To knips paa tampen

Skopusser i Mbale.

Skal det vaere en sootpotet?

Hobbymisjonærer på tur

Alt er rødt støv og vi har stablet oss inn i Eddis bil. Jeg er fortsatt ikke kommet over ”det-er-ikke-belte-i-baksetet”-sjokket der vi suser av gårde i nærmere hundre og ber i mitt stille sinn om at vi ikke må forville oss over i motgående kjørefelt. Skjønt motgående kjørefelt er vel et heller ukjent fenomen. Pottehullene (the potholes= hullene i veien) er mange, veien er smal og satser man på å komme fra kjøreturen med rompa i behold gjør en lurest i å kjøre slalåm. Fyllekjørere er dem som kjører rett fram – alle andre er ivrige på rattet.

Det er v a r m t og grunnet dårlige veier må vi med jevne mellomrom rulle opp vinduene så ikke røykskyen av rødt støv skal tåkelegge bilen. Jeg klynker til Per om å få strekke ut mitt venstre bein. Han er allerede skvist som en sardin, men jeg frykter blodpropp sier jeg – han gir etter.

Vi har tatt av for en 4-dagerstur østover i Uganda for å møte Focus-ansatte og -frivillige i distriktene. På timeplanen står Tororo, Mbale og Soroti – tre mer eller mindre typiske ugandiske småbyer. Andakter skal holdes, invitasjoner til påskeleiren skal deles ut, veien videre skal kartlegges og norske f´vaffler skal fortæres hos Thomas og Eivind i Mbale. Men mest av alt skal vi kanskje tenne ivrige flammer for Focus sin visjon: Change students to transform society.

Utallige opplevelser senere kommer dagen for hjemturen. Etter å ha skiftet et dekk som forlengst skulle gått av med pensjon setter vi oss nok en gang inn i bilen. Eddi trykker gassen i bånn helt til – det kommer vanndamp opp fra panseret. Motorlyden dør ut og vi befinner oss plutselig på en nokså øde vei med en uttørket radiator som koker. Etter å ha fått litt vann fra nærmeste stråhytte oppdager vi at radiatoren har et hull – og dessuten er oljenivået faretruende lavt. Det var det telefonnummeret til Falken som plutselig hadde vært så praktisk. Men nei, dette er ikke Norge. Så mens Eddi hiver seg på en lånt sykkel (uten bremser) for å trå de frie kilometerne til nærmeste ”landsby” med en bilkyndig, blir vi andre satt til å tygge tyggegummi og underholde alle de små barna som skeptisk kommer for å studere de strandede landkrabbene. Noen av dem flykter gråtende bort – det er ikke bare bare å se en skummel hviting i øynene.For å gjøre en lang historie kort. Etter å ha improvisert en kreativ kombinasjon av tyggegummi og plaster for å tette radiatorhull, klarer vi å komme oss til en litt større by med verksted. Og omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – er vi hjemme i Kampala.

Hva er vel rosinen i pølsa mer enn en liten motorstopp? Og er enden god så er allting godt. Derfor, når vi omsider – etter mange timer på veien og i veikanten – ankommer Kampala etter mørkets frembrudd er det bare å si et hel-ugandisk Halleluja. Vi er jo fortsatt like hele tross alt.

Stolte føtter

Det er lørdag nok en gang. Det er pølser til frokost og imøtekommende barnesmil på Focusplassen. Det er grøt fra World Feed Program i store plastikkopper og nerver før undervisning i en klasse. Det er lørdag nok en gang.

Et lite glimt fra en dagens formiddag:

Den minste jenta danser rundt meg der jeg gjør så godt jeg kan i møte med de eldre jentenes tauhopping. ”Sagala gato” (jeg liker ikke sko) – sier jeg og tar av meg fottøyet i et forsøk på å lett byrden der jeg løper inn i leken med barnslig iver. Hun tar av seg skoene hun også.

Eller kan jeg kalle det sko? Borrelåsen på sandalreimene har forlengst gått ut i streik og sålen har krympet inn både foran og bak. Vi strever lenge for å få dem på foten når friminuttet er over.

Jeg har rukket å spise lunsj med fingrene som gaffel når hun kommer bort til meg igjen. Hun forklarer i vei på luganda, men det er ikke før jeg senker mitt blikk at jeg skjønner hvorfor øynene hennes strutter av stolthet – hun har fått nye sko. Posene med ”fretex”klær fra Norge som Ingrids familie hadde med dekorert hennes små barneføtter med et par sandaler som skinner i formiddagssolen.

Bushman for en dag eller to

Riktignok er det fult mulig å reise til Afrika uten å se på kontinentets mange dyr – men det setter på en måte prikken over oppholdet å hilse på Herr Elefant og Frøken Giraff

- derfor tok vi fatt på den mange timers kjøreturen til Murchison Falls, en av Ugandas nasjonalparker. Etter en liten forsinkelse (ettersom sjåføren måtte gjøre sitt for å få sønnen ut av fengsel) nådde vi fram til vår base; en gruppering telt idyllisk plassert på et lite platå med herlig utsikt utover Afrikas bush.

Lesere – jeg skal spare dere for ugreie utgreiinger om hvor sjarmerende jeg synes det er med flodhester som ligger å dasser hele dagen i vannkanten eller hvor herlig det er å sitte oppå taket til en safaribil som kjører fort gjennom savannen. For å gå direkte til konklusjonen: ” og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.”

En håndfull bilder for å å gi påstanden dybde

Alle gode ting er tre

Fem dager på bibelkonferanse er blitt historie i det jeg begynner på min femte måned som afrikaner. En liten oppsummering gjort på en - to - tre i den anledning

Tre lærdommer
- verden er større en min lille bukselomme
- handling sier mer enn 1000 ord
- jeg er fortsatt liten og uerfaren

(litt klesvaskerfaring har jeg dog!)

Tre adopterte afrikanske ting

- det er plutselig festelig å stryke klær
- "I'm so sorry" (et uttrykk som kan brukes i alle sammenhenger : hvis noen detter, mister noe, ikke har sovet godt, er litt nedfor - you name it)
- bananen lenge leve

(fikk forresten klørne i det som må være verdens minste banan her forleden!)

Tre ting jeg gleder meg til å møte i april
- klemmer
- hestehov (verdens vakreste blomst forøvrig)
- bestemors kålerabistappe

Tre ting som er "kjekt å ha" i Afrika
- lommelykt
- eurax
- tålmodighet

Tre ting jeg lurer på
- hvordan kan Gud skape både enorme (abnorme) stjerner og knøttesmå mygg?
- hva jeg skal gjøre med privilegiet å være nordmann (høsten nærmer seg med stormskritt!)?

(min bår er så liten, og havet av valg så stort)

- hvordan har Uganda forandret meg?



Hva Bibelkonferansen angår så gis Markusevangeliet dybde når man fjerner kapitler og vers. Som å gå på oppdagelsesferd.

Møter med mennesker og mygg

Møter er noe vi har fått god trening på i det siste. Helgen som nettopp gikk inn i historien ble brukt sammen med FATT (Focus Associate Training Team) medlemene for å planlegge det kommende året meget omhyggelig. Beklagligvis var det tidvis urelevant og langtekkelig for en stakkars norsk STEM (Short Term Experiance in Ministry) arbeider, men hva gjør vel det når den aller siste delen var utrolig festlig? Er enden god er allting godt, og alt som var før ser ut til å komme i skyggen av den gode del.

Dette er hva jeg kaller plommen i en møtehelg:
En tidligere tysk katolikk med hippiebakgrunn og bred erfaring i østens mystikk delte sin livshistorie som spenner fra guru - til gladkristen (som vitner om jordbæris) - til en engasjerende mann som nå satt og farget Bibelen med leselyst. Helt herlig.

Etter å ha blitt proppen fulle av inspirasjon bar det videre til nok et møte - denne gangen på universitetet. Det er slutt på en viss streik og studentene er straks ferdig med sine eksamner (riktignok tar de seg en to ukers ferie, men etter det bærer det løs). Jeg, Ingrid og Faith (som er en ugandisk STEM arbeider) hadde tatt med oss noen bananer for å diskutere veien videre for Bibelgruppene sammen noen studenter. Jammen ser det ikke ut som om vi skal få til litt studentarbeid før vi vender hjem 12.april. Du verden så bra.

En liten historie om myggen - min kjære uvenn - til avslutning

"(...) Mosquito, she had said, had asked Ear to marry him, whereupon Ear fell on the floor in uncontrollable laughter. "How much longer do you think you will live?" she asked. "You are already a skeleton". Mosquito went away humiliated, and any time he passed her way he told Ear that he was still alive". (Things Fall Apart, Achebe Chinua)

Elsk deres fiender var det ikke slik?

Et utvalg linselus

Vår vertsfamilie vil oss mer enn godt, og her forleden tok de oss med til et supermarked så vi kunne kjøpe litt "norsk mat". For at vi ikke skal gå lei i matveien har vår mor også satt opp en liten frokostdiett som garanterer et variert kosthold.
Mon tro om alle diss klærne er vasket for hånd. Personlig synes jeg det er en utfordring å skulle vaske mine antrekk uten hjelp fra en trofast maskin. Det hele kompliseres når vi ikke har rennende vann i springen på grunn av noen vannproblemer i området (har vel vart mer eller mindre siden november). Har derfor gått over til definisjonen "skylte" i stedenfor "vaskede" klær når tøyet henges på snoren.

Mzungo, mzungo. Ellevill jubel blant små linselus.

En bodabodafører med stil?

Herlig saksofonist i kirken vi går i - St. Francis.

Aina Marie, Per og Ingird jobber med å utvikle Bibellæreplanen for barneprosjektet.

Kontoret til FOCUS (Fellowship Of Christian Unions) ligger midt i et slumområde, og mandag ble vi med noen av barneprosjektets ansatte på hjemmebesøk til enkelte av prosjektbarna. Plutselig står jeg opp i noe som er så fjernt fra det jeg har oppvokst til at det er vanskelig å fatte. Jeg begriper det ikke.

Blikktak som umulig kan holde regnet ute.
Små, trange rom hvor en familie på 9 har sitt hjem.
Et barn med malaria.
Klær som er hullete og skitne.

Vi kommer inn i et hjem og finner en meget syk og meget spinkel kvinne liggende på en madrass. Ikke orker hun sitte oppreist og meningen med livet virker fjern. Vi spør om hun har spist? Nei. Men hun ba den fem år (?) gamle jenta som hun har ansvaret for om å gå og kjøpe juice. Jenta sitter på mitt fang og studerer de hvite hendene mine mens hun luller i vei på luganda.

Hun smiler og klapper hendene mine sammen. Jeg tenker bare at hun er altfor liten til å kjøpe juice.

Vi ber før vi går, men jeg føler meg liten. Er glad for at Gud er større tross alt. Er glad for at FOCUS sannsynligvis kommer til å fikse litt medisiner til den damen.

En flik av min hverdag

En mobil og en Bibel har forsvunnet under barneleiren og det er bestemt fra høyere hold at ingen får sette seg i bussen før all bagasje er gjennomsøkt. Som voksenperson er jeg blant gjennomsøkerne. Ubehaget kjennes til langt ned i magesekken. ”Kjære Jesus la meg sleppe å finne den telefonen.” En liten krabats sengetøy lukter som om blæren har hatt et uhell. Hvilken verdighet er det jeg tråkker på?

Det er få busser men mange barn. Sardiner i boks.

Nede ved Victoriasjøen en tidlig morgen for å hente vann til morgenens kattevask. Eller, for dem som er en smule søvnige klokken halv sju (les. Aina Marie), ta med englesåpen lillesøster har gitt deg ned til vannet og benytt deg av naturens badekar.

Som barn i Gud hus

”This camp is not for fun, it is for learning.”

Når prosjektbarna skal på fire dagers leir er det i de ansattes øyne en unik mulighet til å være voksne rollemodeller samt å gi ut ”nistepakker” med lifeskills som sårt trengs i en fattig uganders hverdag. Talere kommer og gir barna bein i nesa, forteller dem at utdanning er veien ut av fattigdom, at HIV/AIDS ikke er en spøk, at hver og en av dem er spesielle og skapt i Guds bilde. ”Ikke la noen ta fra deg det!”

Det er så mange glimt som forsvinner på veien fra Uganda til Norge. Det er så mange opplevelser som forblir i mitt hjerte. Jeg unders på om jeg noen gang kommer til å bli den samme?

”Kan alle som er i gruppe en gjøre seg til kjenne?” pålitelig rekker jeg opp hånden (jeg er jo tross alt bibelgruppeleder). ”Hva i all vide verden gjør dere her inne? Kom dere ut og vask opp etter ”the supper.” Så der ender vi opp, i det blafrende lyset fra en parafinlampe, med kaldt, skittent vann og over hundre plastikktallerkener som venter på å bli rene. Et godt fellesskap.

En god morgen 06.00 med hodelykten velplassert midt i planeten.

Infieldkurs med fjorten norske Øst-Afrikastudenter og to bleke lærere direkte fra Norge. Debrifing, deling av erfaringer og henting av ny motivasjon. Mors julepakke (som omsider kom fram etter et par måneder hos postvesenet) disket opp med herlige pepperkaker. Takk takk 1000 takk.

(by the way så ser det ut som om brev har en tendens til ikke å komme fram. Jeg takker for alle gode tanker – det er dem som teller – og håper postvesenet får glede av å lese mine brev. Tikk takk tusen takk også for alle bloggkommentarer. En kilde til glede, det skal sannelig være sagt!)

Tegnsetting fra hverdagen

Komma til ettertanke

, en liten gutt utenfor bussen. En improvisert bandasje er surret rundt foten. Han halter. ”Madan, please give me five hundered for buying books!”
WWJD? Jeg gjør ingenting, men gjemmer meg bak unnskyldningen om at tiggere som øyensynlig ber om bokpenger egentlig går og lengter etter lim for sniffing.

, jeg går på et barn. En liten, halvveis usynlig jente med store øyne som sitter stille inntil en lyktestolpe. Jeg ser henne ikke. Jeg har ingen unnskyldninger. Bare skam. Hun gir meg et stort, taust blikk – jeg så henne ikke. Hvor mange andre er det jeg overser?

Lattervekkende pareteser

( ) en smilende krabat på sykkel har bundet sin lille geitekilling etter det ene beinet. Panisk breking kommer fra den der den hopper etter beste evne på tre bein bak sykkelen. Gutten tråkker på og ler.

( ) det er søndagsmiddag hos familien Aguku (= vertsfamilien). Chapatiene (lompelignende lefse som smaker pannekake uten sukker) er satt fram på bordet og sammen med dem risen, bønnene og kjøttet som bader i saus. Lillebror Benji har alt bedt for maten og hele familiens oppmerksomhet er nå rettet mot - fjernsynet. Det er søndag og reprise av den meget populære, spanske (men dubbet til engelsk) og helt harry såpeserien ”Woman of my life”. Hotell Cæsar, Home and Away og De Syv Søstre i en salig blanding. Hva kan vi annet enn å smile i skjegget når mor og far oppslukt jubler over oppklarte justismord og klisjéfylte kjærlighetserklæringer?

Selvstendige punktum

. lysene dør ut og det blir med ett mørkt. Strømmen har gått. Men øynene rekker ikke vende seg til nattens teppe før et hav av lyspunkt blottes over hodene på oss. Stjernehimmelen i Afrikas bekmørke er et ubeskrivelig vakkert kunstverk.

. klokka er fem på seks. Shortsen min er våt etter gårsdagens bading og skoene er røde og skitne. Etter seks, spinkle timer under en myggnetting som falt ned og ga mine lunger pustebesvær, er jeg fortsatt i tvil om jeg er klar for denne joggeturen. ”Don´t even think of staying in bed”. En skremmende høy stemme bryter de tause gjesp. Er man rollemodell på barneleir så er man rollemodell. Jeg går ut og lar den mørke morgenen omslutte meg. Skal tro om det er lyst når vi har jogget ferdig.

Visualisert

Notater fra et av dagens tre seminar skrives flittig ned paa den ille, rosa, notatblokken vi fikk utlevert. Topic: Changing genderroles in today's society. Spennende med afrikansk vinkling.

Ezramote.
En buss i Ost-Afrika er ikke det samme som en buss i Norge. Vel kan man lukke vinduet, men se ikke bort i fra det trekker en del og ta for sikkerhets skyld med en masse varme klaer for ikke aa ankomme destinasjonene som en forkjolet istapp.
Aina Marie i egen person hoster papaya fra treet i hagen 2. juledag. Og for aa gjore historien enda mer "afrika" hadde vaar vertsfar (Isak) tidligere paa dagen drept en livsfarlig, liten, svart slange i garasjen!
Karianne og Marit (fra Kenya-teamet) ved frokostbordet paa Ezrakonferansen med de klassiske te/kakao/vann-koppene. Dietten bestod grovt oppsummert av ris og litt kjott, loff og bananer.

Hompetitten, hompetatten til Kenya

Vi kjører buss mot Nairobi. Det er onsdag 27.desember og utenfor passerer eksotiske stråhytter forbi i skremmende stor fart. Gjeterene i grøftekanten lar blikket hvile på sine fem-seks kyr og under nabosetet ligger en høne og klukker bekymret. Jeg sitter derimot og er en smule bekymret for seteryggens ødelagte reguleringsmekanisme. Skal tro om det er noe igjen av kneskålene til den som sitter bak meg når vi når Nairobi?

Vi var sent ute med billettbestillingen og sitter bakerst i en buss som skal bruke de neste 14 timene på den hullete veien til Nairobi. Veien er humpete hei hvor det går, det humper og dumper i bussen vår. Opp og ned. Opp og ned. Men når sebraer og gaseller plutselig blir å se utenfor vinduet legges alle oppturer og nedturer på hattehylla. De norske busspassasjerene er i ekstase.

Vårt mål er Ezra-konferansen – en Bibelkonferanse som årlig holdes i regi av Focus Kenya på et universitet like utenfor Nairobi. Fra 29.desember til 3.januar skal vi tilbringe dagene sammen med et hundretalls studenter fra hovedsakelig Kenya. Konferansenes overskrift er hentet fra Det Gamle Testamentets bok Esra 7:10

”Esra hadde nemlig satt seg fore å granske Herrens lov, å følge den og å lære folket i Israel lov og rett. ”

På timeplanen er Bibelstudie, Bibelgrupper, et hav av seminarer, dramagruppe (!), sosialt samvær og møter. Programmet er relativt tettpakket og det er tidlig til sengs og tidlig opp av sengen. Men om en stakkars nordmann tidvis må trekke seg tilbake for å fordøye en smule eller to, er det både inspirerende og gjødslede å dykke ned i Guds ord.

Nyttårsaften ble feiret uten et eneste smell – men til gjengjeld med masse brus, kjeks, dansing og synging. Der nordmenn hvisker ordene når det blir snakk om synging – bruker afrikanere det nebbet de er gitt og synger av full hals.
Bussturen fra Nairobi til Kampala tar i overkant av 15 timer, og vi kommer oss trygt hjem ikke bare med et pass hvis stempelsamling begynner å bli betydelig, men også med nyvunnet kunnskap og et inspirert sinn. Et godt utgangspunktet for et nytt og blankt år.

O jul med din glede...

...og barnlige lyst (eller er det barnslige? har alltid lurt paa det!)

Julemiddagen foor den ble middag.

Chapatibaking paa "kjokkenet"

Det er lillejulaften og Focus-plassen har kledd seg i sin finstas – klar til å gi fattige barn mat, morro og en grunn til å smile. Det er klart for barneprosjektets christmasparty.

Skoleuniformen er byttet ut med finklær og fra ”kjøkkenet” siver det ut matlukter som får små munner til å renne i vann – chapati, samosa, mzungopoteter (vanlige poteter) og tropiske frukter. Kyllingene som i går spankulerte rundt i et klasserom frityrstekes i en panne og kaken med den blå kremen står bortgjemt i en krok. Et festmåltid som skal fortæres når dansingen, underholdningen og latteren tar en pause. Barnas andre hjem flyter over av julestemning.

Det blir et høydepunkt – for dem sågar som for meg, og det er godt å kunne si at vi kommer til å være her helt fram til april. Likefullt kan jeg ikke annet en tenke på hva for en jul mine små lekekamerater går i møte når julefesten denne lille julaften er over? Er det noe mat hjemme? Er det noen hjemme? Et det noe hjem?

Det er da det blir halvveis bakvendt å sukke over mangelen på en norsk jul.

Mootet med frooken Moo

Har i lengre tider fundert paa om jeg skal berette om kuene som staar i midtrabatten og spiser sooppel - men naa er fenomenet blitt utkonkurrert av en annen kuopplevelse.

Glad og fornoyd spaserte jeg over "gaardsplassen" til Focus i dag tidlig. Maalrettet ettersom min destinasjon var klar - jeg var, nok en gang, paa vei for aa laere meg aa flette tabelmats. Saa, ut av det blaa, kommer det, ikke bare en men, TO svarte kuer lopende. Med kurs mot meg.

Lamslaat er jeg paa nippen til aa se livet passere i revy foor jeg tar til vettet og kommer i hu historien om bestefar Jon som tok bena fatt da oksen kom farende etter ham paa Jonsetra. Jeg loper.

At jeg loper uten grunn forstaar jeg foorst naar et barnekor av lattere stiger opp til himmelen. En kritthvit, loopende mzungo paa flukt fra det hun tror er to illsinte, svarte kuer er som en torr vits for overtrotte mennesker - hysterisk komisk. Kuene i Uganda gaar ikke rundt kriminelle planer om aa angripe en liten norsk reddhare.

En latter forlenger livet uansett.

Med onske om en gledelig og forhaapentligvis lattermild julefeiring fra Aina Marie (som naa har kurert alt som maatte ha eksistert av kufobi)!

Integritet og ordforråd

Ingrid utkjørt på vei hjem fra nok et bryllup.

Mitt navn er Sikkerhetsnål. Aina Marie Sikkerhetsnål.

Danseøving før det store Christmaspartyet som går av stabelen lille julaften.

Ti og tusen tommeltotter å holde styr på når "the tabelmats" skal flettes.
Barbente mennesker er STOR underholdning. Tok likevel ikke skotøyet serriøst før noen fortalte meg om de små "markene" som kan krype inn i fotsålen.

Jeg setter meg i bilen. Klokken nærmer seg halv åtte. Har vært våken i nesten halvannen time alt. Dusjet, kledd meg og spist. Nå er det bare en kjøretur som skiller meg fra focuskontoret på andre siden av Kampala.

Kontoret er ikke bare et kontor men en ansamling bygninger innefor porter. Selve kontoret er av murstein, men ellers gjør mange containere jobben som småkontor, lagringsplass og bokbutikk. Barneprosjektets klasserom har blikktak og vegger. Pultene hører er oldfashion sett med norske briller. Disse to ukene før jul er satt av for de eldste prosjektbarna. Det er juleferie fra vanlige skoler, men hos Focus er det aktivitet. Mandag til fredag kommer de for å lære håndverk – eller lifeskills. Rastafletter, perlesmykker og sivkurver. En klasse sitter foran skjermen fordypet i tastaturet, en annen læres opp i en strikkemaskin. Det blir utviklet evner som kan hjelpe på et trangt budsjett senere i livet. Et alternativ til en kriminell framtid hvis studiene ikke går i boks.

Med målrettede skritt går jeg mot min klasse – i fem dager har jeg flettet ”tabelmats”. I fem dager har jeg sittet og hørt seks jenter i fnisealderen snakke luganda, snappet om noen ord og fått den eldre læreren til å knekke av latter. ”Bampita Kikwnso”. Det er ikke alle som klarer å snekre sammen setningen ”De kaller meg Sikkerhetsnål”. Men om vokabularets ikke er særlig stort, tar jentenes latter større og større plass i mitt hjerte. Mengden har blitt latter – latter kommer fra munner og munnene bærer historier jeg fortsatt bare aner. Barna som kommer her har ikke den reklamens ideale barndom rundt nakken.

Det slår meg, der vi sitter og drikker grøten gitt av World Food Program fra fargerike plastikkopper, at Focus har integritet. Politikken ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør” er lagt på hylla og naboens nød er tatt på alvor. En organisasjon som ikke bare peker på lyset med ord men også med gjerning –blir nesten en smule stolt av å # være ansatt”.

Jeg reiser meg opp, småstiv av å sitte på trebenken hele dagen. Det er på tide å sette nesen hjemover mot Bweyogerere. Heldigvis er mit ordforråd vokst i løpet av dagen.

Tunala Bagana.
Vi sees.

Mitt hjerte fryder seg

- når stjernehimmelen er så slående vakker at jeg må holde meg fast for ikke å falle av bodabodaen på vei hjem
- når en politimann hilser meg med "Good Evening Muzungo" - et ord jeg for det meste hører barna skrike når vi passerer
- når det er min dag i sjokoladekalenderen jeg og Ingrid har over senga
- når jeg plutselig oppdager at vannet er tilbake for en stund og jeg faktisk kan ta en dusj
- når vi ommøblerer rommet og får masse gulvplass
- når det er mangosesong
- når vi fletter stråmatter med barna på barneprosjektet og prøver å lære noe fraser på luganda (et av nærmere 50 stammespråk i Uganda)
- når en utrolig koselig Ole Brum-konvolutt venter på meg på kontoret (dessverre er det noe tilfeldig om brev kommer fram til oss i det hele tatt - det virker som om postvesenet tidvis har litt problemer)
- når det annonseres (med et smil) at bruden er kjøpt for to kuer i et tradisjonelt bryllup (og senere fikk familien en geit)
- når jeg og Ingrid synger gjennom vårt reportoar av julesanger for å få tiden til å gå mens vi venter på en matatu (taxibuss)

.. da blir jeg glad

O store Gud og andre glimt

På vei til Rwanda kjørte vi over ekvator. Man veier visstnok tre prosent mindre når man står midt oppå streken!
I gårsdagens to bryllup ble det synging til den stor gullmedalje. Først ut var jeg og Ingrid som sang "O store Gud" i kirken (det var en nordmann som giftet seg med en ugandisk dame). Vi sang versene og et helt lite kor av ugandere kom inn og sang refrenget på norsk (!). Aritg. I neste bryllup tok Team Kampala mot til seg og sang , nok en gang, "O store Gud" for vår vår sjef Sam og hans kone Alice for flere hundre gjester. I ugandiske bryllup trenger du ikke nødvendigvis invitasjon. Det er bare å komme. Det var en som fortale at å ha bryllup på landsbygda er skikkelig dyrt ettersom du må beregne mat til samtlige innbyggere! Det som e mest festlig er når bestemødre går ut på dansegulvet og jubler og svinger seg til musikken med høye rop. Utrolig! Aina Marie og Ingrid i skreddersydde kjoler - hittil har vi brukt dem i tre bryllup!
Bybilde over Kigali (hovedstaden i Rwanda). Roligere. renere og mer lovlydig (alle bodabodaførerene og passasjerene brukte faktisk hjelm) enn Kampala.
Sardiner i boks. Team Kampala presset sammen i baksetet på en taxi. Fra venstre: Per, Aina Marie, Ingrid og Kay.