Konferanserefleksjoner

Jeg setter meg for å skrive en blogg, men blir grepet av valgets kvaler. For hva skal broderes i ord?
- møte med sped- og småbarna på Sanyo baby’s Home som er funnet forlatt og forkastet i alt fra søppelbøtter til under en busk hvis yngste nurk var knapt en uke.
- det karismatiske møtet under en palme og i lyset fra tusenvis av stjerner da Ingrid og jeg ble presentert som ivrige misjonærer!
- undervisningen min på barneprosjektet

Men nei, alt som skjer mellom blogglinjene får spares til jeg har landet trygt på norsk landjord om snaue to uker. Denne bloggen skal vies til konferansen som satte tanker i sving selv om den var så fin og profesjonell at Ingrid fikk latterkrampe; The 5th Afircan Conference on Child Abuse and Neglect.


Mellom menn i skjorte og slips smyger jeg meg frem i skjørt og på høyhelte sko (Aina Marie i høyhelte sko tenker du kanskje, og det på en helt vanlig tirsdag – men for å si det sånn, kleskodene i Kampala har ikke akkurat forandret meg til en bushkvinne!). Et meget fancy navneskilt avslører at mitt navn og over skulderen henger konferansens skulderveske hvis innhold blant annet er en middagsinvitasjon der Ugandas president Museveni er æresgjest (dessverre dukket han ikke opp). Save the children (Redd barna) er her. UNICEF er her. Fredskorpset. ANPPCAN. Og så Aina Marie og Ingrid som ler og må smile når en dame spør om vi fortsatt holder på med mastergraden. ”Tja”, sier vi, drar på det og ror oss bort fra hele temaet om alder.

Vel er det artig å trippe rundt på høye heler, få en ny pen hver dag og se voksen ut over en kaffekopp, men konferansen setter også tanker i sving. Tanker som, hvis de blir skrevet på en blogg, fort lyder klisjéaktige og veslevoksne. Tanker som en helst skal tenke selv. Ha meg likevel unnskyldt når denne bloggen ender med en liten moral, eller skal jeg si tankevekker.

Livet er en gave.
Hver dag en ny pakke.
40 barn dør i timen av HIV/AIDS.
Hvordan bruker jeg denne gaven?
Pakker jeg den opp?

Håp er livets næring. Mangel på håp er kvelende. Det ondes problem er at jeg er lysets barn og tjener.

Grilla

Aina Marie og Per spiser kjott paa FOCUS sitt nyamachoma (=grillparty).

Med nesa nordover

Det er innsekter overalt. En bille i sofaen gjør tilnærmelser jeg slettes ikke liker, myggen tørster etter mitt blod, et ensomt, lite kadaver har endt sine insektdager i sluket og en liten mark med vinger kjemper tappert sin dødskamp i kyllingsausen på tallerkenen min. Jeg ser stygt på kakerlakken i dusjen helt til den spurter av gårde.

Vi er i Lira, Nord Uganda. Nord Uganda med en blodig historie. Med FN biler og World Food Program trailere på veiene. Med flyktningleirer et steinkast unna og en sprø stamme, i følge Monica som hostet oss, hvis kultur er å stjele kuer etter å ha drept gjeteren. ”Senest i forrige uke...”, sier hun. ”Huff og huff ,”sier jeg og søker med blikket etter gaffelen som slettes ikke er der.

Vi er i Lira for å inspirere og motivere våre medarbeidere i Nord. Aina Marie, Kay, Faith, Eddie, Brian og Michael. Det snakkes om KRA (Key Result Areas) for FATT (Focus Associate Trainer’s Team) medlemmene i Lira, det holdes andakter, fortelles om Bibelstudieteknikker og spises lunsj i en stråhytte som er overraskende kjølig hvis man tar varmen utenfor i betraktning.

Monica forteller om barna i Afrika mens vi spiser kveldsmat. Barn som blir kidnappet for å hjernevaskes til soldater. ”Drikk din fars blod”. ”Drep din mor”. Stigmatisering av HIV/AIDS barn. Desperat prostitusjon i flyktningleirer. Et hjerteløst løp for livet i skuddregn og en lillebror som blir liggende igjen. Såret.

Tenk på barna i Afrika. Hvis du klarer. For meg blir det for mye. For uvirkelig og sterkt. For fjernt – selv når jeg sitter rundt et middagsbord og vet at like nedi gata ligger barna og skal tilbringe nok en kald natt på en hard pappeskebit.

Det er mørkt ute. Det var det lyset som ikke skal settes under bøtta, tenker jeg og kryper under myggnettingen. Madrassen er myk.

Redningsvestminner fra em baattur paa Vioctoriasjoen paa vei til en sjimpanseooy. Ingrid og Aina Marie.

Kay huker seg ut av en straahytte.

Sisten!

Lenge leve barndommen! Et bloggens kjedebrev er oppfunnet. Tikk takk Stine.

"Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Seks rare ting om meg selv
1) Jeg har aldri doogna (dersom det regnes som rart)
2) I syvende klasse mistet jeg alt som heter vett i topplokket og byttet ut mitt lange, fine (toor jeg paastaa) haar med kort oransje hokeysveis. Som jeg hater de bildene
3) Jeg sover med oynene paa glott (har jeg blitt fortalt)
4) Jeg elsker aa vaske biler (det gir meg ro i sjelen)
5) Jeg har en liten drom om aa bestige mount everest paa min bryllupsreise (det er jo lov aa dromme)
6) Jeg kan le hooyt av aa lese dikt jeg faar paa mail (for aa demonstrere det hele ender jeg med et jeg nettopp mottok)

I huset er det også en mage
som aldri blir mett.
Det er magen til Ingen.
For Ingen spiser brune bananer
og svidd grøt.
Og Ingen spiser epler på do
og tisser i vasken.

(fra "Ingen" av Svein Nyhus)

Og jeg sender sisten videre til folgende (trommevirvler): Per, Kay, Ingrid (teamterror), Marianne, Nina og Finni

Kirkegjengere

Vi bestemte oss for å bli med en bekjent i hans kirke, Ingrid og jeg – en pinsemenighet. Til vanlig går vi i en anglikansk kirke (hvilket i grunnen er nokså likt den norske protestantiske kirken), men forandring fryder som man sier.

Heldige som vi var viste det seg at taleren brant for emne han skulle preke over, og ordene ble ropt ut som om han ikke hadde mikrofon. Men han hadde mikrofon. Tolken, som stod bak og oversatte det hele til luganda (som er stammespråket i Kampala-området), var like ivrig og høylytt som hovedtaleren.

Etter en times karismatisk preken skreket utover menigheten var ørene mine ømme og hodet mitt tungt, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom ikke de to forkynnerne er håse i morgen så har Gud virkelig gjort et mirakel.

Det som er rart og tenke på er at det er dette andre mennesker vil lengte tilbake til dersom de kom inn på en helt vanlig og stillferdig gudstjeneste i Norge.

I korridorene

Korridorpasienter – ordet får en helt annen betydning der vi går i gangene på Mulago Hospital – Ugandas største sykehus. På stråmatter ligger og sitter mennesker. Noen prøver å tyde ordene fra en skurrete radio. Noen deler en kjekspakke. Noen sover. Hjulet på en båre er punktert. En katt smyger seg inn døren.

Vi går. Opp den ene korridoren. Ned den andre korridoren. Ser ting som ikke er morsomt å se. Tenker at kjære vene hvor er det blitt av hygienereglene? Rister på hodet når det fortelles at ukentlig hives uidentifiserte lik i en massegrav. Ser ned når vi får høre om AIDS pasienter som prøvde vingene fra øverste etasje. Vet skamfullt at det er de private luksusrommene som ville vært vår skjebne dersom ulykken var ute.

Kommer tilbake og tror et øyeblikk at meningen med livet ikke kan være annet enn å ta fatt på medisinstudiene. For så – når ting har sunket litt ned – å huske at ” Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.” (1.Kor 12:5)

Så er vi tilbake igjen. I korridorene. Denne gangen med en pose babyklær under armen. Prøver å gi noen trengende. Ser et nurk som kom tilverden for ti timer siden. Ber for en gutt som har drukket parafin. Har våre tvil om barnet noen gang kommer til å vokse inn i genseren fra posen. Gir sokker til en jente med så tynne armer at det er som på TV.

Dette skjer ikke i virkeligheten, tenker jeg. Dette er bare på TV.

Men sykehuset lyver ikke. Og jeg vet at barna som ligger i sengene er de få utvalgte. Mange dør i landsbyene langt borte fra alt som heter medisinsk behandling.

Andre er født i Norge.

Janet - en engel paa barneprosjektet