Stillestående smaksløker

Om fire uker er alt snudd på hodet.

Nå sitter jeg her foran datamaskinen i et norskt hjem med visshet om at brødboksen i naborommet inneholder grovbrød og at det finnes god, gammeldags brunost i kjøleskapet. Jeg vet at strømtilførselen er jevn og pålitelig. Jeg har ikke et fnugg av problemer med å gjøre meg forstått i samtale med andre beboere i dette relativt kalde landet. Avisene er velkjente. Drikkevannet tappes rett fra springen. Den velvante luksusen når meg til godt over låret. Jeg sitter her og er i grunnen hjemme.

Den som har begge beina på jorda står stille, sier et gammelt regnskogordtak.

Om en måned. Eller for å være mer nøyaktig; om 24 dager befinner alt dette vante og velkjente der det er den dag i dag, men jeg. Jeg har forflyttet meg til en mer sørlig breddegrad. Ut av komfortsonen bærer det med fly først til Amsterdam og videre til Uganda. Det nærmer seg med stormskritt.

Sam, eller Samuel, fra Uganda var på besøk her forleden. Han foret oss med informasjon av ulikt kaliber. Per og Kay er forflyttet til hovedstaden og antallet Haldstudenter i Kampala er dermed fordoblet fra bare å være Ingrid og meg til å bli Ingrid, meg, Per og Kay. I tillegg kunne han informere oss om at vi kommer til å jobbe på hvert vårt universitet, så med unntak av lørdagene - da vi sammen skal vie vår tid til slumbarn (barn mellom 2-24 år) - kommer vi stort sett jobbe hver for oss, riktignok i samarbeid med andre "ikke-nordmenn". Det er helt sikkert både fordeler å ulemper ved det, men ettersom jeg uansett kommer til å måtte face situasjonen ser jeg ingen grunn til å skulle fokusere på annet enn de positive konsekvensene for øyeblikket. Forhåpentligvis gir dette oss muligheten til å lære desto mer om Uganda og lære menneskene der nede enda bedre å kjenne.

Undervisningen er variert og relevant. Hvordan møte og takle barn som er i vanskelige situasjoner? Hvordan formidle erfaringene og opplevelsene gjennom bilder, ord og foredrag? Hvordan står det til med CHRISC i Sør-Afrika? Hva tenker vi om nådegaver? Og så videre og så videre. Mye kunnskap som pakkes ned i små nistepakker som vil vise seg nyttige de neste seks månedene.

Men uansett hvor mange nistepakker vi tar med i bagasjen er det sikkert at vi kommer til å måtte smake på de lokale rettene. Det blir en utfordring både for gane og mage. Forhåpentligvis kommer vi hjem med erfarne smaksløker.