På tampen

I går fikk vi utdelt veiledende pakkeliste, flybiletter og (for min del) en liten porsjon reisefeber.

I dag ble de siste sprøyter satt og prinsessenett (les: myggnett) kjøpt - det nærmer seg slutten på et høstkurs og starten på en praksisperiode.

Men; først litt høst. Først litt mer latter, litt mer Fantasi om kveldene, litt mer pensumlesing i de grønne sofaene. Enda en fruktpause. Enda en morgenjogg etterfulgt av bading i sjøen. Enda en kveld hvor klokka på mobilen for lengst har passert det som kalles "fornuftig leggetid".

Enda litt mer av det som gir verdifullt overskudd til utreise.

Kortspill i basecampen

Du trodde kanskje ikke det var mulig å lære noe om kultursjokk og kommunikasjon gjennom kortspill - men det er det altså. De to siste undervisningsdagene har aktiviteten i timene vært større/lengre enn forelesningene. Gjennom forvirrende regler, puslespill i fellesskap med munnkurv og "gruppepsykologi" når det gjelder deling av bekymringer, har vi fylt opp ryggsekkene og hjernen med ting som vil vise seg nyttige på praksisstedet. For å si det sånn - har du følelsessvingninger som en tenåring, hodepine i fire uker og isolerer deg med mp3 -spiller, så skal du ikke se bort i fra et det er et lite kultursjokk som har sneket seg med i bagasjen. Men utfordringer er til for å takles og vokses på - det gjelder bare å ikke drukne in "the comfort zone".

Faith and Mind (eller Tro og Tanke kveld som vi ville sagt på godt norsk) er givende. Ikke kun fordi vi fores opp på vestlandslefser og kaffe, men rett og slett fordi "Gud og sånn" er samtaletema som er verdt en prat.

Dessuten vil min mac snart arrive og hva annet kan jeg si en Halleluja for det? Ingen andre forslag ser ut til å appear, derfor: Halleluja!

Jeg innser at jeg er så språkforvirret at en tur til sengen ville vært fordelaktig. Still, the question is om jeg kommer til å klare å pass by peisestua. Tiden will show!

Fortellende bilder

Her visualiseres noen mer eller mindre daglige hendelser etter at et nytt digitalt speilreflekskamera slo seg til blant eiendelene mine (flaks for meg). Toppen av et isberg med gode minner.

Tais facer realitetene og tar seg en tur ned på vaskerommet - til tross for at hennes vaskedag tilhører historiebøkene (det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse (men hun hadde spurt!))
Marte gjør mer eller mindre villig sin duty - hybelkaninene jages på dør og dør.
"Hald Kjeft", for uteforstående; koret på Hald, skal opptre under "Verden i Mandal". Guttestemmen tørrtrenes med Andreas på piano.
Kristina og Per i dyp konsentrasjon over armbåndknytting.
Hvem blir ikke som barn igjen når Erick finner frem armbåndsakene?
Camilla og Aina Marie sitt mer eller mindre ryddige rom. vår form for rengjøring er å feie over rommet med et blikk!
Paulette hadde en gang fletter. Helt til hun, en sen kveld, ble overrumplet av en gjeng utflettere!

Neat og Aina Marie lager kveldsmat og tar oppvasken med radioen på full styrke og med et smil om munnen!

På Oslotur for å besøke organinsasjonen (NKSS). Fire "kjipinger" tok bussen hjem klokken tre - overraskende langt mellom Oslo og Mandal for en som har bodd store deler av livet mer eller mindre "i nærheten" av hovedstaden. Sue, Robert og Tais.

Stillestående smaksløker

Om fire uker er alt snudd på hodet.

Nå sitter jeg her foran datamaskinen i et norskt hjem med visshet om at brødboksen i naborommet inneholder grovbrød og at det finnes god, gammeldags brunost i kjøleskapet. Jeg vet at strømtilførselen er jevn og pålitelig. Jeg har ikke et fnugg av problemer med å gjøre meg forstått i samtale med andre beboere i dette relativt kalde landet. Avisene er velkjente. Drikkevannet tappes rett fra springen. Den velvante luksusen når meg til godt over låret. Jeg sitter her og er i grunnen hjemme.

Den som har begge beina på jorda står stille, sier et gammelt regnskogordtak.

Om en måned. Eller for å være mer nøyaktig; om 24 dager befinner alt dette vante og velkjente der det er den dag i dag, men jeg. Jeg har forflyttet meg til en mer sørlig breddegrad. Ut av komfortsonen bærer det med fly først til Amsterdam og videre til Uganda. Det nærmer seg med stormskritt.

Sam, eller Samuel, fra Uganda var på besøk her forleden. Han foret oss med informasjon av ulikt kaliber. Per og Kay er forflyttet til hovedstaden og antallet Haldstudenter i Kampala er dermed fordoblet fra bare å være Ingrid og meg til å bli Ingrid, meg, Per og Kay. I tillegg kunne han informere oss om at vi kommer til å jobbe på hvert vårt universitet, så med unntak av lørdagene - da vi sammen skal vie vår tid til slumbarn (barn mellom 2-24 år) - kommer vi stort sett jobbe hver for oss, riktignok i samarbeid med andre "ikke-nordmenn". Det er helt sikkert både fordeler å ulemper ved det, men ettersom jeg uansett kommer til å måtte face situasjonen ser jeg ingen grunn til å skulle fokusere på annet enn de positive konsekvensene for øyeblikket. Forhåpentligvis gir dette oss muligheten til å lære desto mer om Uganda og lære menneskene der nede enda bedre å kjenne.

Undervisningen er variert og relevant. Hvordan møte og takle barn som er i vanskelige situasjoner? Hvordan formidle erfaringene og opplevelsene gjennom bilder, ord og foredrag? Hvordan står det til med CHRISC i Sør-Afrika? Hva tenker vi om nådegaver? Og så videre og så videre. Mye kunnskap som pakkes ned i små nistepakker som vil vise seg nyttige de neste seks månedene.

Men uansett hvor mange nistepakker vi tar med i bagasjen er det sikkert at vi kommer til å måtte smake på de lokale rettene. Det blir en utfordring både for gane og mage. Forhåpentligvis kommer vi hjem med erfarne smaksløker.

Bildesession

Et bilde sier mer enn tusen ord. Likevel velger jeg å skrive noen utfyllende kommentarer for å gjøre det hele fullkomment. Noen glimt fra flott hverdager.

Sandvolleyball på stranda en av de første dagene. Pet, Salome, Milly, Marte, Gillian.

Milly fra Kenya øver opp sykkelferdighetene med god hjelp fra Eivind.

Salsadansetimer med Dino i "the great hall"

Daniel klimprer strenger på bussen mot Hynnekleiv (teambuldinghelg).

Teambuldingaktivitet på Hynnekleiv. Pass opp for krokodillene på grusbanen.

Gloseøving ved kveldsmaten. Miriam og Ingelill. Teambuldingsoppgave: stoler du nok på teamet ditt til å la all kontroll gå?

Kenyansk bursdagsfeiring av Daniel. Smøres inn med syltetøy, melk og vann - så blir den i alle fall minnerik.

Kiki Kafi

Eller "hei" som en ville sagt på godt norsk

Utreisen rykker stadig nærmere, men selv om det hele fortsatt står for meg som noe nokså uvirkelig, virkeliggjøres alt når vaksiner settes og undervisningsopplegget ruller videre. Tre sprøyter er tatt hittil og to står igjen. I tillegg kommer malariabeskyttelse i ulike variasjoner - det være seg myggnett, tabeletter elller myggspray til kropp og klær. Hovedregelen er å opptre med varsomhet med tanke på mat : skyll, skrell, stek og styr unna risker.



Uganda "personifiseres" gjennom landinformasjon og er ikke lengre en del av det store fattige landet "Afrika". Mine ugandiske medstudenter har fram til nå beskrevet Kampala, dvs. hovedstaden, som en "crowded" by hvor bananer av ulikt kaliber florerer. Jeg skjønner at kultursjokk nok ikke er til å unngå, men innser nok neppe rekkevidden av utfordringne som, i følge erfarne lærere og lærebøker, vil komme. Foreløpig følger jeg filosofien til Timon og Pumba, spiser brasiliansk sjokolade over norske-svenske/brasilianske-argentinskevitser og forestiller meg reaksjonen til sørkandidatene den dagen årets første snøfall finner sted.

Eller for å si det på swahili: Hakuna matata!

En sommerfugl på øverste trappetrinn

Mitt første skriv på min første blogg. Det er august, Hald og internasjonalt miljø idyllisk plassert i Mandal - en sørlandsperle av de få (sett fra en fersk "mandaling" sitt stådsted). Min visjon er å gjøre dette til et sted der kjente og kjære (eventuelt ukjente og mindre kjære) kan holde seg oppdatert på mine sysler både her i hjemlandet og i det (på det nåværende tidspunkt) heller ukjente Uganda. Banalt sagt en publisering av det som ellers ville ta form som fellesmailer.

Well; litt over to døgn har jeg nå befunnet meg her. Dagene fylles med stadig nye navn, undervisning, samtaler på mer eller mindre flytende engelsk og smil. Gjesper mer enn vanlig, men tar det som et godt tegn da sosiale aktiviteter til en viss grad prioriteres forann søvn. Ser med spente sommerfugler på de framtidige 6-7 ukene, skjønt disse sommerfuglene er som ingenting å regne sammenlignet med Ugandasommerfugler. 6 måneder i Øst-Afrika ligger foran meg. Verden ligger for mine føtter (føles det som!). En god magefølelse selv om det ikke helt har gått opp for en stakkars 19-åring enda at hun for en 6 månders periode skal forlate brunost og bunad. Jeg står på trappene til et år fylt til randen av erfaringer og utfordringer. Du store verden! For verden er stor og jeg er mindre enn liten.

Lirker av meg klisjeer som sannsynligvis vil vise seg sanne.
Men sånn er det når sommerfugler danser i magen.