Herlig saksofonist i kirken vi går i - St. Francis.

Aina Marie, Per og Ingird jobber med å utvikle Bibellæreplanen for barneprosjektet.

Kontoret til FOCUS (Fellowship Of Christian Unions) ligger midt i et slumområde, og mandag ble vi med noen av barneprosjektets ansatte på hjemmebesøk til enkelte av prosjektbarna. Plutselig står jeg opp i noe som er så fjernt fra det jeg har oppvokst til at det er vanskelig å fatte. Jeg begriper det ikke.

Blikktak som umulig kan holde regnet ute.
Små, trange rom hvor en familie på 9 har sitt hjem.
Et barn med malaria.
Klær som er hullete og skitne.

Vi kommer inn i et hjem og finner en meget syk og meget spinkel kvinne liggende på en madrass. Ikke orker hun sitte oppreist og meningen med livet virker fjern. Vi spør om hun har spist? Nei. Men hun ba den fem år (?) gamle jenta som hun har ansvaret for om å gå og kjøpe juice. Jenta sitter på mitt fang og studerer de hvite hendene mine mens hun luller i vei på luganda.

Hun smiler og klapper hendene mine sammen. Jeg tenker bare at hun er altfor liten til å kjøpe juice.

Vi ber før vi går, men jeg føler meg liten. Er glad for at Gud er større tross alt. Er glad for at FOCUS sannsynligvis kommer til å fikse litt medisiner til den damen.

En flik av min hverdag

En mobil og en Bibel har forsvunnet under barneleiren og det er bestemt fra høyere hold at ingen får sette seg i bussen før all bagasje er gjennomsøkt. Som voksenperson er jeg blant gjennomsøkerne. Ubehaget kjennes til langt ned i magesekken. ”Kjære Jesus la meg sleppe å finne den telefonen.” En liten krabats sengetøy lukter som om blæren har hatt et uhell. Hvilken verdighet er det jeg tråkker på?

Det er få busser men mange barn. Sardiner i boks.

Nede ved Victoriasjøen en tidlig morgen for å hente vann til morgenens kattevask. Eller, for dem som er en smule søvnige klokken halv sju (les. Aina Marie), ta med englesåpen lillesøster har gitt deg ned til vannet og benytt deg av naturens badekar.

Som barn i Gud hus

”This camp is not for fun, it is for learning.”

Når prosjektbarna skal på fire dagers leir er det i de ansattes øyne en unik mulighet til å være voksne rollemodeller samt å gi ut ”nistepakker” med lifeskills som sårt trengs i en fattig uganders hverdag. Talere kommer og gir barna bein i nesa, forteller dem at utdanning er veien ut av fattigdom, at HIV/AIDS ikke er en spøk, at hver og en av dem er spesielle og skapt i Guds bilde. ”Ikke la noen ta fra deg det!”

Det er så mange glimt som forsvinner på veien fra Uganda til Norge. Det er så mange opplevelser som forblir i mitt hjerte. Jeg unders på om jeg noen gang kommer til å bli den samme?

”Kan alle som er i gruppe en gjøre seg til kjenne?” pålitelig rekker jeg opp hånden (jeg er jo tross alt bibelgruppeleder). ”Hva i all vide verden gjør dere her inne? Kom dere ut og vask opp etter ”the supper.” Så der ender vi opp, i det blafrende lyset fra en parafinlampe, med kaldt, skittent vann og over hundre plastikktallerkener som venter på å bli rene. Et godt fellesskap.

En god morgen 06.00 med hodelykten velplassert midt i planeten.

Infieldkurs med fjorten norske Øst-Afrikastudenter og to bleke lærere direkte fra Norge. Debrifing, deling av erfaringer og henting av ny motivasjon. Mors julepakke (som omsider kom fram etter et par måneder hos postvesenet) disket opp med herlige pepperkaker. Takk takk 1000 takk.

(by the way så ser det ut som om brev har en tendens til ikke å komme fram. Jeg takker for alle gode tanker – det er dem som teller – og håper postvesenet får glede av å lese mine brev. Tikk takk tusen takk også for alle bloggkommentarer. En kilde til glede, det skal sannelig være sagt!)

Tegnsetting fra hverdagen

Komma til ettertanke

, en liten gutt utenfor bussen. En improvisert bandasje er surret rundt foten. Han halter. ”Madan, please give me five hundered for buying books!”
WWJD? Jeg gjør ingenting, men gjemmer meg bak unnskyldningen om at tiggere som øyensynlig ber om bokpenger egentlig går og lengter etter lim for sniffing.

, jeg går på et barn. En liten, halvveis usynlig jente med store øyne som sitter stille inntil en lyktestolpe. Jeg ser henne ikke. Jeg har ingen unnskyldninger. Bare skam. Hun gir meg et stort, taust blikk – jeg så henne ikke. Hvor mange andre er det jeg overser?

Lattervekkende pareteser

( ) en smilende krabat på sykkel har bundet sin lille geitekilling etter det ene beinet. Panisk breking kommer fra den der den hopper etter beste evne på tre bein bak sykkelen. Gutten tråkker på og ler.

( ) det er søndagsmiddag hos familien Aguku (= vertsfamilien). Chapatiene (lompelignende lefse som smaker pannekake uten sukker) er satt fram på bordet og sammen med dem risen, bønnene og kjøttet som bader i saus. Lillebror Benji har alt bedt for maten og hele familiens oppmerksomhet er nå rettet mot - fjernsynet. Det er søndag og reprise av den meget populære, spanske (men dubbet til engelsk) og helt harry såpeserien ”Woman of my life”. Hotell Cæsar, Home and Away og De Syv Søstre i en salig blanding. Hva kan vi annet enn å smile i skjegget når mor og far oppslukt jubler over oppklarte justismord og klisjéfylte kjærlighetserklæringer?

Selvstendige punktum

. lysene dør ut og det blir med ett mørkt. Strømmen har gått. Men øynene rekker ikke vende seg til nattens teppe før et hav av lyspunkt blottes over hodene på oss. Stjernehimmelen i Afrikas bekmørke er et ubeskrivelig vakkert kunstverk.

. klokka er fem på seks. Shortsen min er våt etter gårsdagens bading og skoene er røde og skitne. Etter seks, spinkle timer under en myggnetting som falt ned og ga mine lunger pustebesvær, er jeg fortsatt i tvil om jeg er klar for denne joggeturen. ”Don´t even think of staying in bed”. En skremmende høy stemme bryter de tause gjesp. Er man rollemodell på barneleir så er man rollemodell. Jeg går ut og lar den mørke morgenen omslutte meg. Skal tro om det er lyst når vi har jogget ferdig.

Visualisert

Notater fra et av dagens tre seminar skrives flittig ned paa den ille, rosa, notatblokken vi fikk utlevert. Topic: Changing genderroles in today's society. Spennende med afrikansk vinkling.

Ezramote.
En buss i Ost-Afrika er ikke det samme som en buss i Norge. Vel kan man lukke vinduet, men se ikke bort i fra det trekker en del og ta for sikkerhets skyld med en masse varme klaer for ikke aa ankomme destinasjonene som en forkjolet istapp.
Aina Marie i egen person hoster papaya fra treet i hagen 2. juledag. Og for aa gjore historien enda mer "afrika" hadde vaar vertsfar (Isak) tidligere paa dagen drept en livsfarlig, liten, svart slange i garasjen!
Karianne og Marit (fra Kenya-teamet) ved frokostbordet paa Ezrakonferansen med de klassiske te/kakao/vann-koppene. Dietten bestod grovt oppsummert av ris og litt kjott, loff og bananer.

Hompetitten, hompetatten til Kenya

Vi kjører buss mot Nairobi. Det er onsdag 27.desember og utenfor passerer eksotiske stråhytter forbi i skremmende stor fart. Gjeterene i grøftekanten lar blikket hvile på sine fem-seks kyr og under nabosetet ligger en høne og klukker bekymret. Jeg sitter derimot og er en smule bekymret for seteryggens ødelagte reguleringsmekanisme. Skal tro om det er noe igjen av kneskålene til den som sitter bak meg når vi når Nairobi?

Vi var sent ute med billettbestillingen og sitter bakerst i en buss som skal bruke de neste 14 timene på den hullete veien til Nairobi. Veien er humpete hei hvor det går, det humper og dumper i bussen vår. Opp og ned. Opp og ned. Men når sebraer og gaseller plutselig blir å se utenfor vinduet legges alle oppturer og nedturer på hattehylla. De norske busspassasjerene er i ekstase.

Vårt mål er Ezra-konferansen – en Bibelkonferanse som årlig holdes i regi av Focus Kenya på et universitet like utenfor Nairobi. Fra 29.desember til 3.januar skal vi tilbringe dagene sammen med et hundretalls studenter fra hovedsakelig Kenya. Konferansenes overskrift er hentet fra Det Gamle Testamentets bok Esra 7:10

”Esra hadde nemlig satt seg fore å granske Herrens lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett. ”

På timeplanen er Bibelstudie, Bibelgrupper, et hav av seminarer, dramagruppe (!), sosialt samvær og møter. Programmet er relativt tettpakket og det er tidlig til sengs og tidlig opp av sengen. Men om en stakkars nordmann tidvis må trekke seg tilbake for å fordøye en smule eller to, er det både inspirerende og gjødslede å dykke ned i Guds ord.

Nyttårsaften ble feiret uten et eneste smell – men til gjengjeld med masse brus, kjeks, dansing og synging. Der nordmenn hvisker ordene når det blir snakk om synging – bruker afrikanere det nebbet de er gitt og synger av full hals.
Bussturen fra Nairobi til Kampala tar i overkant av 15 timer, og vi kommer oss trygt hjem ikke bare med et pass hvis stempelsamling begynner å bli betydelig, men også med nyvunnet kunnskap og et inspirert sinn. Et godt utgangspunktet for et nytt og blankt år.

O jul med din glede...

...og barnlige lyst (eller er det barnslige? har alltid lurt paa det!)

Julemiddagen foor den ble middag.

Chapatibaking paa "kjokkenet"

Det er lillejulaften og Focus-plassen har kledd seg i sin finstas – klar til å gi fattige barn mat, morro og en grunn til å smile. Det er klart for barneprosjektets christmasparty.

Skoleuniformen er byttet ut med finklær og fra ”kjøkkenet” siver det ut matlukter som får små munner til å renne i vann – chapati, samosa, mzungopoteter (vanlige poteter) og tropiske frukter. Kyllingene som i går spankulerte rundt i et klasserom frityrstekes i en panne og kaken med den blå kremen står bortgjemt i en krok. Et festmåltid som skal fortæres når dansingen, underholdningen og latteren tar en pause. Barnas andre hjem flyter over av julestemning.

Det blir et høydepunkt – for dem sågar som for meg, og det er godt å kunne si at vi kommer til å være her helt fram til april. Likefullt kan jeg ikke annet en tenke på hva for en jul mine små lekekamerater går i møte når julefesten denne lille julaften er over? Er det noe mat hjemme? Er det noen hjemme? Et det noe hjem?

Det er da det blir halvveis bakvendt å sukke over mangelen på en norsk jul.

Mootet med frooken Moo

Har i lengre tider fundert paa om jeg skal berette om kuene som staar i midtrabatten og spiser sooppel - men naa er fenomenet blitt utkonkurrert av en annen kuopplevelse.

Glad og fornoyd spaserte jeg over "gaardsplassen" til Focus i dag tidlig. Maalrettet ettersom min destinasjon var klar - jeg var, nok en gang, paa vei for aa laere meg aa flette tabelmats. Saa, ut av det blaa, kommer det, ikke bare en men, TO svarte kuer lopende. Med kurs mot meg.

Lamslaat er jeg paa nippen til aa se livet passere i revy foor jeg tar til vettet og kommer i hu historien om bestefar Jon som tok bena fatt da oksen kom farende etter ham paa Jonsetra. Jeg loper.

At jeg loper uten grunn forstaar jeg foorst naar et barnekor av lattere stiger opp til himmelen. En kritthvit, loopende mzungo paa flukt fra det hun tror er to illsinte, svarte kuer er som en torr vits for overtrotte mennesker - hysterisk komisk. Kuene i Uganda gaar ikke rundt kriminelle planer om aa angripe en liten norsk reddhare.

En latter forlenger livet uansett.

Med onske om en gledelig og forhaapentligvis lattermild julefeiring fra Aina Marie (som naa har kurert alt som maatte ha eksistert av kufobi)!

Integritet og ordforråd

Ingrid utkjørt på vei hjem fra nok et bryllup.

Mitt navn er Sikkerhetsnål. Aina Marie Sikkerhetsnål.

Danseøving før det store Christmaspartyet som går av stabelen lille julaften.

Ti og tusen tommeltotter å holde styr på når "the tabelmats" skal flettes.
Barbente mennesker er STOR underholdning. Tok likevel ikke skotøyet serriøst før noen fortalte meg om de små "markene" som kan krype inn i fotsålen.

Jeg setter meg i bilen. Klokken nærmer seg halv åtte. Har vært våken i nesten halvannen time alt. Dusjet, kledd meg og spist. Nå er det bare en kjøretur som skiller meg fra focuskontoret på andre siden av Kampala.

Kontoret er ikke bare et kontor men en ansamling bygninger innefor porter. Selve kontoret er av murstein, men ellers gjør mange containere jobben som småkontor, lagringsplass og bokbutikk. Barneprosjektets klasserom har blikktak og vegger. Pultene hører er oldfashion sett med norske briller. Disse to ukene før jul er satt av for de eldste prosjektbarna. Det er juleferie fra vanlige skoler, men hos Focus er det aktivitet. Mandag til fredag kommer de for å lære håndverk – eller lifeskills. Rastafletter, perlesmykker og sivkurver. En klasse sitter foran skjermen fordypet i tastaturet, en annen læres opp i en strikkemaskin. Det blir utviklet evner som kan hjelpe på et trangt budsjett senere i livet. Et alternativ til en kriminell framtid hvis studiene ikke går i boks.

Med målrettede skritt går jeg mot min klasse – i fem dager har jeg flettet ”tabelmats”. I fem dager har jeg sittet og hørt seks jenter i fnisealderen snakke luganda, snappet om noen ord og fått den eldre læreren til å knekke av latter. ”Bampita Kikwnso”. Det er ikke alle som klarer å snekre sammen setningen ”De kaller meg Sikkerhetsnål”. Men om vokabularets ikke er særlig stort, tar jentenes latter større og større plass i mitt hjerte. Mengden har blitt latter – latter kommer fra munner og munnene bærer historier jeg fortsatt bare aner. Barna som kommer her har ikke den reklamens ideale barndom rundt nakken.

Det slår meg, der vi sitter og drikker grøten gitt av World Food Program fra fargerike plastikkopper, at Focus har integritet. Politikken ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er lagt på hylla og naboens nød er tatt på alvor. En organisasjon som ikke bare peker på lyset med ord men også med gjerning –blir nesten en smule stolt av å # være ansatt”.

Jeg reiser meg opp, småstiv av å sitte på trebenken hele dagen. Det er på tide å sette nesen hjemover mot Bweyogerere. Heldigvis er mit ordforråd vokst i løpet av dagen.

Tunala Bagana.
Vi sees.

Mitt hjerte fryder seg

- når stjernehimmelen er så slående vakker at jeg må holde meg fast for ikke å falle av bodabodaen på vei hjem
- når en politimann hilser meg med "Good Evening Muzungo" - et ord jeg for det meste hører barna skrike når vi passerer
- når det er min dag i sjokoladekalenderen jeg og Ingrid har over senga
- når jeg plutselig oppdager at vannet er tilbake for en stund og jeg faktisk kan ta en dusj
- når vi ommøblerer rommet og får masse gulvplass
- når det er mangosesong
- når vi fletter stråmatter med barna på barneprosjektet og prøver å lære noe fraser på luganda (et av nærmere 50 stammespråk i Uganda)
- når en utrolig koselig Ole Brum-konvolutt venter på meg på kontoret (dessverre er det noe tilfeldig om brev kommer fram til oss i det hele tatt - det virker som om postvesenet tidvis har litt problemer)
- når det annonseres (med et smil) at bruden er kjøpt for to kuer i et tradisjonelt bryllup (og senere fikk familien en geit)
- når jeg og Ingrid synger gjennom vårt reportoar av julesanger for å få tiden til å gå mens vi venter på en matatu (taxibuss)

.. da blir jeg glad

O store Gud og andre glimt

På vei til Rwanda kjørte vi over ekvator. Man veier visstnok tre prosent mindre når man står midt oppå streken!
I gårsdagens to bryllup ble det synging til den stor gullmedalje. Først ut var jeg og Ingrid som sang "O store Gud" i kirken (det var en nordmann som giftet seg med en ugandisk dame). Vi sang versene og et helt lite kor av ugandere kom inn og sang refrenget på norsk (!). Aritg. I neste bryllup tok Team Kampala mot til seg og sang , nok en gang, "O store Gud" for vår vår sjef Sam og hans kone Alice for flere hundre gjester. I ugandiske bryllup trenger du ikke nødvendigvis invitasjon. Det er bare å komme. Det var en som fortale at å ha bryllup på landsbygda er skikkelig dyrt ettersom du må beregne mat til samtlige innbyggere! Det som e mest festlig er når bestemødre går ut på dansegulvet og jubler og svinger seg til musikken med høye rop. Utrolig! Aina Marie og Ingrid i skreddersydde kjoler - hittil har vi brukt dem i tre bryllup!
Bybilde over Kigali (hovedstaden i Rwanda). Roligere. renere og mer lovlydig (alle bodabodaførerene og passasjerene brukte faktisk hjelm) enn Kampala.
Sardiner i boks. Team Kampala presset sammen i baksetet på en taxi. Fra venstre: Per, Aina Marie, Ingrid og Kay.

Rwanda, regn og reise

Når det stormer
Onsdag (29.11.06) til søndag slo vi ut vingene og bega oss på en tur sørvestover med Rwanda som hovedmål. Etter å ha nytt utsikten til Haldjentene i Bushenyi, satte vi kursen mot Kigali (Rwandas hovedstad). Rwandas fortid er ikke lys. Under folkemordet i 1994 ble nærmere en million mennesker brutalt slaktet ned. Vi besøkte Niamata kirken hvor 10 000 mistet livet. Taket var fortsatt gjennomhullet av granatsplinter, alterduken flekkete av blod og massegravene utenfor overfylte med hodeskaller og ben. Ufattelig og umulig å forstå hva mennesker har gått gjennom. Hva som skjer i dette øyeblikk. Som nordmann er jeg virkelig født med gullhår et visst sted. Urettferdig og ufortjent heldig.

Når det regner
For øyeblikket står himmelens sluser ofte på vid gap her nede (hvilket i seg selv er nokså pussig ettersom kalenderen sier det er tørketid – global oppvarming kalles det kanskje?). Dette går ikke hen uten konsekvenser. Veiene, som i utgangspunktet er mer hull med vei enn vei med hull, forvandles til store sølekrater. En begynner å lure på om en skal døpe bilen sin båt og trafikkaoset er uten sidestykket! Det forekommer meg å være kø til alle døgnets tider. Regn er derfor på mange arbeidsplasser regnet som ”gyldig” grunn for ikke å komme presis!

Når man reiser
Vet ikke hva som er mest imponerende– å få åtte voksne mennesker inni en femseter eller 21 voksne mennesker inni en minibuss som på papiret tar 14 mennesker. Begge deler er i alle fall mulig, og begrepet ”journey mercy” (på godt norsk ”engler langs veien”) synes plutselig å gi mer mening. Bussen legger seg i svingene der vi suser av gårde i over hundre og koffertene på bagasjehylla komme et faretruende hopp nærmere – jeg håper guds engler har god kondisjon.

På bussturen fra Kigali til Kampala var busselskapets politikk å ikke kjøre videre før samtlige seter var besatt. Det resulterte i timer med venting og en nesten 12 timer lang busstur. Livet er en reise var det ikke sånn å forstå?

Når man lurer
- Hvor bor kakerlakkene om dagen?
- Hvordan klarer uganderne å ikke bli sølete oppover alt som heter buksebein og skjørtekant når det regner?
- Er pepperkakene norske?
- Hvor mye hår mister man av å ta ut rastafletter (har en følelse av at halve håret har gått med!)?
- Hvorfor har ikke minibanken en generator som tar over før strømmen går og VISAkortet er inni?

Denne helgen skal jeg i tre bryllup på to dager! Tror jeg skal unne meg et utropstegn etter den setningen.

En velsignet adventstid ønskes til samtlige.

Fotografier hultertibulter

Dere har snøen - jeg har blomstene!

Bedre føre var enn etter snar. Youghurt har mange gunstige melkesyrebakterier for ustabile mager og desto bedre innvirkning på psyken. Med sugerør blir jo alt så mye morsommere å spise/drikke - jeg minines gelebråket i barndommens brusdager.

Små barneføtter i slitte sko en lørdag formiddag.

Romantisk og grønt

Hvem er sterkest - Aina Marie eller vannkreftene i Bujagali Falls?

Dagene flyr og desember er like rundt hjørnet. Men hvor er snøen, gløggduften og pepperkakesmaken? Kan jeg fremkalle julestemning ved hjelp av papaya, ananas og mango? Den søm prøver får se!

1. Bryllup
Vet ikke om det er med stolthet eller skam jeg skal si at jeg har adoptert den afrikanske tiden? Da det på lørdag var duket for det første bryllupet, var verken jeg eller Ingrid klare som egg. To timer før kirkeklokkene klang bega vi oss ut på sko- og veskejakt. Et minutt før bruden trakk pusten dypt inn og begynte ferden oppover kirkegulvet satte vi oss på en bodaboda for å – dra til skredderen. En time uti bryllupet ble den siste knapp sydd i og vi kunne vagge ut til taxien på nye, høyhelte (!) finsko. Sjåføren kjørte slalom i trafikkaoset og var ivrig på gassen helt til motoren plutselig sluknet. Tanken er tom. Vi, med vår vertsmor Esther i spissen, hev oss på bodabodaer.

Vel hadde jeg gått med på å kjøpe finkjole, finsko og en veske så fin at den godt kunne vært Askepotts – men når det kom til bodabodaer kan ingen på noen måte få meg til å sitte som en jente igjen – det har jeg gjort en gang for mye. Dro derfor opp min finfine ballkjole og satte meg som en gutt – stor underholdning.

Vi fikk med oss en halvtime av den to timer lange gudstjenesten og hele festen etterpå.

Perlemor
Afrikas perle – det uttrykket har fått mer dybde etter at vi på søndag tok en liten dagsutflukt til Jinja med vår venn Jeb. G R Ø N T og frodig er dette landet. Trærne tårner opp som var de en regnskog, te- og sukkerplantasjene strekker seg utover åsene og blomstene bærer blendende farger. Vi tok en kikk på ”the source of the Nile” og Bujagali Falls. Herlig å blir litt bedre kjent med landet også utenfor Kampala.

Sjuklinger
Her i forrige uke ble Ingrid liggende dehydrert og matforgiftet - og jeg måtte klare meg på egenhånd i hovedstaden. Oppdrag gjennomført – men følelsen av at noe manglet var ikke til å bli kvitt. Ingen å smile til i taxien. Ingen å vinke til når bodabodaene kjører om kapp. Ingen å snakke med på norsk. Ingen Ingrid. Tror nok det var grunnen til at magen min bestemte seg for å bli syk den også - så kunne vi i det minste holde sengen sammen.

Formen er nå tipptopp igjen, rastaflettene har sluttet å klø, oppgaven om afrikansk tid er i det minste påbegynt (Vesten har klokkene, Afrika har tiden!) og en tur til Rwanda står på timeplanen. April virker langt unna – ikke langt unna – langt unna – ikke langt unna.

Glimt

Victoriasjøen.

Frokosten på LeaderShip Summiten: melkete, smultering og et egg.

Aina Marie og Ingrid - nyflettede
Kay er nybadet i Victoriasjøen
Per på en luftig bodabodatur

Frisert

Hårfin blogger kaller omverdnen. over!

(først en liten parentes til alle som gleder meg med kommentarer; selv om det er varmt her nede, varmer slike små ansamlinger av ord! Takk takk, tusen takk)

Bort fra alt som heter bilkø, eksos og bystøy bar det da vi satte kursen mot FOCUS sin Leader Ship Summit 2006 sent torsdag kveld forrige uke. Plassert idyllsk til ved Victoriasjøens vannkant var freden sikret fra første øyeblikk og helt fram til søndag ettermiddag. Gode talere, god lovsang på afrikansk vis, gode samtaler med studenter over store porsjoner mat som ble inntatt med hendene og morgenbad i den store innsjø. Da flertallet av ugandere ikke er svømmedyktige, ble vi fort utpekt som potensielle svømmelærere. Personlig synes jeg det var litt vanskelig å forklare hva som skal til for at hodet skal være over vann når man svømmer, så mine svømmeelever gjorde størst fremskritt under overflaten.

Vi ble satt som ledere for noen Bibel Study gruppene. Godt å få litt ansvar selv om det er en smule skummelt å skulle ta ledelsen i en gruppe på nærmere 20 personer hvis samtlige har flere år på baken enn en selv har. De sitter inne med mye bibelkunnskap, det skal være sagt. Oppholdet ved Victoriasjøen fylte opp overskuddtanken – og det er med ny iver jeg og Ingrid venter på at Makarere Universitet skal åpne igjen. Har hørt rykter om at det kan drøye til uti januar.

Men hvem lar seg vel stoppe av en streik? Ikke jeg. Ikke FOCUS. Det er nok av jern i ilden til å fylle dagene. For øyeblikket jobber vi med å lage en Bibelleseplan sammen med de andre STEM-workerne (Short Term Experience in Ministry), vi læres opp i å lytte under counselling-timene og får innføringer i hvorfor FOCUS, som er en student organisasjon, driver barnearbeid. ”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.” Det var dette med å ha omsorg for HELE mennesket 24 timer i døgnet og ikke bare under gudstjenesten på søndag! Kjenner det langt ned i magesekken og dypt inn i hjertet når det snakkes om barna som sier at lørdagene på FOCUS er en drøm som aldri blir med når realiteten møter dem utenfor portene. Mange inntrykk å fordøye.

Ellers har vi en nokså hektisk fritid for tiden. Giftig mange giftemål ligger og venter i den nærmeste framtid. På fem helger er planen at jeg (og Ingrid (og delvis Kay og Per)) skal gå i seks bryllup. Toppen av kaka er at vi er blitt spurt om å synge i to bryllup hvis begge finner sted den 9.desember. Sist gang jeg våget meg til en mikrofon med solo i tankene endte det opp med latterkrampe! Forhåpentligvis blir ”O store Gud” noe renere.

Ettersom bryllup er en finfin anledning til å være flott og fjong (hvilket er en utfordring for en som stortrives i hverdagsklær), har jeg og Ingrid tatt affære og gått til en skredder. Våre kjoler ligger for øyeblikket under nålen og resultatet er enda ikke i boks. Jeg grugleder meg til å se min kjole, den som er brun som en kakerlakk.

Når det gjelder å være fin har vi også gjort et tappert forsøk på å integrere oss med afrikanerne ved å gå til anskaffelse av rastasveis. Tre og en hal time satt vi lydige mens opptil fem flittige frisører lot fingrene flette. Som et resultat har jeg for øyeblikket 170 fletter og fem pakker løshår på hodet – det føles som en hatt. Nå kan man påstå at det er en hårfin balanse mellom å se komisk ut og ikke se ut - og vi har vel konkludert med at vi ”ikke ser verst ut”. Når det kommer til stykket skal det mye til å slå en oransje hokeysveis (jeg minnes med gru syvende klasse).

Karius hilser alle vinterkalde nordmenn og håper dere ser til å kaste noen ekstra snøballer for meg. En ting er i alle fall sikkert - jeg får ikke mark i magen av å være her nede. Over og ut!

Streik og banantall

Det begynte med foreleserne. For to år siden ble de lovet et lønnspålegg som fortsatt ikke har vist seg på noens konto. Tålmodigheten tok slutt og det ble erklært streik. Tirsdag var dagen. Så var det studentene som hadde betalt i dyre dommer for en undervisning som nå uteble. Misnøye og opptøyer. Arbeidsløse i område drar nytte av situasjonene og slenger seg med på butikktyveri, vandalisering og bråk. Politiet kommer inn med tåregass og vannkanoner. Veier stenges. I dag kunne vi lese i avisa at det er planer om å stenge hele universitetsområdet. Jeg og Ingrid må smøre oss med tålmodigheten foreleserne har mistet og vente på å få begynne vårt arbeid med studentene.

St. Francis, kirken vi går i, ligger inne på universitetområdet. Etter gudstjenesten i dag og etter at utallige hender hadde blitt shaked (vi håndhilser HELE tiden her nede), kom det plutselig Isak for øre at hovedporten var stengt og at opptøyer var i vente. Vi forter oss i bilen og sikter mot den østre port. På veien passerer vi politiet der de står parat med tåregass. Under en streik noen år tilbake var det en student som ble skutt og drept av politiet. Det er ikke akkurat noen ønskelig situasjon å være mitt oppi sinnet og massesuggesjonen som finner sted. Vi kom oss trygt hjem uten noe dramatikk.

Vi lever for øyeblikket uten vann i rørene og har gjort det en snau uke. Grunnen er ukjent. Vi har vann store kanner, bruker hendene som dusjhode og har gått over til utedoen i hagen. Etter mørkets frembrudd legger jeg derfor all velvilje til og prøver å bli venn med de grandiose kakerlakkene (vi snakker størrelse på omkring en god lillefinger) som søker ly ute ved hullet i bakken. Har foreløpig bare tråkket på en, men jeg tror det holder.

Hvorfor heter Kampala Kampala? Før i hine håre dager var det området som i dage er Kampala jaktområdet for kongen når han ville knerte noen impalaer (som er en antiloperase). Ka = hos, mpala = impala. Altså, hos impalaen.

Regnet ut at jeg kommer til å spise rundt 41 kilo med bananer før 11.april.
(med utgangspunkt i at en banan veier rundt 150 gram og at det gjennomsnittlige inntaket ligger på 1,5 om dagen). Going bananas bokstavelig talt!

Vår venn Jeb inviterte oss på BBQ - pølser og bananer samt loff, cornflakes, tørrmelk, kjeks og juice. Benket på gulvet hadde vi det helt konge (eventuelt Kongo ettersom jeg er i Afrika). Før vi gikk hver til vårt rundet vi av med bønn og deling av vise ord. Det er da en kan snakke om at freden senker seg over huset.

Bruk hodet - JA

Det har kommet en dame fra England hvis yrke er rådgiver. Cathrine. Herlig kvinnemenneske med et herlig tonefall. De kommende seks ukene skal hun blant annet undervise oss nordmenn og resten av STEMworkerne (Short Term Experience in Ministry) i rådgiving. I dag var første session. Stjempe stjekt, for å si det med Ingrids dialekt. Empati er evnen til å gå inni andres følelser samtidig som du klarer å se situasjonen fra utsiden (fritt gjengitt og oversatt). Vi har to ører og en munn, men målet om å lytte mer og gi færre råd er vanskelig å følge. Likefullt er det ofte løsningene vi selv har resonert oss fram til, som er mest givende å begi seg ut på. Mange gulrøtter å ta meg seg vider i livet der. Godt å bruke hodet litt.

Ryktene sier det er streik på MUK (Makarere University Kampala) og de er nok sanne. Hvordan kjenner man det på kroppen? En; møtet vi skulle på blir ikke noe av ettersom streik kan ”bli litt voldelig”. To; desto lengre bilkøer da veiene rundt universitetet er stengte. I dag brukte vi nærmere to og en halv time på å komme oss hjem. På en ”vanlig” dag tar det rundt en time.

For hver gang køen stopper opp, og det gjør den så og si hele tiden, skrur sjåføren av motoren for så å vri om nøkkelen igjen minutter senere for å kjøre en meter før han igjen lar maskineriet gå inni stillheten. Ved hver oppstart skrangler Toyota Hiaceen som en rusten blikkboks og følelsen av å være sardiner i, nettopp en, (blikk)boks forsterkes.

Vi satt i en full taxi i dag også . Jeg sier satt. For etter hvert som bilkøen så mer ut som en parkeringsplass og de andre passasjerene hadde ristet og sukket ut alt som heter tålmodighet, forsvant de en etter en til fordel for raskere fremkomstmidler (som i bena eller bodaboda). Til slutt var det bare meg, Ingrid, pengeinnkreveren (konduktøren) og sjåføren igjen. Komisk. Intet mindre. En god latter forlenger livet. (for bilder ta en tit på Ingrids blogg, link finnes HELT nederst på denne siden)

Hadde rikelig med tid til å filosofere over livets store spørsmål der jeg satt i taxien. Fant ut, etter et tids fundering, at det siste jeg vil gå til innkjøp av for øyeblikket er – hold dere fast – en nesehårfjerner. Grunnen er ingen annen enn all forurensningen jeg vasser rundt i. Trenger litt filtrering. Ettersom jeg fra barnsben av er oppdratt i trå med Blekkulfs mange slagord (Skru av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk ), vet jeg ikke helt hva godt (eventueltt vondt) jeg kan gjøre mot alle bilene som spyr ut eksos. Og dette er jo bare toppen av isberget. Jeg mener, hvor stor prosent av den blå planets biler befinner egentlig i Kampala? Verden er så stor at det er lett å bli overmannet. Vi har bare en klode!

Kom omsider fram til Bweyogerere – det var da blitt mørkt - og satte kursen mot klysen av bodabodaer som alltid står klare til oppdrag. Tøff i trynet som jeg leker at jeg er tenkte jeg med meg selv den kloke tanken: La meg for en gangs skyld prøve å sitte som en jente. Altså med begge bena på samme side. H j e l p ! Utropstegn. Klamret meg livredd fast til det tynne setet og kjente hjerte fare opp i halsen der sjåføren suste forbi den ene bodabodaen etter den andre. Det var da voldsomt til fart. Prøvde meg på et nervøst ”Not so fast” uten at det ga resultater. Og så, som om ikke jeg hadde nok bekymringer å tenke på, åpnet himmelens sluser seg. Glatt asfalt.

”Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere” (1. Peter 5,7)

Jeg er fortsatt i like hel og i live. For å si det som en ugander. Hallelu- (og så svarer alle andre:) JA.

Falt for fristelsen

Dataen var i godlynnet i dag. Tar noen flere bilder i samme slengen når det funket så bra.

Ønsk velkommen: vår kjære venn flaggermusa i husmønen. Sovende oppned gjør den ingen skade.
Klesvask. Et kapittel for seg selv. Det går nok litt i rykk og napp. Da vannet er delvis fraværende, må jeg innrømme rene klær prioriteres etter både ren kropp og rene tenner. Men er det først vasket så tørker det raskt ute på snora.
Bodabodaen og Ingrid. Herlig og luftig selv om det tidvis går fort i nedoverbakkene. Det er da man prøver å ikke tenke på at man ikke har hjelm for å si det sånn. Uh! Fordelen med å ha omslagskjørt (eller bukse) er at man faktisk kan sitte som en gutt og ikke (som Ingrid gjør på bildet) som i en damesal. Ettersom vi bor litt på utsiden av byen er vi nok, som de blekansiktene vi er, blitt nokså kjente. Andre gangen vi tok en bodaboda og jeg sa at jeg skulle til Kakago sa føreren av mopeden "I know". Ikke noen gullfiskhukommelse akkurat. Ikke hver dag man skal mixe sammen pizzafyll på en kullovn på gulvet i gangen. Men smaken blir den sammen. Jammy!