17. mai

1 dag
2 tog
3 ganger 3 hurra
4 is og en pølse
5 små skyer på himmelen
6 gnagsår i finskoene
7 (sju)kt deilig å ta av bunaden etter 13 timer
8 hopp før det gikk hull i søppelsekken
9 par som danset polka
10 dlig til sengs grunnet utmattelse

En måned på baken i Norge (one month on my kabina in Norway)

I'll start in English as I hope that some of my Ugandan/Hald friends find their way to my blog. Sometimes I start wondering whether I left my blogspirit in Uganda - but anyway; I'll try to catch up.

One month since I left the pearl of Africa; time is flying that's for sure. My days at Hald (which is my school) is filled with a lot of good teaching, friends and Norwegian nature. I've somehow settled in Norway now but there were some week when I just felt so alienated. The church was so so quiet and everybody was just sitting as if that was all they could do. The rooms I entered were stuffed with things which I bet were rather unnecessary, and matoke and chapatti were no where to be seen. After eating brown cheese, makrell i tomat and potatoes for a while, I've now started to realise that I’m really back. But when me and Ingrid look at the pictures from Uganda, we keep on telling each other that one day we will be back.

Anyway: I hope you’re doing well. There is no need of doubting: You’re all missed. Nyo Nyo Nyo. And don’t hesitate leaving me comments on this blog.

Astrid Katrine
Marshmellowsgrilling.
Paulette, Miriam og Ingrid
Aina Marie og Ingrid (I don't think we've changed that much...)
Hoppe sa gåsa.
Rafaela

Martemor



Oversette eller nytenke det er spørsmålet. Jeg ringer en venn, spør publikum og går for det siste alternativet.

I dag er det altså på dagen en måned siden flyet forlot Uganda. I overkant av tre uker på Hald er overstått og fortsatt skal vi holde det gående til 16. juni. Her maler vi ut vårt kultursjokk, lærer teorien bak det å sette opp telt i fremmed land og får innsikt i viktigheten i å stå på sine egne ord. Hald er et godt sted som flyter over av brunsaus og brunost, skjønt jeg mangler mine brune venner fra Uganda. En kan kanskje ikke få i pose og sekk bestandig.

Bare døde fisker følger strømmen og jeg vil helst være en levende torsk med (fiske)bena godt plassert på jorda og hjertet i himmelen. (takk frøken Gudefjern for gode gullkorn)

Slit våren med helsa folkens og tunala bagana!

I hus

Du merker at du har vært borte i Uganda en stund når:
- lillbror og lillesøster har skutt som raketter til vers og nærmest nådd ditt høydenivå
- din far sier følgende til deg på første biltur: "nå kjører du på venstre side Aina Marie (hvorpå jeg svarer: er det feil?)
- du bare må ha ullsokker på bena konstant fordi det er så skrekkelig kaldt
- alle ser rart på deg hvis du slumper til å si noen lugandaord
- alle tingene du ikke har savnet på et halv år får deg til å krympe ned i skamfullhet og tankene leker med lysten på å arrangere et garasjesalg


Randi og Aina Marie

Knut (pappa) finner barnet i seg på Jomfruland.

Vår.

På båttur til Jomfruland.

På reise inn i det ukjente

Julius (mitt fadderbarn) og Aina Marie

Gonja (rosted banana).

Ingrid og Aina Marie

Om tre døgn er jeg hjemme. Om tre døgn har jeg allerede fløyet i åtte og en halv time, ventet ni timer i Amsterdam og klemt min lillesøster til det ikke er mer pust igjen. Om tre døgn er ikke jeg og min røde koffert lenger i Uganda.

Nå – står jeg på den andre siden. Jeg skal forlate det som er blitt min hverdag og reise tilbake til det som virker skremmende ukjent. Som å vente i spenning på julegavene under treet mens mor og far langsomt tygger ribbesvoren. Er pakkene myke eller harde? Er mine forventninger skyhøye eller minimale? Gjemmer det seg et omvendt kultursjokk under gavepapiret?

Når blir neste gang jeg vasker bil med Omo? Neste gang jeg spiser matoke, chapati, sweet potato og bønner med hendene. Neste gang lille Dennis med verdens største smil kommer springende med vid åpne armer for en klem. Neste gang jeg ”dusjer” med koppen. Neste gang jeg grønn av irritasjon innser at internett ikke er samarbeidsvillig. Neste gang jeg møter mine gode venner kakerlakkene på do. Neste gang hårets skyllevann er rødt av sand. Neste gang jeg sier ”God natt” til Ingrid som ligger under nabo-myggnettingen. Neste gang med morning devotion på Focus kontoret. Neste gang jeg deler madrass på gulvet hos Faith. Neste gang det er amen og halleluja under gudstjenesten. Neste gang det blir rumpemassasje på humpete veier. Neste vi kjøper gonja av damen med smilet. Neste gang noen roper ” Bye Mzungu”.

Siste gang. Neste gang. Nesten siste gang?

Ngenda waffe. Tunala Bagana.

Innspurt

Det går en del i ”åh, dette er kanskje siste gang jeg...” for tiden. Men selv om det skal bli godt å lukte på hestehov og spise skonrokk med gulost, er det litt vemodig å kunne telle sine dager i Uganda på fingrene.

Den siste tiden har vi formelig løpt fra det ene til det ande, og la meg i den sammenheng komme opp med en liten bildekavalkade (dersom internett tillater det vel og merke) fra paaskespillet til barneprosjektet.
Soldatfootter paa rood sand. Paaskespillet.

En av kvinnen paa markedet ( i synagogen). Fra paaskespillet.

Fra barneprosjektet sitt paaskeskuespill i "the community". Sener fra passjonsfortellingen ble dramatisert ulike steder i slumomraadet og endte med korsfestelsen. Utrolig mange mennesker som fulgte nysgjerrig med.

Jesus paa korset. Paaskespillet.

Konferanserefleksjoner

Jeg setter meg for å skrive en blogg, men blir grepet av valgets kvaler. For hva skal broderes i ord?
- møte med sped- og småbarna på Sanyo baby’s Home som er funnet forlatt og forkastet i alt fra søppelbøtter til under en busk hvis yngste nurk var knapt en uke.
- det karismatiske møtet under en palme og i lyset fra tusenvis av stjerner da Ingrid og jeg ble presentert som ivrige misjonærer!
- undervisningen min på barneprosjektet

Men nei, alt som skjer mellom blogglinjene får spares til jeg har landet trygt på norsk landjord om snaue to uker. Denne bloggen skal vies til konferansen som satte tanker i sving selv om den var så fin og profesjonell at Ingrid fikk latterkrampe; The 5th Afircan Conference on Child Abuse and Neglect.


Mellom menn i skjorte og slips smyger jeg meg frem i skjørt og på høyhelte sko (Aina Marie i høyhelte sko tenker du kanskje, og det på en helt vanlig tirsdag – men for å si det sånn, kleskodene i Kampala har ikke akkurat forandret meg til en bushkvinne!). Et meget fancy navneskilt avslører at mitt navn og over skulderen henger konferansens skulderveske hvis innhold blant annet er en middagsinvitasjon der Ugandas president Museveni er æresgjest (dessverre dukket han ikke opp). Save the children (Redd barna) er her. UNICEF er her. Fredskorpset. ANPPCAN. Og så Aina Marie og Ingrid som ler og må smile når en dame spør om vi fortsatt holder på med mastergraden. ”Tja”, sier vi, drar på det og ror oss bort fra hele temaet om alder.

Vel er det artig å trippe rundt på høye heler, få en ny pen hver dag og se voksen ut over en kaffekopp, men konferansen setter også tanker i sving. Tanker som, hvis de blir skrevet på en blogg, fort lyder klisjéaktige og veslevoksne. Tanker som en helst skal tenke selv. Ha meg likevel unnskyldt når denne bloggen ender med en liten moral, eller skal jeg si tankevekker.

Livet er en gave.
Hver dag en ny pakke.
40 barn dør i timen av HIV/AIDS.
Hvordan bruker jeg denne gaven?
Pakker jeg den opp?

Håp er livets næring. Mangel på håp er kvelende. Det ondes problem er at jeg er lysets barn og tjener.

Grilla

Aina Marie og Per spiser kjott paa FOCUS sitt nyamachoma (=grillparty).

Med nesa nordover

Det er innsekter overalt. En bille i sofaen gjør tilnærmelser jeg slettes ikke liker, myggen tørster etter mitt blod, et ensomt, lite kadaver har endt sine insektdager i sluket og en liten mark med vinger kjemper tappert sin dødskamp i kyllingsausen på tallerkenen min. Jeg ser stygt på kakerlakken i dusjen helt til den spurter av gårde.

Vi er i Lira, Nord Uganda. Nord Uganda med en blodig historie. Med FN biler og World Food Program trailere på veiene. Med flyktningleirer et steinkast unna og en sprø stamme, i følge Monica som hostet oss, hvis kultur er å stjele kuer etter å ha drept gjeteren. ”Senest i forrige uke...”, sier hun. ”Huff og huff ,”sier jeg og søker med blikket etter gaffelen som slettes ikke er der.

Vi er i Lira for å inspirere og motivere våre medarbeidere i Nord. Aina Marie, Kay, Faith, Eddie, Brian og Michael. Det snakkes om KRA (Key Result Areas) for FATT (Focus Associate Trainer’s Team) medlemmene i Lira, det holdes andakter, fortelles om Bibelstudieteknikker og spises lunsj i en stråhytte som er overraskende kjølig hvis man tar varmen utenfor i betraktning.

Monica forteller om barna i Afrika mens vi spiser kveldsmat. Barn som blir kidnappet for å hjernevaskes til soldater. ”Drikk din fars blod”. ”Drep din mor”. Stigmatisering av HIV/AIDS barn. Desperat prostitusjon i flyktningleirer. Et hjerteløst løp for livet i skuddregn og en lillebror som blir liggende igjen. Såret.

Tenk på barna i Afrika. Hvis du klarer. For meg blir det for mye. For uvirkelig og sterkt. For fjernt – selv når jeg sitter rundt et middagsbord og vet at like nedi gata ligger barna og skal tilbringe nok en kald natt på en hard pappeskebit.

Det er mørkt ute. Det var det lyset som ikke skal settes under bøtta, tenker jeg og kryper under myggnettingen. Madrassen er myk.

Redningsvestminner fra em baattur paa Vioctoriasjoen paa vei til en sjimpanseooy. Ingrid og Aina Marie.

Kay huker seg ut av en straahytte.

Sisten!

Lenge leve barndommen! Et bloggens kjedebrev er oppfunnet. Tikk takk Stine.

"Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Seks rare ting om meg selv
1) Jeg har aldri doogna (dersom det regnes som rart)
2) I syvende klasse mistet jeg alt som heter vett i topplokket og byttet ut mitt lange, fine (toor jeg paastaa) haar med kort oransje hokeysveis. Som jeg hater de bildene
3) Jeg sover med oynene paa glott (har jeg blitt fortalt)
4) Jeg elsker aa vaske biler (det gir meg ro i sjelen)
5) Jeg har en liten drom om aa bestige mount everest paa min bryllupsreise (det er jo lov aa dromme)
6) Jeg kan le hooyt av aa lese dikt jeg faar paa mail (for aa demonstrere det hele ender jeg med et jeg nettopp mottok)

I huset er det også en mage
som aldri blir mett.
Det er magen til Ingen.
For Ingen spiser brune bananer
og svidd grøt.
Og Ingen spiser epler på do
og tisser i vasken.

(fra "Ingen" av Svein Nyhus)

Og jeg sender sisten videre til folgende (trommevirvler): Per, Kay, Ingrid (teamterror), Marianne, Nina og Finni

Kirkegjengere

Vi bestemte oss for å bli med en bekjent i hans kirke, Ingrid og jeg – en pinsemenighet. Til vanlig går vi i en anglikansk kirke (hvilket i grunnen er nokså likt den norske protestantiske kirken), men forandring fryder som man sier.

Heldige som vi var viste det seg at taleren brant for emne han skulle preke over, og ordene ble ropt ut som om han ikke hadde mikrofon. Men han hadde mikrofon. Tolken, som stod bak og oversatte det hele til luganda (som er stammespråket i Kampala-området), var like ivrig og høylytt som hovedtaleren.

Etter en times karismatisk preken skreket utover menigheten var ørene mine ømme og hodet mitt tungt, og jeg tenkte i mitt stille sinn at dersom ikke de to forkynnerne er håse i morgen så har Gud virkelig gjort et mirakel.

Det som er rart og tenke på er at det er dette andre mennesker vil lengte tilbake til dersom de kom inn på en helt vanlig og stillferdig gudstjeneste i Norge.

I korridorene

Korridorpasienter – ordet får en helt annen betydning der vi går i gangene på Mulago Hospital – Ugandas største sykehus. På stråmatter ligger og sitter mennesker. Noen prøver å tyde ordene fra en skurrete radio. Noen deler en kjekspakke. Noen sover. Hjulet på en båre er punktert. En katt smyger seg inn døren.

Vi går. Opp den ene korridoren. Ned den andre korridoren. Ser ting som ikke er morsomt å se. Tenker at kjære vene hvor er det blitt av hygienereglene? Rister på hodet når det fortelles at ukentlig hives uidentifiserte lik i en massegrav. Ser ned når vi får høre om AIDS pasienter som prøvde vingene fra øverste etasje. Vet skamfullt at det er de private luksusrommene som ville vært vår skjebne dersom ulykken var ute.

Kommer tilbake og tror et øyeblikk at meningen med livet ikke kan være annet enn å ta fatt på medisinstudiene. For så – når ting har sunket litt ned – å huske at ” Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.” (1.Kor 12:5)

Så er vi tilbake igjen. I korridorene. Denne gangen med en pose babyklær under armen. Prøver å gi noen trengende. Ser et nurk som kom tilverden for ti timer siden. Ber for en gutt som har drukket parafin. Har våre tvil om barnet noen gang kommer til å vokse inn i genseren fra posen. Gir sokker til en jente med så tynne armer at det er som på TV.

Dette skjer ikke i virkeligheten, tenker jeg. Dette er bare på TV.

Men sykehuset lyver ikke. Og jeg vet at barna som ligger i sengene er de få utvalgte. Mange dør i landsbyene langt borte fra alt som heter medisinsk behandling.

Andre er født i Norge.

Janet - en engel paa barneprosjektet

To knips paa tampen

Skopusser i Mbale.

Skal det vaere en sootpotet?

Hobbymisjonærer på tur

Alt er rødt støv og vi har stablet oss inn i Eddis bil. Jeg er fortsatt ikke kommet over ”det-er-ikke-belte-i-baksetet”-sjokket der vi suser av gårde i nærmere hundre og ber i mitt stille sinn om at vi ikke må forville oss over i motgående kjørefelt. Skjønt motgående kjørefelt er vel et heller ukjent fenomen. Pottehullene (the potholes= hullene i veien) er mange, veien er smal og satser man på å komme fra kjøreturen med rompa i behold gjør en lurest i å kjøre slalåm. Fyllekjørere er dem som kjører rett fram – alle andre er ivrige på rattet.

Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.

Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.

Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.

Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.

Stolte føtter

Det er lørdag nok en gang. Det er pølser til frokost og imøtekommende barnesmil på Focusplassen. Det er grøt fra World Feed Program i store plastikkopper og nerver før undervisning i en klasse. Det er lørdag nok en gang.

Et lite glimt fra en dagens formiddag:

Den minste jenta danser rundt meg der jeg gjør så godt jeg kan i møte med de eldre jentenes tauhopping. ”Sagala gato” (jeg liker ikke sko) – sier jeg og tar av meg fottøyet i et forsøk på å lett byrden der jeg løper inn i leken med barnslig iver. Hun tar av seg skoene hun også.

Eller kan jeg kalle det sko? Borrelåsen på sandalreimene har forlengst gått ut i streik og sålen har krympet inn både foran og bak. Vi strever lenge for å få dem på foten når friminuttet er over.

Jeg har rukket å spise lunsj med fingrene som gaffel når hun kommer bort til meg igjen. Hun forklarer i vei på luganda, men det er ikke før jeg senker mitt blikk at jeg skjønner hvorfor øynene hennes strutter av stolthet – hun har fått nye sko. Posene med ”fretex”klær fra Norge som Ingrids familie hadde med dekorert hennes små barneføtter med et par sandaler som skinner i formiddagssolen.

Bushman for en dag eller to

Riktignok er det fult mulig å reise til Afrika uten å se på kontinentets mange dyr – men det setter på en måte prikken over oppholdet å hilse på Herr Elefant og Frøken Giraff

- derfor tok vi fatt på den mange timers kjøreturen til Murchison Falls, en av Ugandas nasjonalparker. Etter en liten forsinkelse (ettersom sjåføren måtte gjøre sitt for å få sønnen ut av fengsel) nådde vi fram til vår base; en gruppering telt idyllisk plassert på et lite platå med herlig utsikt utover Afrikas bush.

Lesere – jeg skal spare dere for ugreie utgreiinger om hvor sjarmerende jeg synes det er med flodhester som ligger å dasser hele dagen i vannkanten eller hvor herlig det er å sitte oppå taket til en safaribil som kjører fort gjennom savannen. For å gå direkte til konklusjonen: ” og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.”

En håndfull bilder for å å gi påstanden dybde

Alle gode ting er tre

Fem dager på bibelkonferanse er blitt historie i det jeg begynner på min femte måned som afrikaner. En liten oppsummering gjort på en - to - tre i den anledning

Tre lærdommer
- verden er større en min lille bukselomme
- handling sier mer enn 1000 ord
- jeg er fortsatt liten og uerfaren

(litt klesvaskerfaring har jeg dog!)

Tre adopterte afrikanske ting

- det er plutselig festelig å stryke klær
- "I'm so sorry" (et uttrykk som kan brukes i alle sammenhenger : hvis noen detter, mister noe, ikke har sovet godt, er litt nedfor - you name it)
- bananen lenge leve

(fikk forresten klørne i det som må være verdens minste banan her forleden!)

Tre ting jeg gleder meg til å møte i april
- klemmer
- hestehov (verdens vakreste blomst forøvrig)
- bestemors kålerabistappe

Tre ting som er "kjekt å ha" i Afrika
- lommelykt
- eurax
- tålmodighet

Tre ting jeg lurer på
- hvordan kan Gud skape både enorme (abnorme) stjerner og knøttesmå mygg?
- hva jeg skal gjøre med privilegiet å være nordmann (høsten nærmer seg med stormskritt!)?

(min bår er så liten, og havet av valg så stort)

- hvordan har Uganda forandret meg?



Hva Bibelkonferansen angår så gis Markusevangeliet dybde når man fjerner kapitler og vers. Som å gå på oppdagelsesferd.

Møter med mennesker og mygg

Møter er noe vi har fått god trening på i det siste. Helgen som nettopp gikk inn i historien ble brukt sammen med FATT (Focus Associate Training Team) medlemene for å planlegge det kommende året meget omhyggelig. Beklagligvis var det tidvis urelevant og langtekkelig for en stakkars norsk STEM (Short Term Experiance in Ministry) arbeider, men hva gjør vel det når den aller siste delen var utrolig festlig? Er enden god er allting godt, og alt som var før ser ut til å komme i skyggen av den gode del.

Dette er hva jeg kaller plommen i en møtehelg:
En tidligere tysk katolikk med hippiebakgrunn og bred erfaring i østens mystikk delte sin livshistorie som spenner fra guru - til gladkristen (som vitner om jordbæris) - til en engasjerende mann som nå satt og farget Bibelen med leselyst. Helt herlig.

Etter å ha blitt proppen fulle av inspirasjon bar det videre til nok et møte - denne gangen på universitetet. Det er slutt på en viss streik og studentene er straks ferdig med sine eksamner (riktignok tar de seg en to ukers ferie, men etter det bærer det løs). Jeg, Ingrid og Faith (som er en ugandisk STEM arbeider) hadde tatt med oss noen bananer for å diskutere veien videre for Bibelgruppene sammen noen studenter. Jammen ser det ikke ut som om vi skal få til litt studentarbeid før vi vender hjem 12.april. Du verden så bra.

En liten historie om myggen - min kjære uvenn - til avslutning

"(...) Mosquito, she had said, had asked Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter. "How much longer do you think you will live?" she asked. "You are already a skeleton". Mosquito went away humiliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive". (Things Fall Apart, Achebe Chinua)

Elsk deres fiender var det ikke slik?

Et utvalg linselus

Vår vertsfamilie vil oss mer enn godt, og her forleden tok de oss med til et supermarked så vi kunne kjøpe litt "norsk mat". For at vi ikke skal gå lei i matveien har vår mor også satt opp en liten frokostdiett som garanterer et variert kosthold.
Mon tro om alle diss klærne er vasket for hånd. Personlig synes jeg det er en utfordring å skulle vaske mine antrekk uten hjelp fra en trofast maskin. Det hele kompliseres når vi ikke har rennende vann i springen på grunn av noen vannproblemer i området (har vel vart mer eller mindre siden november). Har derfor gått over til definisjonen "skylte" i stedenfor "vaskede" klær når tøyet henges på snoren.

Mzungo, mzungo. Ellevill jubel blant små linselus.

En bodabodafører med stil?