Vi bestemte oss for å bli med en bekjent i hans kirke, Ingrid og jeg – en pinsemenighet. Til vanlig går vi i en anglikansk kirke (hvilket i grunnen er nokså likt den norske protestantiske kirken), men forandring fryder som man sier.
Heldige som vi var viste det seg at taleren brant for emne han skulle preke over, og ordene ble ropt ut som om han ikke hadde mikrofon. Men han hadde mikrofon. Tolken, som stod bak og oversatte det hele til luganda (som er stammespråket i Kampala-området), var like ivrig og høylytt som hovedtaleren.
Etter en times karismatisk preken skreket utover menigheten var ørene mine ømme og hodet mitt tungt, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom ikke de to forkynnerne er håse i morgen så har Gud virkelig gjort et mirakel.
Det som er rart og tenke på er at det er dette andre mennesker vil lengte tilbake til dersom de kom inn på en helt vanlig og stillferdig gudstjeneste i Norge.
mandag, mars 12, 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
SISTEN!!
Se min blogg for mer info;)
Hei du flittige kirkegjenger.
Lurt og fint med variasjon. Det ser ut til at du virkelig får med deg det!...
Randi, Tove og jeg var i kirken i Langesund søndag. der ble det slett ikke ropt så høyt, men litt "dramatikk" var det. Rart å oppleve at oldefar til ett av dåpsbarna blir båret ut av ambulansefolk rett etter preknen. En bønn for mannen som fikk et "illebefinnende" før oldebarnet ble døpt, og hadde samme navn som han som nettopp ble båret ut.
I kirken var yngste deltager bare 2 og en halv uke gamme. Jeg blir aldri mett av å undre meg over livets inngang og utgang.
Husker du og jeg var på pasjonsmesse sammen like før du dro. Gleder meg til mer fellesskap når du kommer hjem.
Din vidunderlige lille søster venter så intenst på deg at hun innimellom gråter. Vi gleder oss til å hente deg.
Lykke til med de siste ukene!
Kajaqen
<><
Legg inn en kommentar