Da treet som snart skal ut kom inn

Man får ikke mer morro enn man lager selv - og jammen er det morro og ta treet ved rota.


"Oi oi oi dere, dette treet var fint det!" "Neih! Åh! Kom å se på dette!"


Estetisk vinterlandskap.


Det perfekte treet dukker plutselig opp.


Lenge leve innpakning - det er det ytre som teller.


Linselus går bersjerk.

Pepperkakebaking II

Mitt forrige innlegg krever en (etterspurt) oppfølging. Grunnen til at jeg likevel har drøyet med skriv nummer to kommer etterhvert til å bli klart.

Jeg spoler tilbake til meg selv den dagen deigen nettopp var satt. Etter et par timer var utbakingens tid kommet. Jeg gikk, en smule forventningsfull, bort til kjøleskapet. Luket det opp. Tok den røde bollen ut. Smilte fornøyd da deigens farge så upåklagelig perfekt ut. Så oppdaget jeg at deigen var hard. Unormalt hard til pepperkakedeig å være. Tragediens innsikt innså jeg likevel ikke før noen minutter senere da jeg skulle varme den myk igjen og kjevle den ut. Den forble hard. Etterhvert smuldret deig-steinen også opp i deig-grus. Alt selvfølgelig til min store overraskelse og fortvilelse.

Hvorfor meg? Hvilket nederlag? Min egen eksprimentelle deig rett i vasken.

Kriseløsningen ble fort satt i verk. Bånn gass til nærmeste butikk som solgte (beklager å måtte innrømme det) ferdiglaget deig. Psykisk innstilt som vi var, både jeg og mine søsken, på å bake måtte vi ty til denne konserveringsmiddelens vei. Jeg vet dette høres ut som en unnskyldning - og det er det.


Stein-deigen ble maule-deig (samt et brett med noe som kan minne om (smuldrete) peppernøtter. Resten av den gikk i søppla.

Et nytt kritisk punkt kom da vi skulle sette opp pepperkake-julekrybben. Den var både bakt, pyntet og montert med kjærlighet.


Krybben før den fatale kjele-hendelse.

I det vi skulle til å ta et fornøyd skritt tilbake for å beskue kveldens verk, klarte jeg (!) å miste taket i kjelen så den fallt med en faretruende stor kraft mot den skjøre krybbe. Jeg ropte i fortvilelse, min søster løp skremt til seng mens min lillebror øste ut med kompliment da jeg (noe sint) reparerte krybbens tak som nå hadde fått en ny vri. "Dette ble jo mye bedre Aina Marie. Kom og se Randi - dette ble mye finere".

Når enden er god er allting godt.
Mulig at det stemmer i dette tilfellet i alle fall.


Krybbetak med vri

Nok en gang: GOD JUL.

Jeg har juleferie.
Det kjennes nesten litt pussig.

Laget nettopp en pepperkakedeig som jeg sammen med mine søsken skal angripe med mann og kone former for å lage mann og kone kaker. Har aldri vært særlig fan av å følge oppskrifter slavisk. Det går som regel greit, men denne gangen er jeg redd oppskriftene har tatt hevn. Jeg klarte nemlig - da jeg var i mitt kreative hjørne og puttet revet appelsinskall i gryta - å glemme de to eggene. Mon tro hva det vil føre til. Ser for meg de fire følgende alternativer:

1) det blir noen smuldrete kaker som forårsaker kakesmuler i sofaen
2) kakene blir så eksepsjonelt gode at folk spør meg om oppskriften
3) man merker ingen forskjell
4) man spiser pepperkakene og tenker "det er noen som mangler, jeg kan bare ikke sette fingeren på hva."






Bilder fra Langesund og (delvis) Oslo.

God advent videre.

Høstglimt

Lia gård i morgentåke.


Bollebaking en høstkveld. Kollektivet.


Har prestekragene gått på MF?


Kollektivtur til Nordmarkskapellet


Lillesøster på hovedstadbesøk.


Bladene faller, eksamen kryper nærmere og ute blir det mørkt klokka fire.

Et lite, enkelt varsko under teppet

Ved første øyekast er det svart. Et glupsk, altoppslukende hull. Lyset drukner i det grådige mørket og en tom maktesløshet vaker lydløst og alene i vannoverflaten. Fortvilet leter jeg etter kreftene jeg trodde var der. Nyttesløst?

April var måneden jeg kom hjem til et Norge ikledd hvitveisens uskyldige kappe. Vårsolen hadde tint opp vinterskye nordboere og velkjente klager over dårlige veier og høye drivstoffpriser sneglet gjennom avisens spalter. I daglige samtaler om været ble klimapolitikk unnet en setning som for å rettferdiggjøre rutinenes likegyldighet. Det enkle er ofte det beste.

For meg ble det et ekstremt møte med forskjeller. Alt vi tar for gitt som er oss gitt. Alt som blir rettferdiggjort fordi ”jeg fortjener det”. Velstandens vaner var etter et halvt år i Uganda ute av trening og det varme vannet i dusjen overrasket meg. Skuffende rask var jeg likevel tilbake i gamle spor. Det enkle er ofte det beste. Hvorfor ta bryet å svømme mot strømmen når majoriteten lar seg drive med?

Jeg mottok et brev fra Julius, mitt fadderbarn fra Kampalas slum for ikke lenge siden. Det var skrevet på grønt papir. En seksårings fargerike barnetegninger som sidedekor. Ugandas hovedstad skal i løpet av høsten huse CHOGM, The Commonwealth Heads of Government Meeting. Verden skal besøke landet som Churchill engang kalte Afrikas perle. Og i spissen for det hele hennes kongelige høyhet dronning Elisabeth. Kampala er gjenstand for ekstrem oppussingen. En rå sannhet blir ikledd fløyelmyke fasader – verdens skeivhet skal under teppet.

”We are not fine”, skrev Julius. I, over og mellom linjene tegnet det seg en virkelighet i stor kontrast til min egen. Et søskenpar som lider av hoste. En mor som ikke får lage mat utenfor det mørke rommet de kaller hus. Grunn: myndighetene mener det ikke tar seg ut i bybildet – spesielt ikke med tanket på at selveste her royal highness står på CHOGMs gjesteliste.

Balansegangens grøftekanter er en stor del av min egen vandring i det som kalles livet. Materialismen er forlokkende farlige og egoismens likegyldighet vinker utspekulert fra sitt skjulested. Det er skremmende enkelt å la seg friste til å være innkrøkket i seg selv. Men likevel, det er noe i meg som protesterer. Et lite varsko på nippen til å overdøves av reklamens proklamasjoner, men fortsatt kan jeg kjenne hjertet slå. ”We are not fine” – det er noe som skurrer.

Teoretisk er jeg villig, praktisk vingler jeg fra grøftekant til grøftekant. Er det behagelig å kjempe for rettferdighet? Har krig noen gang vært en dans på roser? Skal ikke grønt være en livgivende farge? Er det enkle alltid det beste?

Fylt av motløshet skriker lungene mot luft og jeg sparker fra av all gjenværende kraft. Klamrende fast til lysstrålen som bryter mørket svømmer jeg opp mot mulighetens overflate. Jeg nekter å gi opp enda. Det bølger på håpets hav.

oktober

tiden flyr. oioioi. sommeren er hermetisert.


lillesøster i Frankrike - tar seg en slurk hellig vann


volleyballturnering på Finnsnes


storfangsten


Hyllandsfossen


Abrakadabra og filliokus. Studenttilværelsen er et faktum.

17. mai

1 dag
2 tog
3 ganger 3 hurra
4 is og en pølse
5 små skyer på himmelen
6 gnagsår i finskoene
7 (sju)kt deilig å ta av bunaden etter 13 timer
8 hopp før det gikk hull i søppelsekken
9 par som danset polka
10 dlig til sengs grunnet utmattelse

En måned på baken i Norge (one month on my kabina in Norway)

I'll start in English as I hope that some of my Ugandan/Hald friends find their way to my blog. Sometimes I start wondering whether I left my blogspirit in Uganda - but anyway; I'll try to catch up.

One month since I left the pearl of Africa; time is flying that's for sure. My days at Hald (which is my school) is filled with a lot of good teaching, friends and Norwegian nature. I've somehow settled in Norway now but there were some week when I just felt so alienated. The church was so so quiet and everybody was just sitting as if that was all they could do. The rooms I entered were stuffed with things which I bet were rather unnecessary, and matoke and chapatti were no where to be seen. After eating brown cheese, makrell i tomat and potatoes for a while, I've now started to realise that I’m really back. But when me and Ingrid look at the pictures from Uganda, we keep on telling each other that one day we will be back.

Anyway: I hope you’re doing well. There is no need of doubting: You’re all missed. Nyo Nyo Nyo. And don’t hesitate leaving me comments on this blog.

Astrid Katrine
Marshmellowsgrilling.
Paulette, Miriam og Ingrid
Aina Marie og Ingrid (I don't think we've changed that much...)
Hoppe sa gåsa.
Rafaela

Martemor



Oversette eller nytenke det er spørsmålet. Jeg ringer en venn, spør publikum og går for det siste alternativet.

I dag er det altså på dagen en måned siden flyet forlot Uganda. I overkant av tre uker på Hald er overstått og fortsatt skal vi holde det gående til 16. juni. Her maler vi ut vårt kultursjokk, lærer teorien bak det å sette opp telt i fremmed land og får innsikt i viktigheten i å stå på sine egne ord. Hald er et godt sted som flyter over av brunsaus og brunost, skjønt jeg mangler mine brune venner fra Uganda. En kan kanskje ikke få i pose og sekk bestandig.

Bare døde fisker følger strømmen og jeg vil helst være en levende torsk med (fiske)bena godt plassert på jorda og hjertet i himmelen. (takk frøken Gudefjern for gode gullkorn)

Slit våren med helsa folkens og tunala bagana!

I hus

Du merker at du har vært borte i Uganda en stund når:
- lillbror og lillesøster har skutt som raketter til vers og nærmest nådd ditt høydenivå
- din far sier følgende til deg på første biltur: "nå kjører du på venstre side Aina Marie (hvorpå jeg svarer: er det feil?)
- du bare må ha ullsokker på bena konstant fordi det er så skrekkelig kaldt
- alle ser rart på deg hvis du slumper til å si noen lugandaord
- alle tingene du ikke har savnet på et halv år får deg til å krympe ned i skamfullhet og tankene leker med lysten på å arrangere et garasjesalg


Randi og Aina Marie

Knut (pappa) finner barnet i seg på Jomfruland.

Vår.

På båttur til Jomfruland.

På reise inn i det ukjente

Julius (mitt fadderbarn) og Aina Marie

Gonja (rosted banana).

Ingrid og Aina Marie

Om tre døgn er jeg hjemme. Om tre døgn har jeg allerede fløyet i åtte og en halv time, ventet ni timer i Amsterdam og klemt min lillesøster til det ikke er mer pust igjen. Om tre døgn er ikke jeg og min røde koffert lenger i Uganda.

Nå – står jeg på den andre siden. Jeg skal forlate det som er blitt min hverdag og reise tilbake til det som virker skremmende ukjent. Som å vente i spenning på julegavene under treet mens mor og far langsomt tygger ribbesvoren. Er pakkene myke eller harde? Er mine forventninger skyhøye eller minimale? Gjemmer det seg et omvendt kultursjokk under gavepapiret?

Når blir neste gang jeg vasker bil med Omo? Neste gang jeg spiser matoke, chapati, sweet potato og bønner med hendene. Neste gang lille Dennis med verdens største smil kommer springende med vid åpne armer for en klem. Neste gang jeg ”dusjer” med koppen. Neste gang jeg grønn av irritasjon innser at internett ikke er samarbeidsvillig. Neste gang jeg møter mine gode venner kakerlakkene på do. Neste gang hårets skyllevann er rødt av sand. Neste gang jeg sier ”God natt” til Ingrid som ligger under nabo-myggnettingen. Neste gang med morning devotion på Focus kontoret. Neste gang jeg deler madrass på gulvet hos Faith. Neste gang det er amen og halleluja under gudstjenesten. Neste gang det blir rumpemassasje på humpete veier. Neste vi kjøper gonja av damen med smilet. Neste gang noen roper ” Bye Mzungu”.

Siste gang. Neste gang. Nesten siste gang?

Ngenda waffe. Tunala Bagana.

Innspurt

Det går en del i ”åh, dette er kanskje siste gang jeg...” for tiden. Men selv om det skal bli godt å lukte på hestehov og spise skonrokk med gulost, er det litt vemodig å kunne telle sine dager i Uganda på fingrene.

Den siste tiden har vi formelig løpt fra det ene til det ande, og la meg i den sammenheng komme opp med en liten bildekavalkade (dersom internett tillater det vel og merke) fra paaskespillet til barneprosjektet.
Soldatfootter paa rood sand. Paaskespillet.

En av kvinnen paa markedet ( i synagogen). Fra paaskespillet.

Fra barneprosjektet sitt paaskeskuespill i "the community". Sener fra passjonsfortellingen ble dramatisert ulike steder i slumomraadet og endte med korsfestelsen. Utrolig mange mennesker som fulgte nysgjerrig med.

Jesus paa korset. Paaskespillet.