det er lørdag nok en gang. Det er pølser til frokost og imøtekommende barnesmil på Focusplassen. Det er grøt fra World Feed Program i store plastikkopper og nerver før undervisning i en klasse. Det er lørdag nok en gang.

Et lite glimt fra en dagens formiddag:

Den minste jenta danser rundt meg der jeg gjør så godt jeg kan i møte med de eldre jentenes tauhopping. ”Sagala gato” (jeg liker ikke sko) – sier jeg og tar av meg fottøyet i et forsøk på å lett byrden der jeg løper inn i leken med barnslig iver. Hun tar av seg skoene hun også.

Eller kan jeg kalle det sko? Borrelåsen på sandalreimene har forlengst gått ut i streik og sålen har krympet inn både foran og bak. Vi strever lenge for å få dem på foten når friminuttet er over.

Jeg har rukket å spise lunsj med fingrene som gaffel når hun kommer bort til meg igjen. Hun forklarer i vei på luganda, men det er ikke før jeg senker mitt blikk at jeg skjønner hvorfor øynene hennes strutter av stolthet – hun har fått nye sko. Posene med ”fretex”klær fra Norge som Ingrids familie hadde med dekorert hennes små barneføtter med et par sandaler som skinner i formiddagssolen.

Bushman for en dag eller to

2007-02-17T21:19:00.000+01:00

Riktignok er det fult mulig å reise til Afrika uten å se på kontinentets mange dyr – men det setter på en måte prikken over oppholdet å hilse på Herr Elefant og Frøken Giraff

- derfor tok vi fatt på den mange timers kjøreturen til Murchison Falls, en av Ugandas nasjonalparker. Etter en liten forsinkelse (ettersom sjåføren måtte gjøre sitt for å få sønnen ut av fengsel) nådde vi fram til vår base; en gruppering telt idyllisk plassert på et lite platå med herlig utsikt utover Afrikas bush.

Lesere – jeg skal spare dere for ugreie utgreiinger om hvor sjarmerende jeg synes det er med flodhester som ligger å dasser hele dagen i vannkanten eller hvor herlig det er å sitte oppå taket til en safaribil som kjører fort gjennom savannen. For å gå direkte til konklusjonen: ” og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.”

En håndfull bilder for å å gi påstanden dybde

Alle gode ting er tre

2007-02-11T13:29:00.000+01:00

Fem dager på bibelkonferanse er blitt historie i det jeg begynner på min femte måned som afrikaner. En liten oppsummering gjort på en - to - tre i den anledning

Tre lærdommer
- verden er større en min lille bukselomme
- handling sier mer enn 1000 ord
- jeg er fortsatt liten og uerfaren

(litt klesvaskerfaring har jeg dog!)

Tre adopterte afrikanske ting

- det er plutselig festelig å stryke klær
- "I'm so sorry" (et uttrykk som kan brukes i alle sammenhenger : hvis noen detter, mister noe, ikke har sovet godt, er litt nedfor - you name it)
- bananen lenge leve

(fikk forresten klørne i det som må være verdens minste banan her forleden!)

Tre ting jeg gleder meg til å møte i april
- klemmer
- hestehov (verdens vakreste blomst forøvrig)
- bestemors kålerabistappe

Tre ting som er "kjekt å ha" i Afrika
- lommelykt
- eurax
- tålmodighet

Tre ting jeg lurer på
- hvordan kan Gud skape både enorme (abnorme) stjerner og knøttesmå mygg?
- hva jeg skal gjøre med privilegiet å være nordmann (høsten nærmer seg med stormskritt!)?

(min bår er så liten, og havet av valg så stort)

- hvordan har Uganda forandret meg?

Hva Bibelkonferansen angår så gis Markusevangeliet dybde når man fjerner kapitler og vers. Som å gå på oppdagelsesferd.

Møter med mennesker og mygg

2007-02-05T17:25:00.000+01:00

Møter er noe vi har fått god trening på i det siste. Helgen som nettopp gikk inn i historien ble brukt sammen med FATT (Focus Associate Training Team) medlemene for å planlegge det kommende året meget omhyggelig. Beklagligvis var det tidvis urelevant og langtekkelig for en stakkars norsk STEM (Short Term Experiance in Ministry) arbeider, men hva gjør vel det når den aller siste delen var utrolig festlig? Er enden god er allting godt, og alt som var før ser ut til å komme i skyggen av den gode del.

Dette er hva jeg kaller plommen i en møtehelg:
En tidligere tysk katolikk med hippiebakgrunn og bred erfaring i østens mystikk delte sin livshistorie som spenner fra guru - til gladkristen (som vitner om jordbæris) - til en engasjerende mann som nå satt og farget Bibelen med leselyst. Helt herlig.

Etter å ha blitt proppen fulle av inspirasjon bar det videre til nok et møte - denne gangen på universitetet. Det er slutt på en viss streik og studentene er straks ferdig med sine eksamner (riktignok tar de seg en to ukers ferie, men etter det bærer det løs). Jeg, Ingrid og Faith (som er en ugandisk STEM arbeider) hadde tatt med oss noen bananer for å diskutere veien videre for Bibelgruppene sammen noen studenter. Jammen ser det ikke ut som om vi skal få til litt studentarbeid før vi vender hjem 12.april. Du verden så bra.

En liten historie om myggen - min kjære uvenn - til avslutning

"(...) Mosquito, she had said, had asked Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter. "How much longer do you think you will live?" she asked. "You are already a skeleton". Mosquito went away humiliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive". (Things Fall Apart, Achebe Chinua)

Elsk deres fiender var det ikke slik?

Et utvalg linselus

2007-02-01T20:18:00.000+01:00

Vår vertsfamilie vil oss mer enn godt, og her forleden tok de oss med til et supermarked så vi kunne kjøpe litt "norsk mat". For at vi ikke skal gå lei i matveien har vår mor også satt opp en liten frokostdiett som garanterer et variert kosthold.
Mon tro om alle diss klærne er vasket for hånd. Personlig synes jeg det er en utfordring å skulle vaske mine antrekk uten hjelp fra en trofast maskin. Det hele kompliseres når vi ikke har rennende vann i springen på grunn av noen vannproblemer i området (har vel vart mer eller mindre siden november). Har derfor gått over til definisjonen "skylte" i stedenfor "vaskede" klær når tøyet henges på snoren.

Mzungo, mzungo. Ellevill jubel blant små linselus.

En bodabodafører med stil?

2007-01-30T18:40:00.000+01:00

Herlig saksofonist i kirken vi går i - St. Francis.

Aina Marie, Per og Ingird jobber med å utvikle Bibellæreplanen for barneprosjektet.

Kontoret til FOCUS (Fellowship Of Christian Unions) ligger midt i et slumområde, og mandag ble vi med noen av barneprosjektets ansatte på hjemmebesøk til enkelte av prosjektbarna. Plutselig står jeg opp i noe som er så fjernt fra det jeg har oppvokst til at det er vanskelig å fatte. Jeg begriper det ikke.

Blikktak som umulig kan holde regnet ute.
Små, trange rom hvor en familie på 9 har sitt hjem.
Et barn med malaria.
Klær som er hullete og skitne.

Vi kommer inn i et hjem og finner en meget syk og meget spinkel kvinne liggende på en madrass. Ikke orker hun sitte oppreist og meningen med livet virker fjern. Vi spør om hun har spist? Nei. Men hun ba den fem år (?) gamle jenta som hun har ansvaret for om å gå og kjøpe juice. Jenta sitter på mitt fang og studerer de hvite hendene mine mens hun luller i vei på luganda.

Hun smiler og klapper hendene mine sammen. Jeg tenker bare at hun er altfor liten til å kjøpe juice.

Vi ber før vi går, men jeg føler meg liten. Er glad for at Gud er større tross alt. Er glad for at FOCUS sannsynligvis kommer til å fikse litt medisiner til den damen.

En flik av min hverdag

2007-01-24T20:24:00.000+01:00

En mobil og en Bibel har forsvunnet under barneleiren og det er bestemt fra høyere hold at ingen får sette seg i bussen før all bagasje er gjennomsøkt. Som voksenperson er jeg blant gjennomsøkerne. Ubehaget kjennes til langt ned i magesekken. ”Kjære Jesus la meg sleppe å finne den telefonen.” En liten krabats sengetøy lukter som om blæren har hatt et uhell. Hvilken verdighet er det jeg tråkker på?

Det er få busser men mange barn. Sardiner i boks.

Nede ved Victoriasjøen en tidlig morgen for å hente vann til morgenens kattevask. Eller, for dem som er en smule søvnige klokken halv sju (les. Aina Marie), ta med englesåpen lillesøster har gitt deg ned til vannet og benytt deg av naturens badekar.

Som barn i Gud hus

2007-01-19T15:33:00.000+01:00

”This camp is not for fun, it is for learning.”

Når prosjektbarna skal på fire dagers leir er det i de ansattes øyne en unik mulighet til å være voksne rollemodeller samt å gi ut ”nistepakker” med lifeskills som sårt trengs i en fattig uganders hverdag. Talere kommer og gir barna bein i nesa, forteller dem at utdanning er veien ut av fattigdom, at HIV/AIDS ikke er en spøk, at hver og en av dem er spesielle og skapt i Guds bilde. ”Ikke la noen ta fra deg det!”

Det er så mange glimt som forsvinner på veien fra Uganda til Norge. Det er så mange opplevelser som forblir i mitt hjerte. Jeg unders på om jeg noen gang kommer til å bli den samme?

”Kan alle som er i gruppe en gjøre seg til kjenne?” pålitelig rekker jeg opp hånden (jeg er jo tross alt bibelgruppeleder). ”Hva i all vide verden gjør dere her inne? Kom dere ut og vask opp etter ”the supper.” Så der ender vi opp, i det blafrende lyset fra en parafinlampe, med kaldt, skittent vann og over hundre plastikktallerkener som venter på å bli rene. Et godt fellesskap.

En god morgen 06.00 med hodelykten velplassert midt i planeten.

Infieldkurs med fjorten norske Øst-Afrikastudenter og to bleke lærere direkte fra Norge. Debrifing, deling av erfaringer og henting av ny motivasjon. Mors julepakke (som omsider kom fram etter et par måneder hos postvesenet) disket opp med herlige pepperkaker. Takk takk 1000 takk.

(by the way så ser det ut som om brev har en tendens til ikke å komme fram. Jeg takker for alle gode tanker – det er dem som teller – og håper postvesenet får glede av å lese mine brev. Tikk takk tusen takk også for alle bloggkommentarer. En kilde til glede, det skal sannelig være sagt!)

Tegnsetting fra hverdagen

2007-01-19T15:11:00.000+01:00

Komma til ettertanke

, en liten gutt utenfor bussen. En improvisert bandasje er surret rundt foten. Han halter. ”Madan, please give me five hundered for buying books!”
WWJD? Jeg gjør ingenting, men gjemmer meg bak unnskyldningen om at tiggere som øyensynlig ber om bokpenger egentlig går og lengter etter lim for sniffing.

, jeg går på et barn. En liten, halvveis usynlig jente med store øyne som sitter stille inntil en lyktestolpe. Jeg ser henne ikke. Jeg har ingen unnskyldninger. Bare skam. Hun gir meg et stort, taust blikk – jeg så henne ikke. Hvor mange andre er det jeg overser?

Lattervekkende pareteser

( ) en smilende krabat på sykkel har bundet sin lille geitekilling etter det ene beinet. Panisk breking kommer fra den der den hopper etter beste evne på tre bein bak sykkelen. Gutten tråkker på og ler.

( ) det er søndagsmiddag hos familien Aguku (= vertsfamilien). Chapatiene (lompelignende lefse som smaker pannekake uten sukker) er satt fram på bordet og sammen med dem risen, bønnene og kjøttet som bader i saus. Lillebror Benji har alt bedt for maten og hele familiens oppmerksomhet er nå rettet mot - fjernsynet. Det er søndag og reprise av den meget populære, spanske (men dubbet til engelsk) og helt harry såpeserien ”Woman of my life”. Hotell Cæsar, Home and Away og De Syv Søstre i en salig blanding. Hva kan vi annet enn å smile i skjegget når mor og far oppslukt jubler over oppklarte justismord og klisjéfylte kjærlighetserklæringer?

Selvstendige punktum

. lysene dør ut og det blir med ett mørkt. Strømmen har gått. Men øynene rekker ikke vende seg til nattens teppe før et hav av lyspunkt blottes over hodene på oss. Stjernehimmelen i Afrikas bekmørke er et ubeskrivelig vakkert kunstverk.

. klokka er fem på seks. Shortsen min er våt etter gårsdagens bading og skoene er røde og skitne. Etter seks, spinkle timer under en myggnetting som falt ned og ga mine lunger pustebesvær, er jeg fortsatt i tvil om jeg er klar for denne joggeturen. ”Don´t even think of staying in bed”. En skremmende høy stemme bryter de tause gjesp. Er man rollemodell på barneleir så er man rollemodell. Jeg går ut og lar den mørke morgenen omslutte meg. Skal tro om det er lyst når vi har jogget ferdig.

Visualisert

2007-01-07T12:06:00.000+01:00

Notater fra et av dagens tre seminar skrives flittig ned paa den ille, rosa, notatblokken vi fikk utlevert. Topic: Changing genderroles in today's society. Spennende med afrikansk vinkling.

Ezramote.
En buss i Ost-Afrika er ikke det samme som en buss i Norge. Vel kan man lukke vinduet, men se ikke bort i fra det trekker en del og ta for sikkerhets skyld med en masse varme klaer for ikke aa ankomme destinasjonene som en forkjolet istapp.
Aina Marie i egen person hoster papaya fra treet i hagen 2. juledag. Og for aa gjore historien enda mer "afrika" hadde vaar vertsfar (Isak) tidligere paa dagen drept en livsfarlig, liten, svart slange i garasjen!
Karianne og Marit (fra Kenya-teamet) ved frokostbordet paa Ezrakonferansen med de klassiske te/kakao/vann-koppene. Dietten bestod grovt oppsummert av ris og litt kjott, loff og bananer.

Hompetitten, hompetatten til Kenya

2007-01-07T11:58:00.000+01:00

Vi kjører buss mot Nairobi. Det er onsdag 27.desember og utenfor passerer eksotiske stråhytter forbi i skremmende stor fart. Gjeterene i grøftekanten lar blikket hvile på sine fem-seks kyr og under nabosetet ligger en høne og klukker bekymret. Jeg sitter derimot og er en smule bekymret for seteryggens ødelagte reguleringsmekanisme. Skal tro om det er noe igjen av kneskålene til den som sitter bak meg når vi når Nairobi?

Vi var sent ute med billettbestillingen og sitter bakerst i en buss som skal bruke de neste 14 timene på den hullete veien til Nairobi. Veien er humpete hei hvor det går, det humper og dumper i bussen vår. Opp og ned. Opp og ned. Men når sebraer og gaseller plutselig blir å se utenfor vinduet legges alle oppturer og nedturer på hattehylla. De norske busspassasjerene er i ekstase.

Vårt mål er Ezra-konferansen – en Bibelkonferanse som årlig holdes i regi av Focus Kenya på et universitet like utenfor Nairobi. Fra 29.desember til 3.januar skal vi tilbringe dagene sammen med et hundretalls studenter fra hovedsakelig Kenya. Konferansenes overskrift er hentet fra Det Gamle Testamentets bok Esra 7:10

”Esra hadde nemlig satt seg fore å granske Herrens lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett. ”

På timeplanen er Bibelstudie, Bibelgrupper, et hav av seminarer, dramagruppe (!), sosialt samvær og møter. Programmet er relativt tettpakket og det er tidlig til sengs og tidlig opp av sengen. Men om en stakkars nordmann tidvis må trekke seg tilbake for å fordøye en smule eller to, er det både inspirerende og gjødslede å dykke ned i Guds ord.

Nyttårsaften ble feiret uten et eneste smell – men til gjengjeld med masse brus, kjeks, dansing og synging. Der nordmenn hvisker ordene når det blir snakk om synging – bruker afrikanere det nebbet de er gitt og synger av full hals.
Bussturen fra Nairobi til Kampala tar i overkant av 15 timer, og vi kommer oss trygt hjem ikke bare med et pass hvis stempelsamling begynner å bli betydelig, men også med nyvunnet kunnskap og et inspirert sinn. Et godt utgangspunktet for et nytt og blankt år.

O jul med din glede...

2006-12-26T14:44:00.000+01:00

...og barnlige lyst (eller er det barnslige? har alltid lurt paa det!)

Julemiddagen foor den ble middag.

Chapatibaking paa "kjokkenet"

Det er lillejulaften og Focus-plassen har kledd seg i sin finstas – klar til å gi fattige barn mat, morro og en grunn til å smile. Det er klart for barneprosjektets christmasparty.

Skoleuniformen er byttet ut med finklær og fra ”kjøkkenet” siver det ut matlukter som får små munner til å renne i vann – chapati, samosa, mzungopoteter (vanlige poteter) og tropiske frukter. Kyllingene som i går spankulerte rundt i et klasserom frityrstekes i en panne og kaken med den blå kremen står bortgjemt i en krok. Et festmåltid som skal fortæres når dansingen, underholdningen og latteren tar en pause. Barnas andre hjem flyter over av julestemning.

Det blir et høydepunkt – for dem sågar som for meg, og det er godt å kunne si at vi kommer til å være her helt fram til april. Likefullt kan jeg ikke annet en tenke på hva for en jul mine små lekekamerater går i møte når julefesten denne lille julaften er over? Er det noe mat hjemme? Er det noen hjemme? Et det noe hjem?

Det er da det blir halvveis bakvendt å sukke over mangelen på en norsk jul.

Mootet med frooken Moo

2006-12-20T15:05:00.000+01:00

Har i lengre tider fundert paa om jeg skal berette om kuene som staar i midtrabatten og spiser sooppel - men naa er fenomenet blitt utkonkurrert av en annen kuopplevelse.

Glad og fornoyd spaserte jeg over "gaardsplassen" til Focus i dag tidlig. Maalrettet ettersom min destinasjon var klar - jeg var, nok en gang, paa vei for aa laere meg aa flette tabelmats. Saa, ut av det blaa, kommer det, ikke bare en men, TO svarte kuer lopende. Med kurs mot meg.

Lamslaat er jeg paa nippen til aa se livet passere i revy foor jeg tar til vettet og kommer i hu historien om bestefar Jon som tok bena fatt da oksen kom farende etter ham paa Jonsetra. Jeg loper.

At jeg loper uten grunn forstaar jeg foorst naar et barnekor av lattere stiger opp til himmelen. En kritthvit, loopende mzungo paa flukt fra det hun tror er to illsinte, svarte kuer er som en torr vits for overtrotte mennesker - hysterisk komisk. Kuene i Uganda gaar ikke rundt kriminelle planer om aa angripe en liten norsk reddhare.

En latter forlenger livet uansett.

Med onske om en gledelig og forhaapentligvis lattermild julefeiring fra Aina Marie (som naa har kurert alt som maatte ha eksistert av kufobi)!

Integritet og ordforråd

2006-12-17T20:20:00.000+01:00

Ingrid utkjørt på vei hjem fra nok et bryllup.

Mitt navn er Sikkerhetsnål. Aina Marie Sikkerhetsnål.

Danseøving før det store Christmaspartyet som går av stabelen lille julaften.

Ti og tusen tommeltotter å holde styr på når "the tabelmats" skal flettes.
Barbente mennesker er STOR underholdning. Tok likevel ikke skotøyet serriøst før noen fortalte meg om de små "markene" som kan krype inn i fotsålen.

Jeg setter meg i bilen. Klokken nærmer seg halv åtte. Har vært våken i nesten halvannen time alt. Dusjet, kledd meg og spist. Nå er det bare en kjøretur som skiller meg fra focuskontoret på andre siden av Kampala.

Kontoret er ikke bare et kontor men en ansamling bygninger innefor porter. Selve kontoret er av murstein, men ellers gjør mange containere jobben som småkontor, lagringsplass og bokbutikk. Barneprosjektets klasserom har blikktak og vegger. Pultene hører er oldfashion sett med norske briller. Disse to ukene før jul er satt av for de eldste prosjektbarna. Det er juleferie fra vanlige skoler, men hos Focus er det aktivitet. Mandag til fredag kommer de for å lære håndverk – eller lifeskills. Rastafletter, perlesmykker og sivkurver. En klasse sitter foran skjermen fordypet i tastaturet, en annen læres opp i en strikkemaskin. Det blir utviklet evner som kan hjelpe på et trangt budsjett senere i livet. Et alternativ til en kriminell framtid hvis studiene ikke går i boks.

Med målrettede skritt går jeg mot min klasse – i fem dager har jeg flettet ”tabelmats”. I fem dager har jeg sittet og hørt seks jenter i fnisealderen snakke luganda, snappet om noen ord og fått den eldre læreren til å knekke av latter. ”Bampita Kikwnso”. Det er ikke alle som klarer å snekre sammen setningen ”De kaller meg Sikkerhetsnål”. Men om vokabularets ikke er særlig stort, tar jentenes latter større og større plass i mitt hjerte. Mengden har blitt latter – latter kommer fra munner og munnene bærer historier jeg fortsatt bare aner. Barna som kommer her har ikke den reklamens ideale barndom rundt nakken.

Det slår meg, der vi sitter og drikker grøten gitt av World Food Program fra fargerike plastikkopper, at Focus har integritet. Politikken ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er lagt på hylla og naboens nød er tatt på alvor. En organisasjon som ikke bare peker på lyset med ord men også med gjerning –blir nesten en smule stolt av å # være ansatt”.

Jeg reiser meg opp, småstiv av å sitte på trebenken hele dagen. Det er på tide å sette nesen hjemover mot Bweyogerere. Heldigvis er mit ordforråd vokst i løpet av dagen.

Tunala Bagana.
Vi sees.

Mitt hjerte fryder seg

2006-12-13T17:46:00.000+01:00

- når stjernehimmelen er så slående vakker at jeg må holde meg fast for ikke å falle av bodabodaen på vei hjem
- når en politimann hilser meg med "Good Evening Muzungo" - et ord jeg for det meste hører barna skrike når vi passerer
- når det er min dag i sjokoladekalenderen jeg og Ingrid har over senga
- når jeg plutselig oppdager at vannet er tilbake for en stund og jeg faktisk kan ta en dusj
- når vi ommøblerer rommet og får masse gulvplass
- når det er mangosesong
- når vi fletter stråmatter med barna på barneprosjektet og prøver å lære noe fraser på luganda (et av nærmere 50 stammespråk i Uganda)
- når en utrolig koselig Ole Brum-konvolutt venter på meg på kontoret (dessverre er det noe tilfeldig om brev kommer fram til oss i det hele tatt - det virker som om postvesenet tidvis har litt problemer)
- når det annonseres (med et smil) at bruden er kjøpt for to kuer i et tradisjonelt bryllup (og senere fikk familien en geit)
- når jeg og Ingrid synger gjennom vårt reportoar av julesanger for å få tiden til å gå mens vi venter på en matatu (taxibuss)

.. da blir jeg glad

O store Gud og andre glimt

2006-12-10T07:01:00.000+01:00

På vei til Rwanda kjørte vi over ekvator. Man veier visstnok tre prosent mindre når man står midt oppå streken!
I gårsdagens to bryllup ble det synging til den stor gullmedalje. Først ut var jeg og Ingrid som sang "O store Gud" i kirken (det var en nordmann som giftet seg med en ugandisk dame). Vi sang versene og et helt lite kor av ugandere kom inn og sang refrenget på norsk (!). Aritg. I neste bryllup tok Team Kampala mot til seg og sang , nok en gang, "O store Gud" for vår vår sjef Sam og hans kone Alice for flere hundre gjester. I ugandiske bryllup trenger du ikke nødvendigvis invitasjon. Det er bare å komme. Det var en som fortale at å ha bryllup på landsbygda er skikkelig dyrt ettersom du må beregne mat til samtlige innbyggere! Det som e mest festlig er når bestemødre går ut på dansegulvet og jubler og svinger seg til musikken med høye rop. Utrolig! Aina Marie og Ingrid i skreddersydde kjoler - hittil har vi brukt dem i tre bryllup!
Bybilde over Kigali (hovedstaden i Rwanda). Roligere. renere og mer lovlydig (alle bodabodaførerene og passasjerene brukte faktisk hjelm) enn Kampala.
Sardiner i boks. Team Kampala presset sammen i baksetet på en taxi. Fra venstre: Per, Aina Marie, Ingrid og Kay.

Rwanda, regn og reise

2006-12-09T04:29:00.000+01:00

Når det stormer
Onsdag (29.11.06) til søndag slo vi ut vingene og bega oss på en tur sørvestover med Rwanda som hovedmål. Etter å ha nytt utsikten til Haldjentene i Bushenyi, satte vi kursen mot Kigali (Rwandas hovedstad). Rwandas fortid er ikke lys. Under folkemordet i 1994 ble nærmere en million mennesker brutalt slaktet ned. Vi besøkte Niamata kirken hvor 10 000 mistet livet. Taket var fortsatt gjennomhullet av granatsplinter, alterduken flekkete av blod og massegravene utenfor overfylte med hodeskaller og ben. Ufattelig og umulig å forstå hva mennesker har gått gjennom. Hva som skjer i dette øyeblikk. Som nordmann er jeg virkelig født med gullhår et visst sted. Urettferdig og ufortjent heldig.

Når det regner
For øyeblikket står himmelens sluser ofte på vid gap her nede (hvilket i seg selv er nokså pussig ettersom kalenderen sier det er tørketid – global oppvarming kalles det kanskje?). Dette går ikke hen uten konsekvenser. Veiene, som i utgangspunktet er mer hull med vei enn vei med hull, forvandles til store sølekrater. En begynner å lure på om en skal døpe bilen sin båt og trafikkaoset er uten sidestykket! Det forekommer meg å være kø til alle døgnets tider. Regn er derfor på mange arbeidsplasser regnet som ”gyldig” grunn for ikke å komme presis!

Når man reiser
Vet ikke hva som er mest imponerende– å få åtte voksne mennesker inni en femseter eller 21 voksne mennesker inni en minibuss som på papiret tar 14 mennesker. Begge deler er i alle fall mulig, og begrepet ”journey mercy” (på godt norsk ”engler langs veien”) synes plutselig å gi mer mening. Bussen legger seg i svingene der vi suser av gårde i over hundre og koffertene på bagasjehylla komme et faretruende hopp nærmere – jeg håper guds engler har god kondisjon.

På bussturen fra Kigali til Kampala var busselskapets politikk å ikke kjøre videre før samtlige seter var besatt. Det resulterte i timer med venting og en nesten 12 timer lang busstur. Livet er en reise var det ikke sånn å forstå?

Når man lurer
- Hvor bor kakerlakkene om dagen?
- Hvordan klarer uganderne å ikke bli sølete oppover alt som heter buksebein og skjørtekant når det regner?
- Er pepperkakene norske?
- Hvor mye hår mister man av å ta ut rastafletter (har en følelse av at halve håret har gått med!)?
- Hvorfor har ikke minibanken en generator som tar over før strømmen går og VISAkortet er inni?

Denne helgen skal jeg i tre bryllup på to dager! Tror jeg skal unne meg et utropstegn etter den setningen.

En velsignet adventstid ønskes til samtlige.

Fotografier hultertibulter

2006-11-28T19:35:00.000+01:00

Dere har snøen - jeg har blomstene!

Bedre føre var enn etter snar. Youghurt har mange gunstige melkesyrebakterier for ustabile mager og desto bedre innvirkning på psyken. Med sugerør blir jo alt så mye morsommere å spise/drikke - jeg minines gelebråket i barndommens brusdager.

Små barneføtter i slitte sko en lørdag formiddag.

Romantisk og grønt

2006-11-28T18:15:00.000+01:00

Hvem er sterkest - Aina Marie eller vannkreftene i Bujagali Falls?

Dagene flyr og desember er like rundt hjørnet. Men hvor er snøen, gløggduften og pepperkakesmaken? Kan jeg fremkalle julestemning ved hjelp av papaya, ananas og mango? Den søm prøver får se!

1. Bryllup
Vet ikke om det er med stolthet eller skam jeg skal si at jeg har adoptert den afrikanske tiden? Da det på lørdag var duket for det første bryllupet, var verken jeg eller Ingrid klare som egg. To timer før kirkeklokkene klang bega vi oss ut på sko- og veskejakt. Et minutt før bruden trakk pusten dypt inn og begynte ferden oppover kirkegulvet satte vi oss på en bodaboda for å – dra til skredderen. En time uti bryllupet ble den siste knapp sydd i og vi kunne vagge ut til taxien på nye, høyhelte (!) finsko. Sjåføren kjørte slalom i trafikkaoset og var ivrig på gassen helt til motoren plutselig sluknet. Tanken er tom. Vi, med vår vertsmor Esther i spissen, hev oss på bodabodaer.

Vel hadde jeg gått med på å kjøpe finkjole, finsko og en veske så fin at den godt kunne vært Askepotts – men når det kom til bodabodaer kan ingen på noen måte få meg til å sitte som en jente igjen – det har jeg gjort en gang for mye. Dro derfor opp min finfine ballkjole og satte meg som en gutt – stor underholdning.

Vi fikk med oss en halvtime av den to timer lange gudstjenesten og hele festen etterpå.

Perlemor
Afrikas perle – det uttrykket har fått mer dybde etter at vi på søndag tok en liten dagsutflukt til Jinja med vår venn Jeb. G R Ø N T og frodig er dette landet. Trærne tårner opp som var de en regnskog, te- og sukkerplantasjene strekker seg utover åsene og blomstene bærer blendende farger. Vi tok en kikk på ”the source of the Nile” og Bujagali Falls. Herlig å blir litt bedre kjent med landet også utenfor Kampala.

Sjuklinger
Her i forrige uke ble Ingrid liggende dehydrert og matforgiftet - og jeg måtte klare meg på egenhånd i hovedstaden. Oppdrag gjennomført – men følelsen av at noe manglet var ikke til å bli kvitt. Ingen å smile til i taxien. Ingen å vinke til når bodabodaene kjører om kapp. Ingen å snakke med på norsk. Ingen Ingrid. Tror nok det var grunnen til at magen min bestemte seg for å bli syk den også - så kunne vi i det minste holde sengen sammen.

Formen er nå tipptopp igjen, rastaflettene har sluttet å klø, oppgaven om afrikansk tid er i det minste påbegynt (Vesten har klokkene, Afrika har tiden!) og en tur til Rwanda står på timeplanen. April virker langt unna – ikke langt unna – langt unna – ikke langt unna.

Glimt

2006-11-22T05:19:00.000+01:00

Victoriasjøen.

Frokosten på LeaderShip Summiten: melkete, smultering og et egg.

Aina Marie og Ingrid - nyflettede
Kay er nybadet i Victoriasjøen
Per på en luftig bodabodatur

Frisert

2006-11-22T04:38:00.000+01:00

Hårfin blogger kaller omverdnen. over!

2006-11-22T04:05:00.000+01:00

(først en liten parentes til alle som gleder meg med kommentarer; selv om det er varmt her nede, varmer slike små ansamlinger av ord! Takk takk, tusen takk)

Bort fra alt som heter bilkø, eksos og bystøy bar det da vi satte kursen mot FOCUS sin Leader Ship Summit 2006 sent torsdag kveld forrige uke. Plassert idyllsk til ved Victoriasjøens vannkant var freden sikret fra første øyeblikk og helt fram til søndag ettermiddag. Gode talere, god lovsang på afrikansk vis, gode samtaler med studenter over store porsjoner mat som ble inntatt med hendene og morgenbad i den store innsjø. Da flertallet av ugandere ikke er svømmedyktige, ble vi fort utpekt som potensielle svømmelærere. Personlig synes jeg det var litt vanskelig å forklare hva som skal til for at hodet skal være over vann når man svømmer, så mine svømmeelever gjorde størst fremskritt under overflaten.

Vi ble satt som ledere for noen Bibel Study gruppene. Godt å få litt ansvar selv om det er en smule skummelt å skulle ta ledelsen i en gruppe på nærmere 20 personer hvis samtlige har flere år på baken enn en selv har. De sitter inne med mye bibelkunnskap, det skal være sagt. Oppholdet ved Victoriasjøen fylte opp overskuddtanken – og det er med ny iver jeg og Ingrid venter på at Makarere Universitet skal åpne igjen. Har hørt rykter om at det kan drøye til uti januar.

Men hvem lar seg vel stoppe av en streik? Ikke jeg. Ikke FOCUS. Det er nok av jern i ilden til å fylle dagene. For øyeblikket jobber vi med å lage en Bibelleseplan sammen med de andre STEM-workerne (Short Term Experience in Ministry), vi læres opp i å lytte under counselling-timene og får innføringer i hvorfor FOCUS, som er en student organisasjon, driver barnearbeid. ”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.” Det var dette med å ha omsorg for HELE mennesket 24 timer i døgnet og ikke bare under gudstjenesten på søndag! Kjenner det langt ned i magesekken og dypt inn i hjertet når det snakkes om barna som sier at lørdagene på FOCUS er en drøm som aldri blir med når realiteten møter dem utenfor portene. Mange inntrykk å fordøye.

Ellers har vi en nokså hektisk fritid for tiden. Giftig mange giftemål ligger og venter i den nærmeste framtid. På fem helger er planen at jeg (og Ingrid (og delvis Kay og Per)) skal gå i seks bryllup. Toppen av kaka er at vi er blitt spurt om å synge i to bryllup hvis begge finner sted den 9.desember. Sist gang jeg våget meg til en mikrofon med solo i tankene endte det opp med latterkrampe! Forhåpentligvis blir ”O store Gud” noe renere.

Ettersom bryllup er en finfin anledning til å være flott og fjong (hvilket er en utfordring for en som stortrives i hverdagsklær), har jeg og Ingrid tatt affære og gått til en skredder. Våre kjoler ligger for øyeblikket under nålen og resultatet er enda ikke i boks. Jeg grugleder meg til å se min kjole, den som er brun som en kakerlakk.

Når det gjelder å være fin har vi også gjort et tappert forsøk på å integrere oss med afrikanerne ved å gå til anskaffelse av rastasveis. Tre og en hal time satt vi lydige mens opptil fem flittige frisører lot fingrene flette. Som et resultat har jeg for øyeblikket 170 fletter og fem pakker løshår på hodet – det føles som en hatt. Nå kan man påstå at det er en hårfin balanse mellom å se komisk ut og ikke se ut - og vi har vel konkludert med at vi ”ikke ser verst ut”. Når det kommer til stykket skal det mye til å slå en oransje hokeysveis (jeg minnes med gru syvende klasse).

Karius hilser alle vinterkalde nordmenn og håper dere ser til å kaste noen ekstra snøballer for meg. En ting er i alle fall sikkert - jeg får ikke mark i magen av å være her nede. Over og ut!

Streik og banantall

2006-11-12T16:07:00.000+01:00

Det begynte med foreleserne. For to år siden ble de lovet et lønnspålegg som fortsatt ikke har vist seg på noens konto. Tålmodigheten tok slutt og det ble erklært streik. Tirsdag var dagen. Så var det studentene som hadde betalt i dyre dommer for en undervisning som nå uteble. Misnøye og opptøyer. Arbeidsløse i område drar nytte av situasjonene og slenger seg med på butikktyveri, vandalisering og bråk. Politiet kommer inn med tåregass og vannkanoner. Veier stenges. I dag kunne vi lese i avisa at det er planer om å stenge hele universitetsområdet. Jeg og Ingrid må smøre oss med tålmodigheten foreleserne har mistet og vente på å få begynne vårt arbeid med studentene.

St. Francis, kirken vi går i, ligger inne på universitetområdet. Etter gudstjenesten i dag og etter at utallige hender hadde blitt shaked (vi håndhilser HELE tiden her nede), kom det plutselig Isak for øre at hovedporten var stengt og at opptøyer var i vente. Vi forter oss i bilen og sikter mot den østre port. På veien passerer vi politiet der de står parat med tåregass. Under en streik noen år tilbake var det en student som ble skutt og drept av politiet. Det er ikke akkurat noen ønskelig situasjon å være mitt oppi sinnet og massesuggesjonen som finner sted. Vi kom oss trygt hjem uten noe dramatikk.

Vi lever for øyeblikket uten vann i rørene og har gjort det en snau uke. Grunnen er ukjent. Vi har vann store kanner, bruker hendene som dusjhode og har gått over til utedoen i hagen. Etter mørkets frembrudd legger jeg derfor all velvilje til og prøver å bli venn med de grandiose kakerlakkene (vi snakker størrelse på omkring en god lillefinger) som søker ly ute ved hullet i bakken. Har foreløpig bare tråkket på en, men jeg tror det holder.

Hvorfor heter Kampala Kampala? Før i hine håre dager var det området som i dage er Kampala jaktområdet for kongen når han ville knerte noen impalaer (som er en antiloperase). Ka = hos, mpala = impala. Altså, hos impalaen.

Regnet ut at jeg kommer til å spise rundt 41 kilo med bananer før 11.april.
(med utgangspunkt i at en banan veier rundt 150 gram og at det gjennomsnittlige inntaket ligger på 1,5 om dagen). Going bananas bokstavelig talt!

Vår venn Jeb inviterte oss på BBQ - pølser og bananer samt loff, cornflakes, tørrmelk, kjeks og juice. Benket på gulvet hadde vi det helt konge (eventuelt Kongo ettersom jeg er i Afrika). Før vi gikk hver til vårt rundet vi av med bønn og deling av vise ord. Det er da en kan snakke om at freden senker seg over huset.

Bruk hodet - JA

2006-11-07T21:26:00.000+01:00

Det har kommet en dame fra England hvis yrke er rådgiver. Cathrine. Herlig kvinnemenneske med et herlig tonefall. De kommende seks ukene skal hun blant annet undervise oss nordmenn og resten av STEMworkerne (Short Term Experience in Ministry) i rådgiving. I dag var første session. Stjempe stjekt, for å si det med Ingrids dialekt. Empati er evnen til å gå inni andres følelser samtidig som du klarer å se situasjonen fra utsiden (fritt gjengitt og oversatt). Vi har to ører og en munn, men målet om å lytte mer og gi færre råd er vanskelig å følge. Likefullt er det ofte løsningene vi selv har resonert oss fram til, som er mest givende å begi seg ut på. Mange gulrøtter å ta meg seg vider i livet der. Godt å bruke hodet litt.

Ryktene sier det er streik på MUK (Makarere University Kampala) og de er nok sanne. Hvordan kjenner man det på kroppen? En; møtet vi skulle på blir ikke noe av ettersom streik kan ”bli litt voldelig”. To; desto lengre bilkøer da veiene rundt universitetet er stengte. I dag brukte vi nærmere to og en halv time på å komme oss hjem. På en ”vanlig” dag tar det rundt en time.

For hver gang køen stopper opp, og det gjør den så og si hele tiden, skrur sjåføren av motoren for så å vri om nøkkelen igjen minutter senere for å kjøre en meter før han igjen lar maskineriet gå inni stillheten. Ved hver oppstart skrangler Toyota Hiaceen som en rusten blikkboks og følelsen av å være sardiner i, nettopp en, (blikk)boks forsterkes.

Vi satt i en full taxi i dag også . Jeg sier satt. For etter hvert som bilkøen så mer ut som en parkeringsplass og de andre passasjerene hadde ristet og sukket ut alt som heter tålmodighet, forsvant de en etter en til fordel for raskere fremkomstmidler (som i bena eller bodaboda). Til slutt var det bare meg, Ingrid, pengeinnkreveren (konduktøren) og sjåføren igjen. Komisk. Intet mindre. En god latter forlenger livet. (for bilder ta en tit på Ingrids blogg, link finnes HELT nederst på denne siden)

Hadde rikelig med tid til å filosofere over livets store spørsmål der jeg satt i taxien. Fant ut, etter et tids fundering, at det siste jeg vil gå til innkjøp av for øyeblikket er – hold dere fast – en nesehårfjerner. Grunnen er ingen annen enn all forurensningen jeg vasser rundt i. Trenger litt filtrering. Ettersom jeg fra barnsben av er oppdratt i trå med Blekkulfs mange slagord (Skru av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk ), vet jeg ikke helt hva godt (eventueltt vondt) jeg kan gjøre mot alle bilene som spyr ut eksos. Og dette er jo bare toppen av isberget. Jeg mener, hvor stor prosent av den blå planets biler befinner egentlig i Kampala? Verden er så stor at det er lett å bli overmannet. Vi har bare en klode!

Kom omsider fram til Bweyogerere – det var da blitt mørkt - og satte kursen mot klysen av bodabodaer som alltid står klare til oppdrag. Tøff i trynet som jeg leker at jeg er tenkte jeg med meg selv den kloke tanken: La meg for en gangs skyld prøve å sitte som en jente. Altså med begge bena på samme side. H j e l p ! Utropstegn. Klamret meg livredd fast til det tynne setet og kjente hjerte fare opp i halsen der sjåføren suste forbi den ene bodabodaen etter den andre. Det var da voldsomt til fart. Prøvde meg på et nervøst ”Not so fast” uten at det ga resultater. Og så, som om ikke jeg hadde nok bekymringer å tenke på, åpnet himmelens sluser seg. Glatt asfalt.

”Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere” (1. Peter 5,7)

Jeg er fortsatt i like hel og i live. For å si det som en ugander. Hallelu- (og så svarer alle andre:) JA.

Falt for fristelsen

2006-11-06T20:35:00.000+01:00

Dataen var i godlynnet i dag. Tar noen flere bilder i samme slengen når det funket så bra.

Ønsk velkommen: vår kjære venn flaggermusa i husmønen. Sovende oppned gjør den ingen skade.
Klesvask. Et kapittel for seg selv. Det går nok litt i rykk og napp. Da vannet er delvis fraværende, må jeg innrømme rene klær prioriteres etter både ren kropp og rene tenner. Men er det først vasket så tørker det raskt ute på snora.
Bodabodaen og Ingrid. Herlig og luftig selv om det tidvis går fort i nedoverbakkene. Det er da man prøver å ikke tenke på at man ikke har hjelm for å si det sånn. Uh! Fordelen med å ha omslagskjørt (eller bukse) er at man faktisk kan sitte som en gutt og ikke (som Ingrid gjør på bildet) som i en damesal. Ettersom vi bor litt på utsiden av byen er vi nok, som de blekansiktene vi er, blitt nokså kjente. Andre gangen vi tok en bodaboda og jeg sa at jeg skulle til Kakago sa føreren av mopeden "I know". Ikke noen gullfiskhukommelse akkurat. Ikke hver dag man skal mixe sammen pizzafyll på en kullovn på gulvet i gangen. Men smaken blir den sammen. Jammy!

Sånn er det

2006-11-06T20:06:00.000+01:00

Det kan jo være kjekt å få noe annet enn ord en gang innimellom. Utfordringen har vært å få lagt ut bilder da dette er et område datamaskinen ikke har vist seg villig til å sammarbeide. Men nå, etter å ha redusert størreslen, ser det ut til å funke.

Et bybilde. Bodaboda og trafikkaos. Syltetøy! Hadde denne planen om å spare "et lite stykke Norge" til rundt jultider. Men våre venner i pianoet og klesskapet (og i det hele tatt overalt), musene, klarte ikke vente. Og for å si det sånn så er det ikke bare sjokoladen som har blir utsatt for musespising. Jeg nevner i fleng: vårt grove mel, risgrøtposen, kjeksen og vestlandslefsepakka. Jaja, det er vel ved å gi at vi får! Typing books til den store gullmedalje. Ingrid og Kay.Herlige barn. Herlige smil.
Dette er hvor jeg og Ingrid bor. Bak røde porter (som er låst). Når vi kommer kjørende i bil (altså som passajerer) tuter vi to ganger (et hemmelig signal) før hushjelpen, Janet, kommer og åpner opp. For noen dager siden kunne jeg smykke meg med replikken " Jeg går bare ut i hagen og jogger litt". Det høres ut som en vits - men er ingen. Ble fortalt før vi dro ned her at en joggende muzungo (hviting) er som et fesjå. Hva gjør man vel ikke for å unngå å bli beglodd? Gjemmer seg bak røde murer. Lattervekkende var det uansett.

Søvnløse netter og andre prosjekter

2006-11-06T19:08:00.000+01:00

Som en trekkfugl flyr tiden sørover. Det går fort. Helgen som nå er historie bar preg av mange prosjekter.

Prosjekt 1) Norsk Aften i Sams hus
Det er ikke hver dag en dag man har fått beskjed om å lage mat til rundt 10 stykker. Lørdag er ikke en hverdag. Jentene (les: Ingrid og Aina Marie) stakk innom Shoprite (som er et noe vestlig kjøpesenter her nede) og saumfarte hyllene for pizzaingredienser, salatfyll og melk til to TOROposer med risgrøt. Da Sam ikke har stekeovn opprettet vi en pizzarute mellom hans hus og naboens (Vincent), og etter gode tre timer kunne vi boltre oss i kjente smaker. Resultatet ble godkjent av Per, som i lange tider har gått og drømt om ”THE hjemmelagede pizza”, og kan vel dermed sies å være vellykket. Oppmøtet av ugandere ble ikke like stort som først kalkulert, men de som var der smilte og sa at risgrøten smakte som dårlig kokt ris.

Prosjekt 2) Staff overnight
Lørdag natt deltok vi på det som enkelt forklart var et nattmøte. Det holdes en gang i måneden og fylles med lovsang, bibelundervisning, planlegging og bønn. Fra 21.00 (med forbehold om et afrikansk forhold til tid: kom i gang nærmere 22) til rundt 04.00. En hard kamp ble kjempet mot sandpapirtunge øyelokk og smittende gjesp. Spesielt vanskelig er det å holde seg våken når strømmen går klokka ett og det kun er en parafinlampe som lar sitt søvndyssende lys flakke omkring i rommet. Skulle gjerne skrytt på meg et gjennomført prosjekt, men sannheten er en annen. Jeg duppet av – som så mange andre. Halv tre forlot tre norske (Kay gjennomførte med gals) og en engelsk (Cathrine som skal være her i to måneder) møtet til fordel for en seng.

Prosjekt 3) Bli frisk
Beklageligvis er ikke alle skapt for rangling. Om det var den uteblivende skjønnhetssøvnen, et eller annet mystisk jeg hadde spist eller noe helt annet er usikkert – men store deler av søndagen lå jeg flat som en kvalm pannekake med hodepine på Kays seng. I dag (som er mandag) har jeg bedt 50 millioner gunstige melkesyrebakterier (ifølge IDO-FORManvisningen) ta seg en prat med tarmen og holdt meg hjemmeværende i den tro at morgendagen vil bringe en frisk Aina Marie ut av sengen. Utsiktene ser gode ut.

Prosjekt 4) Lommelyktgjemsel
For de av dere som lurer på rent praktiske ting. Temperaturen holder seg som en vanlig, norsk sommerdag. Det blir lyst rundt kvart over seks og mørkt i syv tiden. Den dystre (?) novemberfølelsen har jeg ikke sett snurten til, og i det hele tatt virker det rart at noen kan gå rundt et annet sted på kloden innpakket i mer enn noen lette klær. Ettersom den norske befolkningen nå har gått over i vintertidmodus, ligger Uganda to timer i forkant. Når vekkerklokka setter i gang å ule klokken seks, hjelper det ikke stort å tenke at klokka kun er fire hjemme. Men en kald dusj (vi snakker kald dusj eller ingen dusj) gjør underverker på en trøtt kropp. Du verden. Ellers tok jeg i dag fram sjongleringsballene fra innerst i skapet og prøvde å friske opp some skills helt til ”the power went off” og alt ble bare mørkt. Skal tro når jeg lærer meg å legge hodelykten på ET bestemt sted. Hittil har jeg måttet gå på jakt i en liten evighet med mobilen som lyskilde før jeg finner den under et eller annet. Hodelykt – gi et lite pip

Skal tro om noen trekkfugler fra Norge finner veien helt ned hit? Fugleeksperters svar tas i mot med takk (andres synsing likeså).

Åja Åja a a a

2006-10-28T19:49:00.000+02:00

Seriøst. Mer seriøst. Mest seriøst; Har valgt å dele denne bloggposten opp etter kindereggprinsippet, tre i en. Vel og vrak eller si ja takk alle deler.

1) Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Det florerer av venner her nede, de være seg tobente, firbente eller flyvende. Selv om skogens brannkonstabel, fornemme bavianer og skravlepappegøyer hittil ikke har vært i vår omgangskrets, lever vi tett opp i Ugandas yrende dyreliv. Det er kakkelakker i kjøkkenskapet, maur i vinduskarmen, blodtørstige mygg sirklende rundt min myggnetting og firfirsler krypende oppetter veggene. I går oppdaget vi sovende flaggermus i husmønen og de tidligere nevnte gnagerne i pianoet (om det er rotter eller mus er uavklart) hørte jeg i går i klesskapet. Det som overrasker meg mest er hvor fort jeg egenlig slutter å overraske meg over nye skapninger. Selv storkene, som de første dagene ble sett på med STORE øyne der de suste over trafikkaoset, er nå blitt en integrert del av Kampalas bybilde sett gjennom en nordmanns øyne. Nevnte jeg forresten naboens gale valp som finner det festelig å bite folk i tærne? Tror jeg glemte det – men altså; den stikker innom med jevne mellomrom til stor skrekk for meg og Ingrid.

2) Livet mitt i Afrika og alt jeg har å gjøre.

Jeg innser at husmor er et altfor lite anerkjent yrke etter å ha brukt store deler av dagen på å vaske klær rene for svette og rødt støv. Fra den ene baljen til den andre. Skrubbing, skylling og atter skylling – hvordan klærne får til å glinse av såpe når jeg henger dem opp på snora vet ikke jeg. Kjenner forøvrig at det er blitt vasket mer hud av hendene enn skitt fra klærne – øvelse gjør vel mester med tiden?

Vi gjorde i går stor suksess da vi disket opp med norsk middag her hjemme: tomatsuppe (med spagetti) og pannekaker. Suppa falt bokstavelig talt i smak og våre vertsforeldre ble sittende å pønske hvordan suppeposer fra TORO best kunne importeres til Uganda. Snadder.

Ellers har den siste uka på FOCUS-kontoret stort sett gått med til ”typing” av boklister. Det er en stor ressurs når fire ungdommer fra Norge har med seg fire laptopper. Vel har håndskriften tidvis vært krevende og arkene mange, men nå som digitaliseringen er i boks, blir eventuell motløshet et tilbakelagt kapittel. Framtiden på universitetet virker lys og lovende (samt en smule skummel, det skal være sagt).

3) Barna i Afrika og alt de har å gjøre.

De finnes i Afrika – barna hvis framtidsutsikter er heller dårlige. I Uganda regner man med at halvparten av befolkningen er mellom 0 og 14 år. Av og til undres jeg på hva som egentlig må til for å tine en kald nordmann. Jeg lurer på hvor det brennende engasjementet mitt gjemmer seg der jeg går forbi - hvor treg reaksjonsevne er det mulig å få?

Riktignok er hovedvisjonene til FOCUS å ”gjøre Jesus kjent på skoler og universitet så han blir trodd, elsket og etterfulgt”, likefullt har de latt det holistiske menneskesynet fått konsekvenser og tatt nøden i området til etterretning. Hver lørdag fylles FOCUS arealet med levende latter og lek – det er barna som inntar området. Kapasiteten når det gjelder antall unger ligger på 300, men av mangel på sponsorer er det rundt 150 som er en del av prosjektet på det nåværende tidspunktet – en god halvpart kommer hver lørdag for å lære, leke og ete. Deler av staben som har ansvaret for prosjektet gikk selv en gang rundt i uniform en lørdag. De vet hvor mye det betyr – mer enn jeg kan ane.

Det er smilene jeg ser, småkranglene dem i mellom om hvem sin tur det egentlig er til å hoppe strikk. Jeg hører dem hive etter pusten etter å ha lekt sisten. Jeg kjenner dem klemme. Men bak alt sammen. Sanser jeg matlysten som får dem til å skule på poshoen som ligger igjen på tallerkenen min? Leser jeg mellom skolissene på det slitte fottøyet. Skjønner jeg at livet ikke en dans på palmeblader men en kamp utenfor FOCUS sine porter?

Det er godt å være med på å gi en flik av en hverdag til de som ingen har. Det er godt å se at noen ikke lar seg overmanne av håpløsheten, men går sammen om å bli mannssterke mot nød og fattigdom.

Alle, alle vil vi ha med... var det ikke sånn?

Et vandrene museums hverdag

2006-10-23T17:11:00.000+02:00

Kan jeg tegne et bybilde med ord? Fremkalle lukter med bokstaver og visualisere levende mennesker gjennom setninger?

En mann med tre dressjakker dulter borti meg der jeg går og knuger på min beige veske som, sammen med de svarte sandalene, har begynt å adoptere sandens rustrøde farge. Han vil nok selge dem – dressjakkene altså, men jeg er allerede to skritt avgårde før han rekker å åpne munnen.

Det lukter mais, popcorn og beis fra nymalte køyesenger utstilt hos en av gatens mange møbelbutikker. I nabobutikken er det kister som snekres. Bananer bæres i en kurv på hodet, en geit hopper roter i et søppelberg, MTNs (telefonselskap) lett gjengkjennelige, gule ”kiosker” lyser opp i bybildet og en taxi med typiske lyseblå striper tuter spørrende. Konduktøren sitter klar til å åpne skyvedøra ”Do I need a lift?” Jeg føler meg som et vandrende museum, en offentlig eiendom kalt muzungu. Men det er kanskje ikke så rart at en kritthvit nordmann skaper litt oppstyr?

Jeg og Ingrid øver oss på å ikke se altfor ”lost” ut når vi skal ta taxi hjem. Vi bor rundt en time unna – i Bweyogerere. Da mørkets frembrudd er relativt tidlig her nede (rundt 19.30) er det ikke alltid like lett å rekke hjem i dagslys. I teorien tar hver taxi max 15 mennesker, men i går var vi rundt 20 individer (men da har jeg regnet med en høne). Trafikken i seg selv er en kunst. Det er visst en radiokanal som har utlovet en premie på en million ugandiske shilling til den som klarer å oppdrive en vei uten hull. Ingen har hittil fått fingrene i de pengene. Når det gjelder bilbelte for passasjerer i baksetet er det få som tenker som det en nødvendighet – hittil vet jeg bare om fire nordmenn som tar det på av ren rutine.

Artige samtaler rundt bordet mens vi sitter og spiser chapati, ris, bønner og kjøtt. Det er ikke alle som har betalt tre kuer og seks geiter for kona si! Det har Isak. Eller betalt og betalt fru Blom, kan hende bedre å si at det er en måte verdsetter sin kommende kone på. En god latter fikk vi oss også når det viste seg at alder er et lite tabuområde her nede – kanskje ikke så rart da at jeg var den eneste som nevnte på mine år da vi hadde bli-kjent-runde med deler av staben.

På lørdag leker vi med barn og deltar i timer hvor alt fra Bibelen til gutt-jente forhold blir tatt opp. I friminuttene gir ivrige unger oss en kjapp gjennomgang av en leks regler – på flytende luganda (stammespråk). Ikke alltid like lett å vite hva som egenlig er lov, men du verden så mye en kan få sagt med kroppsspråk.

Søndag var vi på gudstjeneste i St. Francis Church. Trøkket under sangene kan vanskelig sammenlignes med Norge. Hele kirken står under sangene. Hele kirken klapper. Hele kirken synger av full hals – utrolig. Som førstegangsbesøkende blir en bedt om å vinke så de som sitter nærmest kan få ønsket deg velkommen i kirken. Vi dro i kirken klokka elleve – da hadde det allerede vært to gudstjenester allerede. U t r o l i g.

By the way: ja, det stemmer at kommentarer på bloggen min gjør meg glad. Jeg er lett å glede.

2006-10-19T16:04:00.000+02:00

Ingrid og Benji leker med bokstavkort.

2006-10-19T15:35:00.000+02:00

Guesthouse. Matoke inn. Her tilbrakte vi vaare forste netter. Myggnetting.

Hvordan skrelle en banan som skal kokes og blir til matoke (smaker noe alla potetstappe)?
Soloppgang paa flytur fra Torp (Sandefjord) til Amsterdam.

Frika i Afrika (ordspill uten videre mening)

2006-10-19T15:33:00.000+02:00

Syv dager på baken i Uganda. Det er onsdag.

Vi, dvs. Ingrid og jeg, leker til den store gullmedalje med vår nye lillebror på to år – Benjamin. Han er proppfull av energi enten det er morgen eller kveld. Enten det gjelder kortspill eller ren herjing. Bærer på en hemmelig visjon om å lære ham noen norske fraser før utgangen av april, og allerede har han fattet cluet bak ”borte – tittit” – stort potensial i den gutten.

Stadig overraskes jeg over hvor mange hyggelige mennesker det er mulig å få plass til i ett og samme land. Det er som om vi møter på dem overalt. I går var vi på middag hos Vincent (general sekretæren i FOCUS Uganda) og frue pluss barn. Fantastiske mennesker, fantastisk mat, fantastisk mye latter rundt bordet. Da vi tidligere på dagen var en tur innom den norske ambassaden for å registrere oss, var plutselig deler av den varme inkluderingen forsvunnet. Som om det ble satt to streker under kulturforskjellen når det gjelder gjestfrihet. Men vi fikk da lest litt norske aviser – fra mai.

Det er flott å oppleve forholdet mange har til kristendommen her nede. Takk, bønn og lovprisning tas med i hverdagen sågar som i kirken på søndagen. For en statskirkegjenger i Norge kan det tidvis bli mye Halleluja, Amen og Bless the Lord – men det jeg sitter igjen med er likefullt noe som på mange måter drukner i den norske overfloden og materialismen. Vi har mange ting, men ofte ikke tid. Å kjenne på freden som senker seg over huset, når vi, sammen med Isak og Ester, ber for kvelden er gratis –men forekommer meg likevel å være av større verdi.

Afrikansk tid er noe vi opplever både på kropp og tålmodighet. De ti minuttene som blir til to timer, Middagen som blir en time forsinket. Møtet som starter litt når menneskene kommer. Makter fortsatt å ta det med stoisk ro og et muntert smil (det er jo tross alt ingenting som egentlig haster) – men fortsatt har vi bare en spinkel uke i Afrika på samvittigheten. Ble fortalt at man faktisk får bot dersom man som brud eller brudgom kommer for seint til sitt eget bryllup!

Verdens forskjeller kommer tettere på her nede. Det er vanskelig å øyne rettferdighet når en liten gutt i slitte klær roper ” Bye Mozongo” etter deg fra sitt hjem i slummen. Det blir så ovenfra og ned der vi går med kameraer rundt halsen, penger i banken og en fremtid foran oss. Kjennes nesten litt som en skam å være hvit og rik. Mens man her på mange områder deler det som en har til rådighet, knuger vi ofte i Norge på de godene vi har fått. Tenkt så heldig å trossalt kunne ha velferdsstatens fallskjerm på ryggen når livet butter i mot! Hva gjør vel slumboer uten forsikring og særlig penger dersom sykdommen melder seg? Og hvordan er det mulig å overleve av å drive en butikk hvis varer er spredt ut på et lite teppe og helt sikkert hadde fått plass i èn plastikkpose?

I dag, som er vår ”day off”, har Janet (kombinert hushjelp, barnepasser og strålende jente) gitt oss en leksjon i hvordan vaske klær i kaldt såpevann – en lifeskill jeg som nordmann har gått glipp av. I løpet av de neste ukene skal vi dessuten lære å ta ”taxi” (en liten minibuss hvor det er plass til alle og en til) og bodaboda (liten motorsykkeltaxi med plass til passasjer bak). For å komme oss fra FOCUSkontoret og hjem må jeg og Ingrid nemlig ta to taxier og en bodaboda. Det blir artig.

Jeg hadde lenge før avreise forberedt meg på å ikke føle tangenter på et halvt år– men hva er det ikke som står midt i stua her hjemme (jeg tillater meg å kalle det hjem) – ET PIANO. For godt til å være sant! I dag har det kommet en pianoreparatør for å reparere det rottene har gnaget i stykker. Har allerede lovet bort pianotimer til Isak og Ester.

By the way er jeg blitt hetende Marie her nede ettersom flertallet faar kroll paa tunga av aa prove seg paa Aina.

A bit in English:

How to describe the hostility we experience here? I find it hard. It amazes me in so many ways. Today, we have a day off just to relax a bit, still, as me and Ingrid live with this wonderful (truly wonderful) hostfamily, we play a lot with our new brother Benjamin (2 years).

In many ways the world’s differences become more visible as we live down here. To see how people manages their everyday lives living in a slum area are impressing but at the same time sad. As we pass children who shout ” Bye Mozongo”, I almost feel like being a famous person. Still I do not feel proud of being rich and white. Not at all.

We are still trying to adjust to the African time – it’s actually quite fun. To find the right taxi is still a challenge, but as time pass I guess we will become more familiar with both the name of places and prices, this making it easier. The food is different (and more often warm), but I like it (at leat most of the time).

I guess we will make a schedule the coming days/week sorting out when to work at the university (Makarere), when to play with the children and when to study/work with other things. We joined this meeting for care group (that’s almost like a Biblestudy group) leaders on Monday. It was great and I’m really looking forward to start working.

Hope you all are doing well!

I Afrikas perle

2006-10-16T11:35:00.000+02:00

Forrige tirsdag: forlater Kajas hus rundt halv fire. Setter kursen mot Torp og Sandefjord. Deretter Amsterdam. Deretter Entebbe, Uganda.

Nesten en uke siden dette- selv om det foles som en evighet da dagene fylles til randen med inntrykk. Vi er mostly welcomed overalt hvor vi kommer og menneskefrykten forsvinner i det store, vennlige smil sprekker opp i den ene ansiktet etter det andre. Ettersom min tid paa internett er kort skal jeg uttrykke meg i korthet.

Bodde forst pa et guesthouse. Ble derfra forflyttet til Sam (vaar kontatkpersons) hus. Det viser seg at der det er husrom er det hjerterom - i gar flyttet jeg og Ingrid til en vertsfamilie som er ubeskrivelig koselige (Isak og Ester med toaringen Benjamin( en herlig, liten propell forovrig)). For a si det som en ekte ugander: I feel blessed. Amen. Hallelu JA.

Strommen er av og paa som den lyster. Trafikksyltettoyet (jam) er en del av hverdagen. Det er varmt. Vi driver aa over oss opp paa aa vaere talmodige. Jeg tror Hakuna matata er et passende motto. Har deltatt paa bonnedag med FOCUS-staben og lekt til den store gullmedalje sammen med ugandiske barn (barneprosjektet, lordag). Jeg storkoser meg med maten, men fordoyelsessystemet har bedt om en tilvenningsfase. Overalt hvor vi gaar ropes det Mosongo (hvitt menneske) etter oss, og jeg faar tidvis folelsen av aa vaere meget beromt (uten at det egentlig er en saerlig god folelse).

Konkusjon dras her da tiden renner ut: jeg har det bra. Ser fram til aa bli bedre kjent med omgivelsene, menneskene og arbeidet vi skal gjore. Haaper alt star bra til hjemme.

Briefly in English.
I'm having a great time so far in Uganda. New impressions every minute, still everyone tells us that we are mostly welcomed. My hostfamily couldn't have been better. Really - they are wonderful. Guess there will be time to update more later.

Alarmen går, hør alarmen går!

2006-10-02T17:49:00.000+02:00

Det er ikke alle forunt å bli vekket opp av en skrikende brannalarm kvart på fire - nattestid. For så å, med hjerte i halsen og noen litt varmere klær en pysj hurtig inntullet rundt en søvnig kropp, hive seg på dør.

Eller gjør jeg det?

Kjenner at mitt "ulv-ulv-forhold-til-brannalarmer" begynner å bekymre meg en smule. Selvfølgelig går jeg hurtig ut, men jeg løper ikke. Dessuten tar jeg meg tid til å låse døra! Ute lyser brannbilens blålys opp nattemørke på en uhyggelig måte, og en noe forvirret brannmann ikledd røykdykkerutstyr setter seg inn igjen i den røde bilen.

Det er ikke alle forunt å nok en gang oppdage at det bare var en teknisk feil uten røyk og ild. Heldigvis.

På tampen

2006-09-28T17:06:00.000+02:00

I går fikk vi utdelt veiledende pakkeliste, flybiletter og (for min del) en liten porsjon reisefeber.

I dag ble de siste sprøyter satt og prinsessenett (les: myggnett) kjøpt - det nærmer seg slutten på et høstkurs og starten på en praksisperiode.

Men; først litt høst. Først litt mer latter, litt mer Fantasi om kveldene, litt mer pensumlesing i de grønne sofaene. Enda en fruktpause. Enda en morgenjogg etterfulgt av bading i sjøen. Enda en kveld hvor klokka på mobilen for lengst har passert det som kalles "fornuftig leggetid".

Enda litt mer av det som gir verdifullt overskudd til utreise.

Kortspill i basecampen

2006-09-21T22:57:00.000+02:00

Du trodde kanskje ikke det var mulig å lære noe om kultursjokk og kommunikasjon gjennom kortspill - men det er det altså. De to siste undervisningsdagene har aktiviteten i timene vært større/lengre enn forelesningene. Gjennom forvirrende regler, puslespill i fellesskap med munnkurv og "gruppepsykologi" når det gjelder deling av bekymringer, har vi fylt opp ryggsekkene og hjernen med ting som vil vise seg nyttige på praksisstedet. For å si det sånn - har du følelsessvingninger som en tenåring, hodepine i fire uker og isolerer deg med mp3 -spiller, så skal du ikke se bort i fra et det er et lite kultursjokk som har sneket seg med i bagasjen. Men utfordringer er til for å takles og vokses på - det gjelder bare å ikke drukne in "the comfort zone".

Faith and Mind (eller Tro og Tanke kveld som vi ville sagt på godt norsk) er givende. Ikke kun fordi vi fores opp på vestlandslefser og kaffe, men rett og slett fordi "Gud og sånn" er samtaletema som er verdt en prat.

Dessuten vil min mac snart arrive og hva annet kan jeg si en Halleluja for det? Ingen andre forslag ser ut til å appear, derfor: Halleluja!

Jeg innser at jeg er så språkforvirret at en tur til sengen ville vært fordelaktig. Still, the question is om jeg kommer til å klare å pass by peisestua. Tiden will show!

Fortellende bilder

2006-09-21T22:01:00.000+02:00

Her visualiseres noen mer eller mindre daglige hendelser etter at et nytt digitalt speilreflekskamera slo seg til blant eiendelene mine (flaks for meg). Toppen av et isberg med gode minner.

Tais facer realitetene og tar seg en tur ned på vaskerommet - til tross for at hennes vaskedag tilhører historiebøkene (det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse (men hun hadde spurt!))
Marte gjør mer eller mindre villig sin duty - hybelkaninene jages på dør og dør.
"Hald Kjeft", for uteforstående; koret på Hald, skal opptre under "Verden i Mandal". Guttestemmen tørrtrenes med Andreas på piano.
Kristina og Per i dyp konsentrasjon over armbåndknytting.
Hvem blir ikke som barn igjen når Erick finner frem armbåndsakene?
Camilla og Aina Marie sitt mer eller mindre ryddige rom. vår form for rengjøring er å feie over rommet med et blikk!
Paulette hadde en gang fletter. Helt til hun, en sen kveld, ble overrumplet av en gjeng utflettere!

Neat og Aina Marie lager kveldsmat og tar oppvasken med radioen på full styrke og med et smil om munnen!

På Oslotur for å besøke organinsasjonen (NKSS). Fire "kjipinger" tok bussen hjem klokken tre - overraskende langt mellom Oslo og Mandal for en som har bodd store deler av livet mer eller mindre "i nærheten" av hovedstaden. Sue, Robert og Tais.

Stillestående smaksløker

2006-09-16T19:55:00.000+02:00

Om fire uker er alt snudd på hodet.

Nå sitter jeg her foran datamaskinen i et norskt hjem med visshet om at brødboksen i naborommet inneholder grovbrød og at det finnes god, gammeldags brunost i kjøleskapet. Jeg vet at strømtilførselen er jevn og pålitelig. Jeg har ikke et fnugg av problemer med å gjøre meg forstått i samtale med andre beboere i dette relativt kalde landet. Avisene er velkjente. Drikkevannet tappes rett fra springen. Den velvante luksusen når meg til godt over låret. Jeg sitter her og er i grunnen hjemme.

Den som har begge beina på jorda står stille, sier et gammelt regnskogordtak.

Om en måned. Eller for å være mer nøyaktig; om 24 dager befinner alt dette vante og velkjente der det er den dag i dag, men jeg. Jeg har forflyttet meg til en mer sørlig breddegrad. Ut av komfortsonen bærer det med fly først til Amsterdam og videre til Uganda. Det nærmer seg med stormskritt.

Sam, eller Samuel, fra Uganda var på besøk her forleden. Han foret oss med informasjon av ulikt kaliber. Per og Kay er forflyttet til hovedstaden og antallet Haldstudenter i Kampala er dermed fordoblet fra bare å være Ingrid og meg til å bli Ingrid, meg, Per og Kay. I tillegg kunne han informere oss om at vi kommer til å jobbe på hvert vårt universitet, så med unntak av lørdagene - da vi sammen skal vie vår tid til slumbarn (barn mellom 2-24 år) - kommer vi stort sett jobbe hver for oss, riktignok i samarbeid med andre "ikke-nordmenn". Det er helt sikkert både fordeler å ulemper ved det, men ettersom jeg uansett kommer til å måtte face situasjonen ser jeg ingen grunn til å skulle fokusere på annet enn de positive konsekvensene for øyeblikket. Forhåpentligvis gir dette oss muligheten til å lære desto mer om Uganda og lære menneskene der nede enda bedre å kjenne.

Undervisningen er variert og relevant. Hvordan møte og takle barn som er i vanskelige situasjoner? Hvordan formidle erfaringene og opplevelsene gjennom bilder, ord og foredrag? Hvordan står det til med CHRISC i Sør-Afrika? Hva tenker vi om nådegaver? Og så videre og så videre. Mye kunnskap som pakkes ned i små nistepakker som vil vise seg nyttige de neste seks månedene.

Men uansett hvor mange nistepakker vi tar med i bagasjen er det sikkert at vi kommer til å måtte smake på de lokale rettene. Det blir en utfordring både for gane og mage. Forhåpentligvis kommer vi hjem med erfarne smaksløker.

Bildesession

2006-09-02T20:13:00.000+02:00

Et bilde sier mer enn tusen ord. Likevel velger jeg å skrive noen utfyllende kommentarer for å gjøre det hele fullkomment. Noen glimt fra flott hverdager.

Sandvolleyball på stranda en av de første dagene. Pet, Salome, Milly, Marte, Gillian.

Milly fra Kenya øver opp sykkelferdighetene med god hjelp fra Eivind.

Salsadansetimer med Dino i "the great hall"

Daniel klimprer strenger på bussen mot Hynnekleiv (teambuldinghelg).

Teambuldingaktivitet på Hynnekleiv. Pass opp for krokodillene på grusbanen.

Gloseøving ved kveldsmaten. Miriam og Ingelill. Teambuldingsoppgave: stoler du nok på teamet ditt til å la all kontroll gå?

Kenyansk bursdagsfeiring av Daniel. Smøres inn med syltetøy, melk og vann - så blir den i alle fall minnerik.

Kiki Kafi

2006-08-29T16:46:00.000+02:00

Eller "hei" som en ville sagt på godt norsk

Utreisen rykker stadig nærmere, men selv om det hele fortsatt står for meg som noe nokså uvirkelig, virkeliggjøres alt når vaksiner settes og undervisningsopplegget ruller videre. Tre sprøyter er tatt hittil og to står igjen. I tillegg kommer malariabeskyttelse i ulike variasjoner - det være seg myggnett, tabeletter elller myggspray til kropp og klær. Hovedregelen er å opptre med varsomhet med tanke på mat : skyll, skrell, stek og styr unna risker.

Uganda "personifiseres" gjennom landinformasjon og er ikke lengre en del av det store fattige landet "Afrika". Mine ugandiske medstudenter har fram til nå beskrevet Kampala, dvs. hovedstaden, som en "crowded" by hvor bananer av ulikt kaliber florerer. Jeg skjønner at kultursjokk nok ikke er til å unngå, men innser nok neppe rekkevidden av utfordringne som, i følge erfarne lærere og lærebøker, vil komme. Foreløpig følger jeg filosofien til Timon og Pumba, spiser brasiliansk sjokolade over norske-svenske/brasilianske-argentinskevitser og forestiller meg reaksjonen til sørkandidatene den dagen årets første snøfall finner sted.

Eller for å si det på swahili: Hakuna matata!

En sommerfugl på øverste trappetrinn

2006-08-18T20:03:00.000+02:00

Mitt første skriv på min første blogg. Det er august, Hald og internasjonalt miljø idyllisk plassert i Mandal - en sørlandsperle av de få (sett fra en fersk "mandaling" sitt stådsted). Min visjon er å gjøre dette til et sted der kjente og kjære (eventuelt ukjente og mindre kjære) kan holde seg oppdatert på mine sysler både her i hjemlandet og i det (på det nåværende tidspunkt) heller ukjente Uganda. Banalt sagt en publisering av det som ellers ville ta form som fellesmailer.

Well; litt over to døgn har jeg nå befunnet meg her. Dagene fylles med stadig nye navn, undervisning, samtaler på mer eller mindre flytende engelsk og smil. Gjesper mer enn vanlig, men tar det som et godt tegn da sosiale aktiviteter til en viss grad prioriteres forann søvn. Ser med spente sommerfugler på de framtidige 6-7 ukene, skjønt disse sommerfuglene er som ingenting å regne sammenlignet med Ugandasommerfugler. 6 måneder i Øst-Afrika ligger foran meg. Verden ligger for mine føtter (føles det som!). En god magefølelse selv om det ikke helt har gått opp for en stakkars 19-åring enda at hun for en 6 månders periode skal forlate brunost og bunad. Jeg står på trappene til et år fylt til randen av erfaringer og utfordringer. Du store verden! For verden er stor og jeg er mindre enn liten.

Lirker av meg klisjeer som sannsynligvis vil vise seg sanne.
Men sånn er det når sommerfugler danser i magen.