Herlig saksofonist i kirken vi går i - St. Francis.

Aina Marie, Per og Ingird jobber med å utvikle Bibellæreplanen for barneprosjektet.

Kontoret til FOCUS (Fellowship Of Christian Unions) ligger midt i et slumområde, og mandag ble vi med noen av barneprosjektets ansatte på hjemmebesøk til enkelte av prosjektbarna. Plutselig står jeg opp i noe som er så fjernt fra det jeg har oppvokst til at det er vanskelig å fatte. Jeg begriper det ikke.

Blikktak som umulig kan holde regnet ute.
Små, trange rom hvor en familie på 9 har sitt hjem.
Et barn med malaria.
Klær som er hullete og skitne.

Vi kommer inn i et hjem og finner en meget syk og meget spinkel kvinne liggende på en madrass. Ikke orker hun sitte oppreist og meningen med livet virker fjern. Vi spør om hun har spist? Nei. Men hun ba den fem år (?) gamle jenta som hun har ansvaret for om å gå og kjøpe juice. Jenta sitter på mitt fang og studerer de hvite hendene mine mens hun luller i vei på luganda.

Hun smiler og klapper hendene mine sammen. Jeg tenker bare at hun er altfor liten til å kjøpe juice.

Vi ber før vi går, men jeg føler meg liten. Er glad for at Gud er større tross alt. Er glad for at FOCUS sannsynligvis kommer til å fikse litt medisiner til den damen.

En flik av min hverdag

En mobil og en Bibel har forsvunnet under barneleiren og det er bestemt fra høyere hold at ingen får sette seg i bussen før all bagasje er gjennomsøkt. Som voksenperson er jeg blant gjennomsøkerne. Ubehaget kjennes til langt ned i magesekken. ”Kjære Jesus la meg sleppe å finne den telefonen.” En liten krabats sengetøy lukter som om blæren har hatt et uhell. Hvilken verdighet er det jeg tråkker på?

Det er få busser men mange barn. Sardiner i boks.

Nede ved Victoriasjøen en tidlig morgen for å hente vann til morgenens kattevask. Eller, for dem som er en smule søvnige klokken halv sju (les. Aina Marie), ta med englesåpen lillesøster har gitt deg ned til vannet og benytt deg av naturens badekar.

Som barn i Gud hus

”This camp is not for fun, it is for learning.”

Når prosjektbarna skal på fire dagers leir er det i de ansattes øyne en unik mulighet til å være voksne rollemodeller samt å gi ut ”nistepakker” med lifeskills som sårt trengs i en fattig uganders hverdag. Talere kommer og gir barna bein i nesa, forteller dem at utdanning er veien ut av fattigdom, at HIV/AIDS ikke er en spøk, at hver og en av dem er spesielle og skapt i Guds bilde. ”Ikke la noen ta fra deg det!”

Det er så mange glimt som forsvinner på veien fra Uganda til Norge. Det er så mange opplevelser som forblir i mitt hjerte. Jeg unders på om jeg noen gang kommer til å bli den samme?

”Kan alle som er i gruppe en gjøre seg til kjenne?” pålitelig rekker jeg opp hånden (jeg er jo tross alt bibelgruppeleder). ”Hva i all vide verden gjør dere her inne? Kom dere ut og vask opp etter ”the supper.” Så der ender vi opp, i det blafrende lyset fra en parafinlampe, med kaldt, skittent vann og over hundre plastikktallerkener som venter på å bli rene. Et godt fellesskap.

En god morgen 06.00 med hodelykten velplassert midt i planeten.

Infieldkurs med fjorten norske Øst-Afrikastudenter og to bleke lærere direkte fra Norge. Debrifing, deling av erfaringer og henting av ny motivasjon. Mors julepakke (som omsider kom fram etter et par måneder hos postvesenet) disket opp med herlige pepperkaker. Takk takk 1000 takk.

(by the way så ser det ut som om brev har en tendens til ikke å komme fram. Jeg takker for alle gode tanker – det er dem som teller – og håper postvesenet får glede av å lese mine brev. Tikk takk tusen takk også for alle bloggkommentarer. En kilde til glede, det skal sannelig være sagt!)

Tegnsetting fra hverdagen

Komma til ettertanke

, en liten gutt utenfor bussen. En improvisert bandasje er surret rundt foten. Han halter. ”Madan, please give me five hundered for buying books!”
WWJD? Jeg gjør ingenting, men gjemmer meg bak unnskyldningen om at tiggere som øyensynlig ber om bokpenger egentlig går og lengter etter lim for sniffing.

, jeg går på et barn. En liten, halvveis usynlig jente med store øyne som sitter stille inntil en lyktestolpe. Jeg ser henne ikke. Jeg har ingen unnskyldninger. Bare skam. Hun gir meg et stort, taust blikk – jeg så henne ikke. Hvor mange andre er det jeg overser?

Lattervekkende pareteser

( ) en smilende krabat på sykkel har bundet sin lille geitekilling etter det ene beinet. Panisk breking kommer fra den der den hopper etter beste evne på tre bein bak sykkelen. Gutten tråkker på og ler.

( ) det er søndagsmiddag hos familien Aguku (= vertsfamilien). Chapatiene (lompelignende lefse som smaker pannekake uten sukker) er satt fram på bordet og sammen med dem risen, bønnene og kjøttet som bader i saus. Lillebror Benji har alt bedt for maten og hele familiens oppmerksomhet er nå rettet mot - fjernsynet. Det er søndag og reprise av den meget populære, spanske (men dubbet til engelsk) og helt harry såpeserien ”Woman of my life”. Hotell Cæsar, Home and Away og De Syv Søstre i en salig blanding. Hva kan vi annet enn å smile i skjegget når mor og far oppslukt jubler over oppklarte justismord og klisjéfylte kjærlighetserklæringer?

Selvstendige punktum

. lysene dør ut og det blir med ett mørkt. Strømmen har gått. Men øynene rekker ikke vende seg til nattens teppe før et hav av lyspunkt blottes over hodene på oss. Stjernehimmelen i Afrikas bekmørke er et ubeskrivelig vakkert kunstverk.

. klokka er fem på seks. Shortsen min er våt etter gårsdagens bading og skoene er røde og skitne. Etter seks, spinkle timer under en myggnetting som falt ned og ga mine lunger pustebesvær, er jeg fortsatt i tvil om jeg er klar for denne joggeturen. ”Don´t even think of staying in bed”. En skremmende høy stemme bryter de tause gjesp. Er man rollemodell på barneleir så er man rollemodell. Jeg går ut og lar den mørke morgenen omslutte meg. Skal tro om det er lyst når vi har jogget ferdig.

Visualisert

Notater fra et av dagens tre seminar skrives flittig ned paa den ille, rosa, notatblokken vi fikk utlevert. Topic: Changing genderroles in today's society. Spennende med afrikansk vinkling.

Ezramote.
En buss i Ost-Afrika er ikke det samme som en buss i Norge. Vel kan man lukke vinduet, men se ikke bort i fra det trekker en del og ta for sikkerhets skyld med en masse varme klaer for ikke aa ankomme destinasjonene som en forkjolet istapp.
Aina Marie i egen person hoster papaya fra treet i hagen 2. juledag. Og for aa gjore historien enda mer "afrika" hadde vaar vertsfar (Isak) tidligere paa dagen drept en livsfarlig, liten, svart slange i garasjen!
Karianne og Marit (fra Kenya-teamet) ved frokostbordet paa Ezrakonferansen med de klassiske te/kakao/vann-koppene. Dietten bestod grovt oppsummert av ris og litt kjott, loff og bananer.

Hompetitten, hompetatten til Kenya

Vi kjører buss mot Nairobi. Det er onsdag 27.desember og utenfor passerer eksotiske stråhytter forbi i skremmende stor fart. Gjeterene i grøftekanten lar blikket hvile på sine fem-seks kyr og under nabosetet ligger en høne og klukker bekymret. Jeg sitter derimot og er en smule bekymret for seteryggens ødelagte reguleringsmekanisme. Skal tro om det er noe igjen av kneskålene til den som sitter bak meg når vi når Nairobi?

Vi var sent ute med billettbestillingen og sitter bakerst i en buss som skal bruke de neste 14 timene på den hullete veien til Nairobi. Veien er humpete hei hvor det går, det humper og dumper i bussen vår. Opp og ned. Opp og ned. Men når sebraer og gaseller plutselig blir å se utenfor vinduet legges alle oppturer og nedturer på hattehylla. De norske busspassasjerene er i ekstase.

Vårt mål er Ezra-konferansen – en Bibelkonferanse som årlig holdes i regi av Focus Kenya på et universitet like utenfor Nairobi. Fra 29.desember til 3.januar skal vi tilbringe dagene sammen med et hundretalls studenter fra hovedsakelig Kenya. Konferansenes overskrift er hentet fra Det Gamle Testamentets bok Esra 7:10

”Esra hadde nemlig satt seg fore å granske Herrens lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett. ”

På timeplanen er Bibelstudie, Bibelgrupper, et hav av seminarer, dramagruppe (!), sosialt samvær og møter. Programmet er relativt tettpakket og det er tidlig til sengs og tidlig opp av sengen. Men om en stakkars nordmann tidvis må trekke seg tilbake for å fordøye en smule eller to, er det både inspirerende og gjødslede å dykke ned i Guds ord.

Nyttårsaften ble feiret uten et eneste smell – men til gjengjeld med masse brus, kjeks, dansing og synging. Der nordmenn hvisker ordene når det blir snakk om synging – bruker afrikanere det nebbet de er gitt og synger av full hals.
Bussturen fra Nairobi til Kampala tar i overkant av 15 timer, og vi kommer oss trygt hjem ikke bare med et pass hvis stempelsamling begynner å bli betydelig, men også med nyvunnet kunnskap og et inspirert sinn. Et godt utgangspunktet for et nytt og blankt år.