Frika i Afrika (ordspill uten videre mening)

Syv dager på baken i Uganda. Det er onsdag.

Vi, dvs. Ingrid og jeg, leker til den store gullmedalje med vår nye lillebror på to år – Benjamin. Han er proppfull av energi enten det er morgen eller kveld. Enten det gjelder kortspill eller ren herjing. Bærer på en hemmelig visjon om å lære ham noen norske fraser før utgangen av april, og allerede har han fattet cluet bak ”borte – tittit” – stort potensial i den gutten.

Stadig overraskes jeg over hvor mange hyggelige mennesker det er mulig å få plass til i ett og samme land. Det er som om vi møter på dem overalt. I går var vi på middag hos Vincent (general sekretæren i FOCUS Uganda) og frue pluss barn. Fantastiske mennesker, fantastisk mat, fantastisk mye latter rundt bordet. Da vi tidligere på dagen var en tur innom den norske ambassaden for å registrere oss, var plutselig deler av den varme inkluderingen forsvunnet. Som om det ble satt to streker under kulturforskjellen når det gjelder gjestfrihet. Men vi fikk da lest litt norske aviser – fra mai.

Det er flott å oppleve forholdet mange har til kristendommen her nede. Takk, bønn og lovprisning tas med i hverdagen sågar som i kirken på søndagen. For en statskirkegjenger i Norge kan det tidvis bli mye Halleluja, Amen og Bless the Lord – men det jeg sitter igjen med er likefullt noe som på mange måter drukner i den norske overfloden og materialismen. Vi har mange ting, men ofte ikke tid. Å kjenne på freden som senker seg over huset, når vi, sammen med Isak og Ester, ber for kvelden er gratis –men forekommer meg likevel å være av større verdi.

Afrikansk tid er noe vi opplever både på kropp og tålmodighet. De ti minuttene som blir til to timer, Middagen som blir en time forsinket. Møtet som starter litt når menneskene kommer. Makter fortsatt å ta det med stoisk ro og et muntert smil (det er jo tross alt ingenting som egentlig haster) – men fortsatt har vi bare en spinkel uke i Afrika på samvittigheten. Ble fortalt at man faktisk får bot dersom man som brud eller brudgom kommer for seint til sitt eget bryllup!

Verdens forskjeller kommer tettere på her nede. Det er vanskelig å øyne rettferdighet når en liten gutt i slitte klær roper ” Bye Mozongo” etter deg fra sitt hjem i slummen. Det blir så ovenfra og ned der vi går med kameraer rundt halsen, penger i banken og en fremtid foran oss. Kjennes nesten litt som en skam å være hvit og rik. Mens man her på mange områder deler det som en har til rådighet, knuger vi ofte i Norge på de godene vi har fått. Tenkt så heldig å trossalt kunne ha velferdsstatens fallskjerm på ryggen når livet butter i mot! Hva gjør vel slumboer uten forsikring og særlig penger dersom sykdommen melder seg? Og hvordan er det mulig å overleve av å drive en butikk hvis varer er spredt ut på et lite teppe og helt sikkert hadde fått plass i èn plastikkpose?

I dag, som er vår ”day off”, har Janet (kombinert hushjelp, barnepasser og strålende jente) gitt oss en leksjon i hvordan vaske klær i kaldt såpevann – en lifeskill jeg som nordmann har gått glipp av. I løpet av de neste ukene skal vi dessuten lære å ta ”taxi” (en liten minibuss hvor det er plass til alle og en til) og bodaboda (liten motorsykkeltaxi med plass til passasjer bak). For å komme oss fra FOCUSkontoret og hjem må jeg og Ingrid nemlig ta to taxier og en bodaboda. Det blir artig.

Jeg hadde lenge før avreise forberedt meg på å ikke føle tangenter på et halvt år– men hva er det ikke som står midt i stua her hjemme (jeg tillater meg å kalle det hjem) – ET PIANO. For godt til å være sant! I dag har det kommet en pianoreparatør for å reparere det rottene har gnaget i stykker. Har allerede lovet bort pianotimer til Isak og Ester.

By the way er jeg blitt hetende Marie her nede ettersom flertallet faar kroll paa tunga av aa prove seg paa Aina.

A bit in English:

How to describe the hostility we experience here? I find it hard. It amazes me in so many ways. Today, we have a day off just to relax a bit, still, as me and Ingrid live with this wonderful (truly wonderful) hostfamily, we play a lot with our new brother Benjamin (2 years).

In many ways the world’s differences become more visible as we live down here. To see how people manages their everyday lives living in a slum area are impressing but at the same time sad. As we pass children who shout ” Bye Mozongo”, I almost feel like being a famous person. Still I do not feel proud of being rich and white. Not at all.

We are still trying to adjust to the African time – it’s actually quite fun. To find the right taxi is still a challenge, but as time pass I guess we will become more familiar with both the name of places and prices, this making it easier. The food is different (and more often warm), but I like it (at leat most of the time).

I guess we will make a schedule the coming days/week sorting out when to work at the university (Makarere), when to play with the children and when to study/work with other things. We joined this meeting for care group (that’s almost like a Biblestudy group) leaders on Monday. It was great and I’m really looking forward to start working.

Hope you all are doing well!