I hus

Du merker at du har vært borte i Uganda en stund når:
- lillbror og lillesøster har skutt som raketter til vers og nærmest nådd ditt høydenivå
- din far sier følgende til deg på første biltur: "nå kjører du på venstre side Aina Marie (hvorpå jeg svarer: er det feil?)
- du bare må ha ullsokker på bena konstant fordi det er så skrekkelig kaldt
- alle ser rart på deg hvis du slumper til å si noen lugandaord
- alle tingene du ikke har savnet på et halv år får deg til å krympe ned i skamfullhet og tankene leker med lysten på å arrangere et garasjesalg


Randi og Aina Marie

Knut (pappa) finner barnet i seg på Jomfruland.

Vår.

På båttur til Jomfruland.

På reise inn i det ukjente

Julius (mitt fadderbarn) og Aina Marie

Gonja (rosted banana).

Ingrid og Aina Marie

Om tre døgn er jeg hjemme. Om tre døgn har jeg allerede fløyet i åtte og en halv time, ventet ni timer i Amsterdam og klemt min lillesøster til det ikke er mer pust igjen. Om tre døgn er ikke jeg og min røde koffert lenger i Uganda.

Nå – står jeg på den andre siden. Jeg skal forlate det som er blitt min hverdag og reise tilbake til det som virker skremmende ukjent. Som å vente i spenning på julegavene under treet mens mor og far langsomt tygger ribbesvoren. Er pakkene myke eller harde? Er mine forventninger skyhøye eller minimale? Gjemmer det seg et omvendt kultursjokk under gavepapiret?

Når blir neste gang jeg vasker bil med Omo? Neste gang jeg spiser matoke, chapati, sweet potato og bønner med hendene. Neste gang lille Dennis med verdens største smil kommer springende med vid åpne armer for en klem. Neste gang jeg ”dusjer” med koppen. Neste gang jeg grønn av irritasjon innser at internett ikke er samarbeidsvillig. Neste gang jeg møter mine gode venner kakerlakkene på do. Neste gang hårets skyllevann er rødt av sand. Neste gang jeg sier ”God natt” til Ingrid som ligger under nabo-myggnettingen. Neste gang med morning devotion på Focus kontoret. Neste gang jeg deler madrass på gulvet hos Faith. Neste gang det er amen og halleluja under gudstjenesten. Neste gang det blir rumpemassasje på humpete veier. Neste vi kjøper gonja av damen med smilet. Neste gang noen roper ” Bye Mzungu”.

Siste gang. Neste gang. Nesten siste gang?

Ngenda waffe. Tunala Bagana.

Innspurt

Det går en del i ”åh, dette er kanskje siste gang jeg...” for tiden. Men selv om det skal bli godt å lukte på hestehov og spise skonrokk med gulost, er det litt vemodig å kunne telle sine dager i Uganda på fingrene.

Den siste tiden har vi formelig løpt fra det ene til det ande, og la meg i den sammenheng komme opp med en liten bildekavalkade (dersom internett tillater det vel og merke) fra paaskespillet til barneprosjektet.
Soldatfootter paa rood sand. Paaskespillet.

En av kvinnen paa markedet ( i synagogen). Fra paaskespillet.

Fra barneprosjektet sitt paaskeskuespill i "the community". Sener fra passjonsfortellingen ble dramatisert ulike steder i slumomraadet og endte med korsfestelsen. Utrolig mange mennesker som fulgte nysgjerrig med.

Jesus paa korset. Paaskespillet.