Ved første øyekast er det svart. Et glupsk, altoppslukende hull. Lyset drukner i det grådige mørket og en tom maktesløshet vaker lydløst og alene i vannoverflaten. Fortvilet leter jeg etter kreftene jeg trodde var der. Nyttesløst?
April var måneden jeg kom hjem til et Norge ikledd hvitveisens uskyldige kappe. Vårsolen hadde tint opp vinterskye nordboere og velkjente klager over dårlige veier og høye drivstoffpriser sneglet gjennom avisens spalter. I daglige samtaler om været ble klimapolitikk unnet en setning som for å rettferdiggjøre rutinenes likegyldighet. Det enkle er ofte det beste.
For meg ble det et ekstremt møte med forskjeller. Alt vi tar for gitt som er oss gitt. Alt som blir rettferdiggjort fordi ”jeg fortjener det”. Velstandens vaner var etter et halvt år i Uganda ute av trening og det varme vannet i dusjen overrasket meg. Skuffende rask var jeg likevel tilbake i gamle spor. Det enkle er ofte det beste. Hvorfor ta bryet å svømme mot strømmen når majoriteten lar seg drive med?
Jeg mottok et brev fra Julius, mitt fadderbarn fra Kampalas slum for ikke lenge siden. Det var skrevet på grønt papir. En seksårings fargerike barnetegninger som sidedekor. Ugandas hovedstad skal i løpet av høsten huse CHOGM, The Commonwealth Heads of Government Meeting. Verden skal besøke landet som Churchill engang kalte Afrikas perle. Og i spissen for det hele hennes kongelige høyhet dronning Elisabeth. Kampala er gjenstand for ekstrem oppussingen. En rå sannhet blir ikledd fløyelmyke fasader – verdens skeivhet skal under teppet.
”We are not fine”, skrev Julius. I, over og mellom linjene tegnet det seg en virkelighet i stor kontrast til min egen. Et søskenpar som lider av hoste. En mor som ikke får lage mat utenfor det mørke rommet de kaller hus. Grunn: myndighetene mener det ikke tar seg ut i bybildet – spesielt ikke med tanket på at selveste her royal highness står på CHOGMs gjesteliste.
Balansegangens grøftekanter er en stor del av min egen vandring i det som kalles livet. Materialismen er forlokkende farlige og egoismens likegyldighet vinker utspekulert fra sitt skjulested. Det er skremmende enkelt å la seg friste til å være innkrøkket i seg selv. Men likevel, det er noe i meg som protesterer. Et lite varsko på nippen til å overdøves av reklamens proklamasjoner, men fortsatt kan jeg kjenne hjertet slå. ”We are not fine” – det er noe som skurrer.
Teoretisk er jeg villig, praktisk vingler jeg fra grøftekant til grøftekant. Er det behagelig å kjempe for rettferdighet? Har krig noen gang vært en dans på roser? Skal ikke grønt være en livgivende farge? Er det enkle alltid det beste?
Fylt av motløshet skriker lungene mot luft og jeg sparker fra av all gjenværende kraft. Klamrende fast til lysstrålen som bryter mørket svømmer jeg opp mot mulighetens overflate. Jeg nekter å gi opp enda. Det bølger på håpets hav.
Fra barneprosjektet sitt paaskeskuespill i "the community". Sener fra passjonsfortellingen ble dramatisert ulike steder i slumomraadet og endte med korsfestelsen. Utrolig mange mennesker som fulgte nysgjerrig med.
.JPG)
For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.
