Romantisk og grønt

Hvem er sterkest - Aina Marie eller vannkreftene i Bujagali Falls?

Dagene flyr og desember er like rundt hjørnet. Men hvor er snøen, gløggduften og pepperkakesmaken? Kan jeg fremkalle julestemning ved hjelp av papaya, ananas og mango? Den søm prøver får se!

1. Bryllup
Vet ikke om det er med stolthet eller skam jeg skal si at jeg har adoptert den afrikanske tiden? Da det på lørdag var duket for det første bryllupet, var verken jeg eller Ingrid klare som egg. To timer før kirkeklokkene klang bega vi oss ut på sko- og veskejakt. Et minutt før bruden trakk pusten dypt inn og begynte ferden oppover kirkegulvet satte vi oss på en bodaboda for å – dra til skredderen. En time uti bryllupet ble den siste knapp sydd i og vi kunne vagge ut til taxien på nye, høyhelte (!) finsko. Sjåføren kjørte slalom i trafikkaoset og var ivrig på gassen helt til motoren plutselig sluknet. Tanken er tom. Vi, med vår vertsmor Esther i spissen, hev oss på bodabodaer.

Vel hadde jeg gått med på å kjøpe finkjole, finsko og en veske så fin at den godt kunne vært Askepotts – men når det kom til bodabodaer kan ingen på noen måte få meg til å sitte som en jente igjen – det har jeg gjort en gang for mye. Dro derfor opp min finfine ballkjole og satte meg som en gutt – stor underholdning.

Vi fikk med oss en halvtime av den to timer lange gudstjenesten og hele festen etterpå.

Perlemor
Afrikas perle – det uttrykket har fått mer dybde etter at vi på søndag tok en liten dagsutflukt til Jinja med vår venn Jeb. G R Ø N T og frodig er dette landet. Trærne tårner opp som var de en regnskog, te- og sukkerplantasjene strekker seg utover åsene og blomstene bærer blendende farger. Vi tok en kikk på ”the source of the Nile” og Bujagali Falls. Herlig å blir litt bedre kjent med landet også utenfor Kampala.

Sjuklinger
Her i forrige uke ble Ingrid liggende dehydrert og matforgiftet - og jeg måtte klare meg på egenhånd i hovedstaden. Oppdrag gjennomført – men følelsen av at noe manglet var ikke til å bli kvitt. Ingen å smile til i taxien. Ingen å vinke til når bodabodaene kjører om kapp. Ingen å snakke med på norsk. Ingen Ingrid. Tror nok det var grunnen til at magen min bestemte seg for å bli syk den også - så kunne vi i det minste holde sengen sammen.

Formen er nå tipptopp igjen, rastaflettene har sluttet å klø, oppgaven om afrikansk tid er i det minste påbegynt (Vesten har klokkene, Afrika har tiden!) og en tur til Rwanda står på timeplanen. April virker langt unna – ikke langt unna – langt unna – ikke langt unna.