lørdag, oktober 20, 2007

Et lite, enkelt varsko under teppet


Ved første øyekast er det svart. Et glupsk, altoppslukende hull. Lyset drukner i det grådige mørket og en tom maktesløshet vaker lydløst og alene i vannoverflaten. Fortvilet leter jeg etter kreftene jeg trodde var der. Nyttesløst?

April var måneden jeg kom hjem til et Norge ikledd hvitveisens uskyldige kappe. Vårsolen hadde tint opp vinterskye nordboere og velkjente klager over dårlige veier og høye drivstoffpriser sneglet gjennom avisens spalter. I daglige samtaler om været ble klimapolitikk unnet en setning som for å rettferdiggjøre rutinenes likegyldighet. Det enkle er ofte det beste.

For meg ble det et ekstremt møte med forskjeller. Alt vi tar for gitt som er oss gitt. Alt som blir rettferdiggjort fordi ”jeg fortjener det”. Velstandens vaner var etter et halvt år i Uganda ute av trening og det varme vannet i dusjen overrasket meg. Skuffende rask var jeg likevel tilbake i gamle spor. Det enkle er ofte det beste. Hvorfor ta bryet å svømme mot strømmen når majoriteten lar seg drive med?

Jeg mottok et brev fra Julius, mitt fadderbarn fra Kampalas slum for ikke lenge siden. Det var skrevet på grønt papir. En seksårings fargerike barnetegninger som sidedekor. Ugandas hovedstad skal i løpet av høsten huse CHOGM, The Commonwealth Heads of Government Meeting. Verden skal besøke landet som Churchill engang kalte Afrikas perle. Og i spissen for det hele hennes kongelige høyhet dronning Elisabeth. Kampala er gjenstand for ekstrem oppussingen. En rå sannhet blir ikledd fløyelmyke fasader – verdens skeivhet skal under teppet.

”We are not fine”, skrev Julius. I, over og mellom linjene tegnet det seg en virkelighet i stor kontrast til min egen. Et søskenpar som lider av hoste. En mor som ikke får lage mat utenfor det mørke rommet de kaller hus. Grunn: myndighetene mener det ikke tar seg ut i bybildet – spesielt ikke med tanket på at selveste her royal highness står på CHOGMs gjesteliste.

Balansegangens grøftekanter er en stor del av min egen vandring i det som kalles livet. Materialismen er forlokkende farlige og egoismens likegyldighet vinker utspekulert fra sitt skjulested. Det er skremmende enkelt å la seg friste til å være innkrøkket i seg selv. Men likevel, det er noe i meg som protesterer. Et lite varsko på nippen til å overdøves av reklamens proklamasjoner, men fortsatt kan jeg kjenne hjertet slå. ”We are not fine” – det er noe som skurrer.

Teoretisk er jeg villig, praktisk vingler jeg fra grøftekant til grøftekant. Er det behagelig å kjempe for rettferdighet? Har krig noen gang vært en dans på roser? Skal ikke grønt være en livgivende farge? Er det enkle alltid det beste?

Fylt av motløshet skriker lungene mot luft og jeg sparker fra av all gjenværende kraft. Klamrende fast til lysstrålen som bryter mørket svømmer jeg opp mot mulighetens overflate. Jeg nekter å gi opp enda. Det bølger på håpets hav.

10 kommentarer:

Kay Amund sa...

Veldig bra innlegg, føle ikkje ej he forandra livet mitt nokke særlig etter ej kom atte..
Å d e igrunn ikkje so bra, ej føle ej bør ver mer påvirka av tida ute...

"Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen"

Per Oddvin Stornes sa...

Veldi bra innlegg Aina! Bli litt kvalm av å lese det om at dei vise glansbildet og skal feie det dei ikkje vil vise under teppet...

Marte sa...

Gripende - aa UTROLIG viktig!

Takk for at du er den du er!! En inspirasjon for oss alle!:)

Veldig glad i deg! Stoor klem

Margrethe sa...

utrolig gripende å lese!..fekk gåsehud fleire enn ei gang, til tross for skyfri blå himmel og et overoppheta kontor...virkelig inspirerende..virkelig og uvirkelig på samme tid..

tunalabagana

Stine sa...

Du har så mange fine tanker Aina!!Eller,du klarer så fint å sette ord på virkeligheten,d som vi andre egentlig har litt vanskelig for å innrømme og innse.

D er absolutt ikke lett å gå mot strømmen,d letteste er dessverre å følge strømmen:( Men koster d oss egentlig SÅ mye å gå litt imot strømmen??? Og jeg er helt enig...kunne ønske jeg ikke tilpasset meg så raskt d behagelige, enkle livet vi har her i Norge...!

Takk for inspirasjonen Aina-Marie, du er så god!!:)

Unknown sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Unknown sa...

Takk skal du ha Aina! Fint at du jobber for å holde oss våkne.

Du skriver om å gå mot strømmen, og et lite skritt på veien kan jo være følge oppfordringa til vår venn Harald Eikeland.

http://www.vl.no/samfunn/article3080946.ece

De pengene vi sparer kan vi jo bruke til noe lurt. For eksempel gi dem bort.

UTE avdelingen sa...

Det bølger på håpets hav !!

TAKK - du skriver godt - du skriver så jeg våkner der jeg også vakler fra livets grøftekant til grøftekant.... Fortsett å skriv... det er så bra!! det er nok en del av den krigen vi kriger i livet -> det du får ut gjennom ordene :-))

Gleder meg til vi en kveld igjen får til den gode filosofiske samtale.

Klem fra mamma Kaja

Eirik sa...

Du skriver fint. Jeg lurer paa hvordan det blir aa komme hjem igjen, men det er det nok ikke lurt aa tenke for mye paa naa. Takk for alle kommentarene paa bloggen min. Det er goyere aa blogge naar man faar respons.

Anonym sa...

Hey;)
Kom over bloggen din ikveld;) Utrolig bra Aina Marie, og spesielt dette innlegget. Blir rørt av tankene dine. Takk for det
Hilsen din venn
Dani