Hobbymisjonærer på tur

Alt er rødt støv og vi har stablet oss inn i Eddis bil. Jeg er fortsatt ikke kommet over ”det-er-ikke-belte-i-baksetet”-sjokket der vi suser av gårde i nærmere hundre og ber i mitt stille sinn om at vi ikke må forville oss over i motgående kjørefelt. Skjønt motgående kjørefelt er vel et heller ukjent fenomen. Pottehullene (the potholes= hullene i veien) er mange, veien er smal og satser man på å komme fra kjøreturen med rompa i behold gjør en lurest i å kjøre slalåm. Fyllekjørere er dem som kjører rett fram – alle andre er ivrige på rattet.

Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.

Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.

Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.

Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.