mandag, oktober 23, 2006

Et vandrene museums hverdag

Kan jeg tegne et bybilde med ord? Fremkalle lukter med bokstaver og visualisere levende mennesker gjennom setninger?

En mann med tre dressjakker dulter borti meg der jeg går og knuger på min beige veske som, sammen med de svarte sandalene, har begynt å adoptere sandens rustrøde farge. Han vil nok selge dem – dressjakkene altså, men jeg er allerede to skritt avgårde før han rekker å åpne munnen.

Det lukter mais, popcorn og beis fra nymalte køyesenger utstilt hos en av gatens mange møbelbutikker. I nabobutikken er det kister som snekres. Bananer bæres i en kurv på hodet, en geit hopper roter i et søppelberg, MTNs (telefonselskap) lett gjengkjennelige, gule ”kiosker” lyser opp i bybildet og en taxi med typiske lyseblå striper tuter spørrende. Konduktøren sitter klar til å åpne skyvedøra ”Do I need a lift?” Jeg føler meg som et vandrende museum, en offentlig eiendom kalt muzungu. Men det er kanskje ikke så rart at en kritthvit nordmann skaper litt oppstyr?

Jeg og Ingrid øver oss på å ikke se altfor ”lost” ut når vi skal ta taxi hjem. Vi bor rundt en time unna – i Bweyogerere. Da mørkets frembrudd er relativt tidlig her nede (rundt 19.30) er det ikke alltid like lett å rekke hjem i dagslys. I teorien tar hver taxi max 15 mennesker, men i går var vi rundt 20 individer (men da har jeg regnet med en høne). Trafikken i seg selv er en kunst. Det er visst en radiokanal som har utlovet en premie på en million ugandiske shilling til den som klarer å oppdrive en vei uten hull. Ingen har hittil fått fingrene i de pengene. Når det gjelder bilbelte for passasjerer i baksetet er det få som tenker som det en nødvendighet – hittil vet jeg bare om fire nordmenn som tar det på av ren rutine.

Artige samtaler rundt bordet mens vi sitter og spiser chapati, ris, bønner og kjøtt. Det er ikke alle som har betalt tre kuer og seks geiter for kona si! Det har Isak. Eller betalt og betalt fru Blom, kan hende bedre å si at det er en måte verdsetter sin kommende kone på. En god latter fikk vi oss også når det viste seg at alder er et lite tabuområde her nede – kanskje ikke så rart da at jeg var den eneste som nevnte på mine år da vi hadde bli-kjent-runde med deler av staben.

På lørdag leker vi med barn og deltar i timer hvor alt fra Bibelen til gutt-jente forhold blir tatt opp. I friminuttene gir ivrige unger oss en kjapp gjennomgang av en leks regler – på flytende luganda (stammespråk). Ikke alltid like lett å vite hva som egenlig er lov, men du verden så mye en kan få sagt med kroppsspråk.

Søndag var vi på gudstjeneste i St. Francis Church. Trøkket under sangene kan vanskelig sammenlignes med Norge. Hele kirken står under sangene. Hele kirken klapper. Hele kirken synger av full hals – utrolig. Som førstegangsbesøkende blir en bedt om å vinke så de som sitter nærmest kan få ønsket deg velkommen i kirken. Vi dro i kirken klokka elleve – da hadde det allerede vært to gudstjenester allerede. U t r o l i g.

By the way: ja, det stemmer at kommentarer på bloggen min gjør meg glad. Jeg er lett å glede.

9 kommentarer:

taisotsubo sa...

Hi Aina!!
I´m missing you too. I saw you in Hald´s folders..it´s very nice!!
I´m enjoying Oslo, but still missing Hald...
Tais

Hanne sa...

Heisann Aina Marie!!

Gjett hvem som har "funnet" bloggen din..??! Kjempe gøy å følge med på livet ditt der nede! Ikke helt som et vanlig studentliv i Norge...Håper du fortsatt får det toppers i Uganda!

Klem fra Hanne

UTE avdelingen sa...

Hei du vandrende museum :-)

Enda en gang strever jeg litt med å få lagt til kommentar på bloggen din. Har allerede skrevet en lang hilsen til deg, men så mister jeg alt. Jeg lærer helt sikkert etter hvert, dessuten er det jo så hyggelig å skrive til deg at det slett ikke gjør noe å skrive to ganger.

Tenk om jeg hadde kunnet krabbe gjennom "nettet" - om enn bare noen timer. Da kunne jeg virkelig lukte, høre og se de sterke inntrykk fra by, lørdager med barna og middag med familien. Eller gudstjenesten på søndag - skulle gitt mye for å få være med deg der. Ikke kan jeg krabbe gjennom nettet, men det er jo slett ikke så langt unna det vi driver med. Jeg lever med deg, og du skriver så både luktesans, syn og hørsel blir beveget.

Her lever jeg for dere barna. Var i klatreveggen nede i Skjærgårdshallen med Randi i går. Hun frydet seg og var i toppen tre ganger. Søndag var Hans Peder, 2v og jeg nede i Kragerø for å hente henne hjem fra korfestival. Der fikk vi høre og se godt over 1000 barn som sang så det jomet i hallen. Vi satt på gulvet (det var nemlig stappfullt) like ved der Randi sto - hun STRÅLTE og gav ALT !! Det var så stort, omtrent som gudstjeneste-sangen du beskriver kanskje.

Ellers skal jeg prøve å få tatt bilde av noe av kunsten jeg har laget på verkstedet, og få lagt det ut på bloggen min. Når jeg får til det kan du se litt av det jeg jobber med også.

Kjempeglad i deg !! Gleder meg til mye god skivekontakt i de kommende måneder.

Varme klemmer fra Langesund og Kajaqen

Ragnhild sa...

Hei Aina!:)
utruli arti å lese d du skrive!du skrive so levande, at ej nesten føle ej e der nede me dej når ej lese!:p
høyrast ut som dåkke he d bra=)so utruli forskjellig frå oss her i brasil...ønske dej alt godt!gud velsigne dej!=)klem frå - hagi -

UTE avdelingen sa...

hei Aina Marie :-)

Vet ikke om du har blogg adressa mi. Vet jo ikke om den en noe for deg heller, men det velger du jo selv.

http://kajaqen.blogspot.com/

Stor klem fra Kaja

Marte sa...

Aiiiiina? husker du meg? På andre siden av verden og tenker på deg!
Vi va i slummen i dag, en såkalt favela. Skummelt, annerledes og viktig.
E har oppdatert bloggen min;) Gla i d!! :)

Stine sa...

Heeei Aina!Eller skal jeg si Marie?Syns igrunnen det er litt merkelig aa si bare Marie, saa jeg tror jeg sier Aina Marie!Hehe..Saa morro aa lese det du skriver paa bloggen din,du skriver saa bra og beskrivende at jeg nesten foeler jeg opplever det jeg ogsaa.Tror det er ganske annerledes enn det jeg opplever her i Peru, selv om moetet med fattigdommen blir litt av det samme.Gleder meg allerede til vi alle sammen kommer hjem igjen og skal dele opplevelser,erfaringer og oppdagelser:)

Hoeres ut som du har det topp,det er godt!Spennende aa lese om dine opplevelser!Merkelig saa fort tiden gaar,syns det var akkurat at vi satt i spisesalen paa Hald og knytta armebaand!!!;)

Gud velsigne deg Aina Marie!:)

Stor klem fra Stinemor i Peru :D

Marianne sa...

Du e god! Godt aa se at du trives. Trives videre, og kos deg som museum. Det gjoer i alle fall eg!

Anonym sa...

hei Aina marie:)
Nå sitter søstra di å skriver til deg i krogshavn....:D Her har det sludda og det er mørkt:P skal hilse fra Bestemor og bestefar og Ingunn! klemmer fra oss:D