Skopusser i Mbale.
Skal det vaere en sootpotet?onsdag, februar 28, 2007
Hobbymisjonærer på tur
Alt er rødt støv og vi har stablet oss inn i Eddis bil. Jeg er fortsatt ikke kommet over ”det-er-ikke-belte-i-baksetet”-sjokket der vi suser av gårde i nærmere hundre og ber i mitt stille sinn om at vi ikke må forville oss over i motgående kjørefelt. Skjønt motgående kjørefelt er vel et heller ukjent fenomen. Pottehullene (the potholes= hullene i veien) er mange, veien er smal og satser man på å komme fra kjøreturen med rompa i behold gjør en lurest i å kjøre slalåm. Fyllekjørere er dem som kjører rett fram – alle andre er ivrige på rattet.
Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.
Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.
Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.
For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.
Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.
Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.
Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.
Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.
For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.
lørdag, februar 17, 2007
Stolte føtter
Det er lørdag nok en gang. Det er pølser til frokost og imøtekommende barnesmil på Focusplassen. Det er grøt fra World Feed Program i store plastikkopper og nerver før undervisning i en klasse. Det er lørdag nok en gang.
Et lite glimt fra en dagens formiddag:
Den minste jenta danser rundt meg der jeg gjør så godt jeg kan i møte med de eldre jentenes tauhopping. ”Sagala gato” (jeg liker ikke sko) – sier jeg og tar av meg fottøyet i et forsøk på å lett byrden der jeg løper inn i leken med barnslig iver. Hun tar av seg skoene hun også.
Eller kan jeg kalle det sko? Borrelåsen på sandalreimene har forlengst gått ut i streik og sålen har krympet inn både foran og bak. Vi strever lenge for å få dem på foten når friminuttet er over.
Jeg har rukket å spise lunsj med fingrene som gaffel når hun kommer bort til meg igjen. Hun forklarer i vei på luganda, men det er ikke før jeg senker mitt blikk at jeg skjønner hvorfor øynene hennes strutter av stolthet – hun har fått nye sko. Posene med ”fretex”klær fra Norge som Ingrids familie hadde med dekorert hennes små barneføtter med et par sandaler som skinner i formiddagssolen.
Et lite glimt fra en dagens formiddag:
Den minste jenta danser rundt meg der jeg gjør så godt jeg kan i møte med de eldre jentenes tauhopping. ”Sagala gato” (jeg liker ikke sko) – sier jeg og tar av meg fottøyet i et forsøk på å lett byrden der jeg løper inn i leken med barnslig iver. Hun tar av seg skoene hun også.
Eller kan jeg kalle det sko? Borrelåsen på sandalreimene har forlengst gått ut i streik og sålen har krympet inn både foran og bak. Vi strever lenge for å få dem på foten når friminuttet er over.
Jeg har rukket å spise lunsj med fingrene som gaffel når hun kommer bort til meg igjen. Hun forklarer i vei på luganda, men det er ikke før jeg senker mitt blikk at jeg skjønner hvorfor øynene hennes strutter av stolthet – hun har fått nye sko. Posene med ”fretex”klær fra Norge som Ingrids familie hadde med dekorert hennes små barneføtter med et par sandaler som skinner i formiddagssolen.
Bushman for en dag eller to
Riktignok er det fult mulig å reise til Afrika uten å se på kontinentets mange dyr – men det setter på en måte prikken over oppholdet å hilse på Herr Elefant og Frøken Giraff
- derfor tok vi fatt på den mange timers kjøreturen til Murchison Falls, en av Ugandas nasjonalparker. Etter en liten forsinkelse (ettersom sjåføren måtte gjøre sitt for å få sønnen ut av fengsel) nådde vi fram til vår base; en gruppering telt idyllisk plassert på et lite platå med herlig utsikt utover Afrikas bush.
Lesere – jeg skal spare dere for ugreie utgreiinger om hvor sjarmerende jeg synes det er med flodhester som ligger å dasser hele dagen i vannkanten eller hvor herlig det er å sitte oppå taket til en safaribil som kjører fort gjennom savannen. For å gå direkte til konklusjonen: ” og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.”
En håndfull bilder for å å gi påstanden dybde
- derfor tok vi fatt på den mange timers kjøreturen til Murchison Falls, en av Ugandas nasjonalparker. Etter en liten forsinkelse (ettersom sjåføren måtte gjøre sitt for å få sønnen ut av fengsel) nådde vi fram til vår base; en gruppering telt idyllisk plassert på et lite platå med herlig utsikt utover Afrikas bush.
Lesere – jeg skal spare dere for ugreie utgreiinger om hvor sjarmerende jeg synes det er med flodhester som ligger å dasser hele dagen i vannkanten eller hvor herlig det er å sitte oppå taket til en safaribil som kjører fort gjennom savannen. For å gå direkte til konklusjonen: ” og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.”
En håndfull bilder for å å gi påstanden dybde
søndag, februar 11, 2007
Alle gode ting er tre
Fem dager på bibelkonferanse er blitt historie i det jeg begynner på min femte måned som afrikaner. En liten oppsummering gjort på en - to - tre i den anledning
Tre lærdommer
- verden er større en min lille bukselomme
- handling sier mer enn 1000 ord
- jeg er fortsatt liten og uerfaren
(litt klesvaskerfaring har jeg dog!)Tre adopterte afrikanske ting
- det er plutselig festelig å stryke klær- "I'm so sorry" (et uttrykk som kan brukes i alle sammenhenger : hvis noen detter, mister noe, ikke har sovet godt, er litt nedfor - you name it)
- bananen lenge leve
(fikk forresten klørne i det som må være verdens minste banan her forleden!)
Tre ting jeg gleder meg til å møte i april- klemmer
- hestehov (verdens vakreste blomst forøvrig)
- bestemors kålerabistappe
Tre ting som er "kjekt å ha" i Afrika
- lommelykt
- eurax
- tålmodighet
Tre ting jeg lurer på
- hvordan kan Gud skape både enorme (abnorme) stjerner og knøttesmå mygg?
- hva jeg skal gjøre med privilegiet å være nordmann (høsten nærmer seg med stormskritt!)?
(min bår er så liten, og havet av valg så stort)
- hvordan har Uganda forandret meg?Hva Bibelkonferansen angår så gis Markusevangeliet dybde når man fjerner kapitler og vers. Som å gå på oppdagelsesferd.
mandag, februar 05, 2007
Møter med mennesker og mygg
Møter er noe vi har fått god trening på i det siste. Helgen som nettopp gikk inn i historien ble brukt sammen med FATT (Focus Associate Training Team) medlemene for å planlegge det kommende året meget omhyggelig. Beklagligvis var det tidvis urelevant og langtekkelig for en stakkars norsk STEM (Short Term Experiance in Ministry) arbeider, men hva gjør vel det når den aller siste delen var utrolig festlig? Er enden god er allting godt, og alt som var før ser ut til å komme i skyggen av den gode del.
Dette er hva jeg kaller plommen i en møtehelg:
En tidligere tysk katolikk med hippiebakgrunn og bred erfaring i østens mystikk delte sin livshistorie som spenner fra guru - til gladkristen (som vitner om jordbæris) - til en engasjerende mann som nå satt og farget Bibelen med leselyst. Helt herlig.
Etter å ha blitt proppen fulle av inspirasjon bar det videre til nok et møte - denne gangen på universitetet. Det er slutt på en viss streik og studentene er straks ferdig med sine eksamner (riktignok tar de seg en to ukers ferie, men etter det bærer det løs). Jeg, Ingrid og Faith (som er en ugandisk STEM arbeider) hadde tatt med oss noen bananer for å diskutere veien videre for Bibelgruppene sammen noen studenter. Jammen ser det ikke ut som om vi skal få til litt studentarbeid før vi vender hjem 12.april. Du verden så bra.
En liten historie om myggen - min kjære uvenn - til avslutning
"(...) Mosquito, she had said, had asked Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter. "How much longer do you think you will live?" she asked. "You are already a skeleton". Mosquito went away humiliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive". (Things Fall Apart, Achebe Chinua)
Elsk deres fiender var det ikke slik?
Dette er hva jeg kaller plommen i en møtehelg:
En tidligere tysk katolikk med hippiebakgrunn og bred erfaring i østens mystikk delte sin livshistorie som spenner fra guru - til gladkristen (som vitner om jordbæris) - til en engasjerende mann som nå satt og farget Bibelen med leselyst. Helt herlig.
Etter å ha blitt proppen fulle av inspirasjon bar det videre til nok et møte - denne gangen på universitetet. Det er slutt på en viss streik og studentene er straks ferdig med sine eksamner (riktignok tar de seg en to ukers ferie, men etter det bærer det løs). Jeg, Ingrid og Faith (som er en ugandisk STEM arbeider) hadde tatt med oss noen bananer for å diskutere veien videre for Bibelgruppene sammen noen studenter. Jammen ser det ikke ut som om vi skal få til litt studentarbeid før vi vender hjem 12.april. Du verden så bra.
En liten historie om myggen - min kjære uvenn - til avslutning
"(...) Mosquito, she had said, had asked Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter. "How much longer do you think you will live?" she asked. "You are already a skeleton". Mosquito went away humiliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive". (Things Fall Apart, Achebe Chinua)
Elsk deres fiender var det ikke slik?
torsdag, februar 01, 2007
Et utvalg linselus
Vår vertsfamilie vil oss mer enn godt, og her forleden tok de oss med til et supermarked så vi kunne kjøpe litt "norsk mat". For at vi ikke skal gå lei i matveien har vår mor også satt opp en liten frokostdiett som garanterer et variert kosthold.
Mon tro om alle diss klærne er vasket for hånd. Personlig synes jeg det er en utfordring å skulle vaske mine antrekk uten hjelp fra en trofast maskin. Det hele kompliseres når vi ikke har rennende vann i springen på grunn av noen vannproblemer i området (har vel vart mer eller mindre siden november). Har derfor gått over til definisjonen "skylte" i stedenfor "vaskede" klær når tøyet henges på snoren.
Mzungo, mzungo. Ellevill jubel blant små linselus.
En bodabodafører med stil?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
